Thursday, December 8, 2011

Boktema - Min mannlige favorittkarakter

Jeg tenkte jeg skulle gjøre en Anettes boktema-debut. Hun spør om hvem som er din mannlige favorittkarakter.

Det er et godt spørsmål. Alternativene er mange, men kandidatene er få. Skal jeg gå for Frodo Baggins? En hobbitt som kan bli usynlig med en ond ring. Jeg kan ikke si at gjenkjennelsesfaktoren er høy. Gollum kan jeg ikke gå for. Han er for lite med i boka.

Hva med Harry Hole? En nesten to meter høy politimann med alkoholproblemer og er håpløst forelsket. Med tvilsom moral er han plettfri etisk. Nei ... føler meg ikke som en tvillingsjel.

Kanskje jeg skal ta en vilkårlig Courtney-mann fra Wilbur Smiths Courtney-serie? Næh. Ufeilbarlige menn har jeg lite sansen for.

Så hvilke reelle kandidater har jeg?

Mange av Murakamis karakterer har jeg sansen for, men om jeg skal kun velge én når de ikke opp. Men likevel er jeg ganske glad i Toru fra Norwegian Wood. Men, nei. Søken fortsetter.

Jeg kunne valgt Jarle Klepp fra bøkene "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim". Jeg elsker den karakteren i de to bøkene. Men mannen han blir til? Not so much.

Så hele problemet koker ned til at jeg ikke har en favorittkarakter. Det er mange alternativer, men kandidatene er få - for å ikke si fraværende.

Skal jeg gjøre et valg, skal jeg velge en virkelig person: Frode Grytten. Jeg elsker boka "Dublin". Det ville vært en drøm å være fysisk med ham på den reisen han tar oss med på i fantasien. Jeg tror Grytten og jeg kunne fått det styggmorsomt med en Guinness i den ene hånda og Joyce i den andre.

Får jeg lov til å velge Grytten?

Tuesday, December 6, 2011

Trenger hjelp!

Potensial.

Et håpefullt ord. Et løfterikt ord. Et magisk ord.

Hvem ville ikke hatt potensial? Et potensial utenom det vanlige. Et utenomjordisk potensial.

Tenk å ha latente evner. Evner til å kunne spy flammer. Evner til å løfte fjell, bade i lava eller å bli usynlig.

Hvor vil jeg med dette usammenhengende rabbelet?

Jeg leser mye. Jeg leser mange romaner. Jeg leser en del klassikere, og jeg leser en del krim. Men det jeg så å si aldri leser er fantasy. Det eneste jeg har lest innen sjangeren er Ringenes Herre, og Twilight hvis det går inn under sjangeren.

Med andre ord er dette en uutforsket sjanger for meg, men likefullt en sjanger jeg gjerne skulle vært mer bevandret i. Derfor trenger jeg hjelp på veien. Hvor skal jeg begynne? Hvilke forfattere er flinke? Hvilke bøker er gode? Og hvor gjemmer helter som har utenomjordiske egenskaper seg?

Hjeeeelp!

Wednesday, November 16, 2011

Boken om salt av Monique Truong

Jeg føler meg lurt. Jeg leste bakpå. Så navnet: Gertrude Stein og frøken Toklas. Jeg tenkte Hemmingway. Jeg tenkte Anderson. Jeg tenkte Fitzgerald.

Jeg fikk Minh.

Jeg føler meg lurt.

Men det er helt greit.

Jeg fikk ikke verken ekte eller oppdiktede intriger om "den tapte generasjonen". Jeg fikk ikke noen svar på disputtene mellom Hemmingway og Stein. Jeg fikk en kulinarisk reise. Jeg fikk en filosofisk reise. Jeg fikk en vakker historie om en homofil vietnameser i Paris.

Ja ... du Skjønne Søndagsmann.

Boken om Salt er skrevet på en særegen måte. Den er skrevet nært. Den forandrer seg i fortellerform. Den virker fremmed. Det pirrer.

Handlingen er så som så. Den er ikke mye å bry seg om. Plottet er bortimot fraværende.

Men reisen, da. Den reisen.

Når begynte en bok å handle om å gå fra A - Å? Når var poenget med en bok å bla seg fram til slutten? Handler ikke en bok om å være et sted mellom linjene og bokstavene? I så fall treffer Monique Truong øyet til oksen.

... Og husk. Salt skal bare tilsettes når det bes om det. Ikke ta det på i ren vane!

Thursday, October 27, 2011

Flytande bjørn av Frode Grytten


Et forsøk på Odda-bakgrunn fra terassen i Oslo ...

Jeg har ikke lest mye av Grytten. Foreløpig. Alt jeg har lest er ”Dublin” og en tekst i K, Aftenpostens kulturmagasin. Likevel er det knyttet forventninger til enhver tekst jeg ser som har navnet ”Grytten” på framsiden.

Jeg vet ikke hva det er med ham som tiltrekker meg. Det er noe med språket hans. Det er så enkelt. Det er så fargerikt. Det er så slagkraftig. Det er så … nynorsk!

Mannen, som har gjort det til en karriere å være fra Odda, er ikke kjent for å skrive krim, spenning, eller hva det er man vil kalle ”Flytande bjørn”. Grytten fikk Rivertonprisen for ”kriminalromanen”, står det på baksiden av boka. Men er det egentlig en krim?

Hadde jeg lest boka med forventningen om å få en god krim, hadde jeg blitt saftig skuffa. Det er ikke mordgåten som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. Krimmen er egentlig bare en tynn saus som fungerer som et bakteppe.

Handlingen er lagt til Odda. Overraskelse. En fyr blir presset av veien, og havner i elva. Han dør – selvsagt. Som resultat kommer hele landets pressekorps til Odda og setter byen på hodet. Det er også her Gryttens geni kommer fram.

Alle som kommer fra et lite sted vil kjenne seg igjen i skildringene. Spesielt slike karer som meg – vi som kommer fra et Odda. Eller Rjukan, som det er i mitt tilfelle.
En ordfører som vil sette byen på kartet. En lokal presse som oppfører seg etter andre regler enn den øvrige. Et politi som alle kjenner. Bygdeoriginaler. Skepsis til fremmede.

Skildringene til Grytten kan virke realistiske, men alle som har vært i situasjonene som han skriver om vet at de ikke er det. Han drar det alt for langt. Gjør det nesten absurd. Han treffer hodet på spikeren. Dette er en treffende satire. Ingen kriminalroman.

Den som kaller ”Flytande bjørn” for en kriminalroman kjenner åpenbart ikke situasjonen som Grytten mesterlig skriver om. Det handler ikke om drapet. Det handler om pressen. Det handler om Odda. 

Tuesday, October 25, 2011

Død i Venedig av Thomas Mann


Den lange novellen av Thomas Mann handler om logikk og fornuft som følger lidenskapen!

Eh … jeg må innrømme at jeg måtte gjøre research før jeg skrev dette innlegget. Da jeg leste novellen skjønte jeg ikke en dritt. Jeg var faktisk på vill bærtur hvor jeg sanket fleinsopp istedenfor å plukke blåbær. Alt jeg visste på forhånd var at Mann skrev ”Død i Venedig” med oppløpet til første verdenskrig som bakteppet.

Dermed tolket jeg det som ble skrevet i retning av første verdenskrig. Hvordan kunne jeg vite at Mann blandet sin forelskelse i Nietzche med pedofile dragninger. Nei, han gjorde ikke det!

He used the story to illuminate certain convictions about the relationship between life and mind, with Gustav representing the intellectual. Mann was also influenced by Sigmund Freud and his views on dreams, as well as by philosopher Friedrich Nietzsche. He had visited Venice several times.”

Dette ifølge Wikipedia.

Historien for øvrig var helt grei å lese, men når jeg aldri skjønte at historien gikk på et veldig høyt filosofisk nivå, var det litt bosrtkastet.

Friday, October 7, 2011

Hypnotisøren av Lars Kepler

Wow. Creepy eyes.
En krimbok skrevet av noen som gjemmer seg bak et pseudonym. En bra begynnelse, eller bare et langtrukkent sukk? Svaret på det bestemmes nok av fortsettelsen.

Selv om bokomslaget smykker seg med "bestselger krim" er det strengt tatt en thriller. Mye til noen kriminalroman er det ikke. Selv jeg, som pleier å være like treig som hærens hermetiserte kjøttmåltid fra 1956, skjønte hvem bokas bad guy var så fort navnet ble presentert. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke fikk noen overraskelser, men nå hopper jeg til konklusjonen. La oss ta det litt mer konstruktivt.

Noen stor fan av sjangeren er jeg ikke, men jeg leser min del av bøker som faller inn under krim og thriller. Årsaken til det? Tja, si det. Jeg liker variasjon. Noen ganger trenger jeg den lette underholdningen. Hver dag jobber jeg med å skrive og lese tekster. Dermed er det greit med noe jeg ikke trenger å fundere så mye over, noe jeg ikke trenger å konsentrere meg så mye om. Dermed tok jeg fatt i boka som jeg kjøpte for ... tja ... et års tid siden.

Som alltid er jeg meget skeptisk til en spenningsroman. Jeg forventer at boka skal være spekket med klisjeer, fylt med grunne karakterer, og blottet for budskap.

Ja ... så var det dette med å skyte seg selv i skrittet, da. Poenget jeg skal fram til er at jeg liker boka, men den er jo pokker meg spekket med klisjeer og blottet for budskap. Heldigvis er karakterene dypere enn hva jeg er vant med fra denne sjangeren. Det forteller kanskje litt om karakterenes viktighet. For historien i seg selv er ikke veldig imponerende. Vi har lest den en million ganger før. Vi har sikkert sett et titalls filmer med den samme historien. Familiefar får seg en skjult fiende igjennom jobb. Fiende kidnapper barn. Familie setter himmel og jord i bevegelse for å få tilbake barnet sitt.

Det handler ikke om å skrive en historie noen aldri har fortalt før. Det handler om å fortelle den samme historien på en ny måte. Det klarte Kepler, eller ekteparet Alexandra og Alexander Coelho Ahndoril som  skjuler seg bak pseudonymet, bra. Vinklingen på historien var artig. En hypnotisør. Gruppehypnose. Creepy.

Leseopplevelsen var stor på den måten at den var underholdene. Den var ikke utfordrende, men det var heller ikke det jeg var på jakt etter. Jeg ville synke ned i sofaen med et glass Berens, Guiness eller tsjekkisk Budweisser og slappe av.

Så skal man ta dette for hva det er - ren underholdning - så treffer den midt i okseøyet.

For øvrig ble jeg umåtelig nysgjerrig på hypnose. Kan noen fortelle meg hvordan man utfører det, og hva som faktisk skjer?

Thursday, October 6, 2011

Denna litteraturprisen

Nobels testament
Nå er det denne tiden av året igjen. Litteraturprisen til denne svenske Nobel skal nok en gang deles ut. Det har den blitt hvert år siden Sully Prudhomme fikk den i 1901, med visse unntak selvfølgelig.

Hva betyr denne prisen for meg? Ikke stort. Den er stort sett en påminnelse om at jeg virkelig ikke har peil. Den tjener ikke til stort annet enn å få meg til å si: "Hæ, hvem?". Fett nok det. Prisen hadde vel ikke vært helt den samme om Jo Nesbø stakk av med den etter "Panserhjertet".

Hva vet jeg egentlig om våre rundt 100 vinnere?

2011 - Tomas Tranströmer: Hæ. Er det en svensk dikter som heter det?

2010 - Mario Vargas Llosa: Nevn én bok!

2009 - Herta Müller: Ti hi ... Navnet minner meg om Mülegg.

2008 - Jean-Marie Gustave Le Clézio: Hvem sa du?

2007 - Doris Lessinger: Hadde en venninne på videregående som har en mor som heter Doris. Artig.

2006 - Orhan Pamuk : Kjenner navnet!

Så hopper vi litt

2003 - John M. Coetzee: Leste Disgrace da jeg tok 10 studiepoeng i litteratur. Snasent.

Så hopper vi litt igjen:

1969 - Samuel Beckett: Dette var neste mann på lista som jeg har et forhold til. Gjespet meg igjennom skuespillet "Waiting for Godot", som han visstnok har skrevet på både fransk og engelsk. Livlig fyr.

Ja .. vi kan kanskje bare hoppe fram til navn jeg kjenner igjen.

1964 - Jean-Paul Sartre: Selvsagt har jeg hørt om fyren. Lest noe av ham? Neppe.

1962 - John Steinbeck: Han har jeg lest noe av vettu. "Of Mice and Men" ble lest i engelsk fordypning på videregående.

1959 - Salvadore Quasimodo: He, he. Quasimodo. Fnis.

1957 - Albert Camus: Kan ikke huske om jeg har lest noe av ham i farta, eller om jeg bare har ham i hylla.

1954 - Ernest Hemmingway: Den alkisen der har jeg lest det meste av. Fascinerende at det går an å skrive så mye og si så lite, men dog så treffende, men kanskje om noe helt annet. En favoritt dette.

1949 - William Faulkner: Står i bokhylla. Bør vel leses snart.

1928 - Sigrid Undset: Ikke lest noe :(

1923 - William Yeats: Nå ble jeg nesten fysisk uvell. At jeg ikke har lest noe av ham ennå er bare ekkelt.

1920 - Knut Hamsun: Leste "Sult" tidligere i år. Ga mersmak. "Mysterier" står for dør.

1916 - Carl Gustaf Verner von Heidenstam: Måtte bare nevne ham for navnet. Det alene er argument godt nok for meg.

1903 - Bjørnstjerne Bjørnson - Hans bonderomantikk leste jeg på ungdomsskolen. Hoppet raskt over til "Beatles".

Det var det.

Tuesday, October 4, 2011

Den usynlige broen av Julie Orringer


Noen ganger holder det å lese fem linjer for å få et godt innblikk i skrivestilen i en bok. Noen ganger tar det ikke mer enn 30 sekunder å se hvor forfatteren kommer fra akademisk. Noen ganger trenger man ikke mer enn å snu boken for å få det bekreftet. Julie Orringer har en litterær utdannelse. Hun har fått sin utdannelse på Iowa Writers’ Workshop og Cornell University.

”Den usynlige broen” er skrevet stilrent. Man får en følelse av at språket har gått igjennom en kokvask med både Vanish, Milo og Omo Color før det har blitt tørket i tørketrommelen. Det er blottet for personlig preg, og kunne like gjerne ha vært skrevet av Dragløper-forfatteren Khaled Hosseini, eller Tore Renberg, for den saks skyld.

Nå virker det som om jeg er veldig negativ til måten boka er skrevet på, og det er ikke tilfellet. Men det er et poeng jeg vil fram til. At en bok er skrevet så stilren og akademisk ”riktig” kan slå begge veier. Noen ganger blir jeg rett og slett lei. Som eksempel kan jeg dra fram Helene Uri.

I denne boka treffer Orringer jackpot med stilen sin. Den sikre pennen skaper en leseopplevelse utenom det vanlige. Den får en usedvanlig god historie til grense til det magiske … i hvert fall når det kommer til de første 375 sidene, eller del I, II og III om du vil.

Før jeg fortsetter må jeg presisere at jeg har bodd halvannet år i Paris. Jeg studerte fransk, og trasket gatene mellom Latinerkvarteret og Châtelet – hver dag. Jeg kjenner de gatene bedre enn mine egne bukselommer. Jeg husker gatenavnene, kafeene, severdighetene – alt. Det jeg husker aller best var stemningen. Samtidig er jeg en historiestudent med forkjærlighet for mellomkrigstiden og ikkestridende i andre verdenskrig. Dermed har jeg leitet lenge, og kanskje lengre enn langt, som Askeladden ville sagt det, etter en bok som forteller den historien ”Den usynlige broen” gjør i sine første 375 sider.

De tre første delene handler om en jødisk ungarer som studerer arkitektur i Paris i 1937.  Han opplever antisemittisme på nært hold, følger debattene, og ser en krig som blir stadig mer truende.
Samtidig treffer han en ungarsk ballettdanser som han faller pladask for. Han gjør alt som kan gjøres for å vinne hennes hjerte, og lære om hennes mørke historie.
Vi følger hovedpersonen Andras Lévi tuslende, løpende, skrikende og krabbende igjennom rue de Montpernasse, rue de Florouse og så videre.

Og slik går nå sidene – de perfekt skildrede sidene.

Del fire var en stor skuffelse for meg. Kapitlene var langtekkelig, og handlingen kjedet meg til tider. Likevel var nok kapitlene ikke overflødige. De måtte være der for å male det fullbyrdige bildet. Det var TV-skjermens sortpunkter.

Jeg vil ikke ødelegge leseopplevelsen for noen som vurderer å lese boka. Derfor skal jeg ikke avsløre hva som skjer i del fire og fem. Likevel skal jeg si at bokas femte del tar seg voldsomt opp igjen. Kapitlene er ikke så langdryge. Handlingen tar seg opp igjen. Historiens nerve våkner til live.

De første 375 sidene av boka er noe av det beste jeg har lest. Så det er litt synd at del fire drar ned helhetsinntrykket av boka. Den delen kunne nok vært løst bedre, men Orringer har basert boka på sin bestefars fortellinger, så de var nok en naturlig del av den.

Uansett: Dette er årets beste leseopplevelse så langt for meg. Dette er en bok jeg kan anbefale på det varmeste av det varme. Så får vi håpe at fru Orringer klarer å følge opp dette med en ny bok på et senere stadium.

Sunday, September 11, 2011

Mørkets kyst av Peter Temple

Ikke mye mørk kyst dette.
Denne boka, som visst nok skal være Temples gjennombruddskrim, kjøpte jeg på flyplassen på vei til Dublin. ”Mørk” og ”kyst” høres liksom meget velklingende ut når man er på vei til Irland. Like velklingende var kanskje ikke innholdet, men skitt au.

Boka begynner på en måte som jeg kan kjenne meg igjen i. Har hørt mang en melding som likner over radioen. ”Mann slått ned”. Jau da, fest det, men denne gangen var det visst en gamling som ble slått ned, men, men. Samme ulla. Han fortjente det sikkert.

Når sant skal sies ble ikke denne boka lest i Dublin. Riktig nok ble mange sider fortært på et fly, men det flyet tok meg til Rhodos. Mye kyst, men særlig mørk var den ikke –  unntatt når jeg ikke nattbadet da. (Ekle strømmer forresten).

Temple skriver til den store gullmedaljen – gullmedaljen i ”på stedet hvil – hvil”. Det er utrolig dårlig framdrift i boka, og jeg spurte støtt og stadig hva poenget var med den. Vil Temple noe sted? Lenge trodde jeg svaret var ”nei”, nå er jeg mer usikker. Fikk jo lest den ferdig til slutt.

For å være brutalt ærlig, ble boka lest i tåka, og da snakker jeg ikke om ammetåka. (Heller ikke hasjtåke eller liknende. Fy. Du tenkte vel ikke det?). Helt om natta,  ja da får man pokker meg være helt om dagen også. Så søvn … søvn … hva skulle jeg si?

Jeg kan fort være helt på jordet med dette innlegget. Jeg husker faktisk ikke så mye av boka, men det i seg selv er ikke et veldig godt tegn. Noen ny sjanse gir jeg nok ikke Temple i umiddelbar framtid.

Saturday, July 30, 2011

Til bloggerne

Jeg ser at mange av mine medbloggere har postet Nordahl Griegs "Til Ungdommen" på sine sider.
Det har fått meg til å lure. Det har fått meg til å tenke. De har fått meg til å spørre.

Hvorfor?

Hva er det som gjør at dette diktet, eller krigsparolen, fra 1936 skal være kremen på sandkaka? Diktet, som ble skrevet på oppfordring fra en politiker. (Noen som kan informere om hvorfor?) Er det fordi Otto Mortensen brukte sitt gehør, og tilsatte søte noter? (For øvrig fint framført av Maria H. Storeng, eller hva hun heter i disse dager). Er det fordi TV2 har brukt sangen? Er det fordi Herborg Kråkevik har sunget den på radioen?

Jeg ser jo at diktet fremdeles står seg. Det er tidløst. Jeg ser også at det er deler av diktet som er veldig relevant. Men er virkelig dette "de eneste ord" mange kan komme på? Hvorfor ikke da like gjerne klamre seg til Arnulf Øverland, og "Du skal ikke sove"?

Arnulfs antinazistiske dikt fra 1937 treffer selvsagt ikke 100 prosent heller, men er etter min mening mer treffende enn "Til ungdommen". Det er i det minste ingen krigsparole, men handler mer om at man ikke skal vende det blinde øyet til, man skal innse at det er ondskap:

"Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt! "


Les hele diktet her.

Dette er for øvrig ikke de eneste ord jeg kan sette på tragedien. Det er de eneste ordene jeg velger å dele - for nå.

Wednesday, July 27, 2011

Færa til Dublin

En vaskekte Kilkenny-bart må være det beste bildet på Dublin.
Tidligere i sommer dro jeg til Mex ... eh, Dublin. I den sammenheng tenkte jeg at jeg skulle fôre sinnet mitt med irsk kultur. Derfor kjøpte jeg inn både Ulysses og Dublinere av James Joyce. Det er kanskje ikke nødvendig å fortelle at jeg i dennne sammenheng har drukket en kopp kaffe, og knasket sukkerbiter, bare for å klare å skrive navnet hans uten å sovne. Men frykt ikke. Dette blir ikke nok et skudd fra hofta. Dette innlegget skal gå til Frode Grytten og hans fantastiske reisebok Dublin.

Det er ikke til å komme utenom at Grytten skriver rasende morsomt (til tross for at det er på nynorsk?). Fra første side i boka tenkte jeg "desse irane, ja desse irane".

Jeg trodde dog Frode var en fjott som laget karikaturer av dublinere og deres kultur. Jeg trodde han gjorde dem til fantasifigurer. Lite ante jeg at han traff neglen på hammeren, eller hva det heter.

Irene (nei, ikke dama) er slik.

Hvem er det som snakker og snakker, men kommer aldri til poenget?

Ja vel, da. Så kommer de til poenget. Taxi-sjåføren vår for eksempel, var visst bestis med Phil Lynott ... eller han bodde vel bare 100 meter fra mora. Eller mora hadde akkurat skrevet en bok om ham, og han hadde kjørt henne hjem etter en boksignering her om dagen. Vel, så ble boka skrevet i 1995, så han hadde ikke hatt tid til å lese den ennå.

Poenget er vel at irer prater. Ikke bare prater de, men det renner ut av kjeften på dem. Ord etter ord. Hele tiden. Jeg trodde ikke det var mulig.
Likevel er det umulig å ikke elske dem. Irene er Europas Chandler Bing. Og dette tar Grytten på kornet.

Resten av hva han skildrer om irer, og irsk kultur, har jeg ikke hatt gleden av å oppleve. Men siden han traff lilletåa i dørkarmen med beskrivelsene sine  av hvordan de er som sosiale vesner, kan jeg ikke annet enn å anta at han er like presis i resten av boka.

Det er kanskje ikke like kult å lese en bok om drinker hvis man er avholdsmann, så man vil vel muligens ikke falle pladask for Gryttens Dublin hvis man ikke har tenkt seg dit. Men en ting er sikkert: Irer elsker ord. De bruker dem til alt. Deres attraksjon er intellektuell, ikke slott og fine statuer. Man finner ord over alt. I steiner, hus og kaffetrakteren.

Min forelskelse i Irland ble godt hjulpet av Grytten. Man kan betegne boka som sminka på dama.

Sunday, July 24, 2011

Kjære kolleger

Nå føler jeg meg presset til å ta opp tastaturet igjen. Etter å ha fått smelt verdens minste dagsavis i fanget (Rjukan Arbeiderblad), fikk jeg krampe i smilebåndet. 15 prosent av avisen lå under denne overskriften: "Ditt eget univers". Og hva finner jeg under denne tittelen? En faksimile av Boklaug.
Litt pinlig er det at siste innlegget er fra 4. mai ... men, men. Det viktigste er at vi tinndøler tar opp skrivesakene og hakker nedpå noen ord. Søtt er det også at bloggen min er øverst i faktaboksen med tittelen: Lokale blogger ... tviler dog på at noen fra Tinn og Rjukan er overmåtes interessert i bøkene jeg leser.

Bare for å sørge for at jeg må ta proteinpiller og saltoppløst vann for å bli kvitt latterkrampene, er saken eneste kilde min ærverdige, forhenværende kollega Anders Malkomsen. Han skal visstnok ha blitt inspirert til å trene etter å ha lest vår tidligere redaktørs treningsblogg ... As if, Malkom!

Artikkelen er for øvrig skrevet 16. juli.

Når jeg har lest ferdig "A portrait of Dorian Gray" av Oscar Wilde, skal en fyldig rapport finne sted på Boklaug.

Wednesday, May 4, 2011

De 39 trinn av John Buchan


Det var en interessant leseopplevelse. I utgangspunktet er ”De 39 trinn” en bok jeg ville slaktet, men tatt i betraktning av at den er den første i sitt slag, er jeg heller fascinert.
Buchans første bok om Richard Hannay, er faktisk den første ”man-on-the-run”-thriller.

Boka ble publisert i 1915, og handler om oppdiktet storpolitikk som var opptakten til første verdenskrig. Hannay får en spion på døra, og får opplysninger om som kan avverge krigen, men samtidig får han mektige menn på nakken. De jager ham fra London og over Skottland.

Historien er av de mindre troverdige jeg har vært borti. Plottet er tynt, og årsakssammenhenger er tilfeldige. Likevel var den ganske underholdende. Dog tviler jeg på at noen ville sluppet unna med å skrive en slik historie i dag.

Men at boka er den første i sitt slag, gjør at den er ganske fascinerende. ”De 39 trinn” har brøytet vei for mange ”man-on-the-run”-thrillere i ettertid.

Det er selvsagt urettferdig å sammenlikne denne boka med dagens thrillere, men likevel vil jeg si at det er klasseforskjell. Men for alle som er interessert i litteratur, er ”De 39 trinn” en spesiell opplevelse. Man får følelsen av å få servert et lite stykke litteraturhistorie i fanget.

Kort oppsummert er boka lettlest, underholdende og lite troverdig. Jeg vil anbefale alle å lese den, rett og slett bare for å ha opplevd den.

Sunday, May 1, 2011

Solar av Ian McEwan


Gjesp

Som noen kanskje har merket seg, er det en god stund siden jeg har skrevet anmeldelser. Det skyldes at jeg har begynt i en ny jobb, og bruker selvsagt mye tid og ressurser på det. Men det betyr ikke at jeg har latt bøkene samle støv i hylla. Neida. Min kulturelle hunger er der. Poenget jeg vil frem til, er at jeg har lest bøker, men ikke prioritert å skrive om dem på bloggen. I dag har jeg tid, og vil skrive om Solar, som jeg leste ferdig for et par uker siden. Så uheldigvis kan omtalen bære preg av sviktende hukommelse.

Faktisk vil jeg si at den garantert bærer preg av sviktende hukommelse. Boka var så dørgende kjedelig at fantasien løp løpsk. Hodet var sjelden med på historien.

Noen få intriger pirret selvsagt min nysgjerrighet, men side opp, og side ned om fysikk, og fysiske sammenhenger fremkaller ikke annet enn lange gjesp. Noe som i og for seg ikke er så dumt. Jeg trengte søvnen til å være opplagt til nye dager.

Boka handler om en professor som skal redde verden med å fremstille fornybar energi. Han skal lage et kraftverk som skal produsere nok energi til å forsyne en hel by. Og kraften skal selvsagt komme fra sola. Dette er i og for seg en spennende setting, men ikke når boka handler om politikk og fysikk.

Og hva var poenget med å fortelle om professorens turbulente kjærlighetsliv med syv koner, og kronisk utroskap? Fylle ut sidene? McEwan kan sikkert svare på spørsmålet.

Så man kan egentlig lure på hvorfor jeg leste boka. Svaret stiller vel like mange spørsmål som det svarer på. Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde en forestilling om at den var skrytt opp i skyene. Den skulle visst nok være genial. Men da jeg googlet boka etter å ha lest den, ble den slaktet av den ene etter den andre.

Så fantasien løper kanskje ikke bare løpsk når jeg leser Solar?

Sunday, March 27, 2011

Gjørme av Øyvind Strand

Etter å ha sett at oversetteren, og bokbloggeren bak aroundbooks, karakteriserte boka, med undertittelen ”En kjærlighetshistorie”, for ”en av de beste bøkene jeg noen gang har lest”, følte jeg at jeg var nødt til å lese boka. Jeg angrer ikke.

Jeg er nok ikke av den oppfatning at boka er en av de beste bøkene jeg har lest. I beste fall kan jeg gå med på at den er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i 2011. Jeg kan også gå så langt som å si at jeg tror det er få bøker jeg kommer til å like bedre i år … men det er et godt stykke opp til de beste bøkene. Jeg har ingen tro på at boka kommer til å bli en norsk klassiker.

På bloggen til Christine kan man lese at Kari Bu har skrevet en avhandling om terningkast. Det er personlige følelser som preger anmeldelser som gir karakter seks, og jeg må nødt til å innrømme at jeg ikke kjenner meg igjen i bokas tematikk.

Det er kanskje noen som reagerer på tittelen Gjørme – En kjærlighetshistorie? I utgangspunktet en selvmotsigelse. Skal ikke kjærlighetshistorier være pene og søte? Pøh!

Gjørme handler om angst, eller kanskje angst som skyldes overgrep i barndommen. Boka handler om alkoholisme sett igjennom en angstfylt alkoholikers øyne. Boka handler om selvforakt – den handler om ens egen personlige gjørme.

Jeg kjenner ikke til forfatteren. Jeg googlet ham i forbindelse med denne anmeldelsen. Strand skriver så troverdig, nært og sårt at det er nærliggende å tro at boka er basert på forfatterens egne erfaringer. Han stripper seg selv helt naken igjennom språket, og hans unike evne til å sette ord på følelsene.

Jeg klarte ikke å få denne teorien verken bekreftet, eller avkreftet. Men det jeg derimot fant, var hans egen blogg … så kan det være opp til enhver å avgjøre hva man tror om min teori.

Den uvante måten å bygge opp setninger og språk på, fungerer stort sett veldig godt. Strand skaper en intensitet, nerve og oppkjørthet som jeg ikke kan huske å ha vært borti siden jeg leste ”Journalisten” av Niels Fredrik Dahl. Men noen ganger kan det bli slitsomt å lese setninger som går over en hel side.

Til tross for at boka tar opp et tungt, trist og alvorlig tema, så er det flere scener som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Gjørme vekker alle følelsene man har i sitt register.

Terningkast 5.

Wednesday, March 23, 2011

Mørke netter i Barcelona av Alicia Giménez-Bartlett


Ny sveis, og tilsynelatende ny pupp.

Dette er en krimroman som hadde alle klisjeene på plass. En mannevond politietterforsker. Turbulent kjærlighetsliv. Trøblete familieforhold. Drapsmenn. Svindlere. Ja … alle klisjeene.

Men, klisjeer har blitt klisjeer fordi de fungerer, skrev Khaled Hosseini i Drageløperen. Han har kanskje et poeng.

Som mine deilige, elskede lesere sikkert har lagt merke til, har jeg som oftest ikke så veldig mye til overs for denne sjangeren. Men fordi påska nærmer seg med monsterklabber under skia sonderer jeg kriminalmarkedet, og har fullført den andre krimmen på tre uker. Sist ble det bortimot totalslakt, men denne gangen skal jeg være litt snillere. Jeg lover … i hvert fall litt.

Det er tre momenter jeg vektlegger når jeg leser en krim. Det viktigste er hovedpersonen. Deretter følger handlingen. Til slutt så er det viktig at ikke språket ødelegger for forfatteren.

Bokas hovedperson, Petra Delicado, ville gjort meg til politiets hovedmistenkte hvis jeg hadde vært med i boka. Hun er mest av alt en skikkelig grinebiter, og livet hennes er ett eneste langt raserianfall. At hun har blitt 42 år gammel gjør hele personen lite troverdig. Et menneske med det temperamentet hadde dødd av høyt blodtrykk eller hjerteinnfarkt før hun fylte 25. Med andre ord: Jeg hatet henne og håpet noen tok henne av dage.

Likevel tar jeg tastaturet for fullt når jeg sier at hun var lite troverdig. Hun er riktignok klisjépreget. Rik, advokatutdannet, stor leilighet med to etasjer, leser bøker mens hun hører på klassisk musikk og så videre. Men hun har flere lag ved seg. Så selv om Giménez-Bartlett balanserer på en knivsegg når hun har kreert Delicado, så holder hun balansen. Jeg tåler bare ikke trynet på hovedpersonen.

Ingen bok består av kun én person, og én person alene. Ved sin side har Delicado den lubne førstebetjenten Fermín Garzón. Denne førstebetjenten får derimot min sympati. Han liker jeg stort sett. Det eneste jeg misliker med ham er at han er for snill med piiiip-en Petra Delicado.
Alt i alt har den lille kvinnelige djevelen og Garzón en fin dynamikk, og hever boka mange hakk.

Historien er godt utarbeidet, og hadde evnen til å overraske meg. Jeg ble tatt på senga i hvert fall én gang – jeg var bombesikker på at jeg visste hvem skurken var, men den gang ei. Jeg ble rett og slett finta på ræva og ut i pølsebua. Gode greier.
Likevel har jeg et ankepunkt. Det går faktisk ikke an for leseren å løse saken på egenhånd … i hvert fall ikke før man nærmer seg løsningen i historien.

Språket irriterte meg i begynnelsen. Det grunnet helt sikkert i mine fordommer. Når jeg leser krim, ønsker jeg at det skal være en allvitende forteller, og ikke førsteperson. Skulle jeg se hele verden igjennom den tøytas øyne?
Etter hvert som jeg leste gikk det seg til. Jeg glemte helt at historien ble fortalt igjennom Delicado. Dermed må jeg si at det funket, og at det bare var jeg som var sær i begynnelsen av boka.

Forfatteren behersker sjangeren selvsagt veldig bra. Når man skriver krim, er det viktig å huske på at språket ikke skal stå i veien for handlinga. Legger man merke til språket, har man gjort noe feil.

Så nå er det på tide å kaste terningen. Siden jeg syns Giménez-Bartlett har hatt en del skarpe betraktninger, har jeg vektet terningen på treersiden – terningkast 4.

Friday, March 18, 2011

Tjen folket av Yan Lianke


Min rike, morderiske halvdel. 

Hvis man leser omtaler av boka, blir det til stadighet fremhevet at den er en politisk satire. Det blir, uten unntak, dratt frem at boka ble sensurert av Partiet i Kina. Og hva så?

Agnar Mykles ”Sangen om den røde rubin” ble også sensurert og innhentet av de norske myndigheter. Betyr det at den var bitende satirisk? Selvsagt ikke.
Myndighetene er lite glad i kjønnsorganer i bevegelse. Hører dere det TV1000? De var enda mindre glad i seksuelle nytelser for 60 år siden – selv i litteraturen. Det var derfor Mykle fikk klaps på lanken.

Derfor vil jeg understreke overfor mine eventuelle lesere at man ikke trenger å lese ”Tjen folket” hvis man vil ha knusende kritikk av kulturrevolusjonen i Kina på 60-tallet. Det kan godt hende det er noe som går meg hus forbi, men slik jeg oppfatter det, ønsker forfatteren å fortelle en skjønn kjærlighetshistorie. Så er det heller en bieffekt at han tråkker myndighetene på alle tærne før han snubler i salaten til Mao.

Ta boken for det (jeg tror) den er. En utenomekteskapelig kjærlighetshistorie i en militærleir. (Til gutta: Selv om mange nevner pornografiske scener og sterk sex, så nei ... Dere kan bli skuffet først som sist. Scenene er omtrent like grafiske som sexscenene i Andeby. Vil du ha grovere sex, les Murakami.)

Før jeg fortsetter, må jeg understreke at jeg liker boka veldig godt. Lianke klarer å skape en nerve i kjærlighetsscenene, og man føler en familiaritet til hovedpersonen Wu Dawang. Jeg lot meg i hvert fall rive med av historien.

Det jeg derimot ikke er så glad i, er en fortellerstemme som foregriper begivenhetenes gang. Det er mitt største ankepunkt mot boka. Men det var ikke veldig sjenerende. Ettersom jeg ble vant med fortelleren, plaget det meg ikke.

Terningkast: Veldig usikker. Den ligger mellom fire og fem. Kom gjerne med en anbefaling, så oppdaterer jeg den når måneden er ferdig.

Tuesday, March 15, 2011

Arctic Summer av E. M. Forster

Er det mulig å gå forbi denne?

For en fantastisk bok!

… Det var i hvert fall det jeg tenkte etter å ha lest et par kapitler av den. Men så ble 40 sider til 80, og dermed var boka ferdig.

Hva i h*****?!

Jeg skjønte ikke det spøtt. Hva holdt Forster på med? Prøvde han å si noe? Ble det litt for mange pils i løpet av 1911?

Nei da. Etter et raskt Google-søk, lærte jeg litt om den homofile mannen fra England. Han skrev på fem bøker samtidig. Ambisiøst det … litt for ambisiøst kanskje. Boka ble aldri ferdig. Så det jeg satt med i hånda var et fragment av en bok som aldri ble skrevet ferdig.

Det er ikke det at han ikke fikk tid til å skrive boka ferdig. Det hadde han i massevis – 60 år faktisk. Mannen rakk å bli 91 år før han måtte pakke kobbermyntene.
The Guardians Paul Binding spekulerer i grunnen til at boka aldri ble avsluttet:

One thing we can be clear about: whatever the ensuing rapprochement between Martin and Clesant, it wouldn't have involved sexual relations. Their interest in women is quite explicit, and there is more than a hint that Clesant is drawn to Martin's folksong-collecting sister-in-law Dorothea. In leaving the work incomplete, did Forster fight shy of writing about heterosexual men? Had his increased knowledge of his own homosexuality driven him further into a sense of belonging to a marginalised - and criminalised - minority?”

Forster selv sier at han aldri fullførte verket, som i følge Binding ville blitt hans mesterverk, fordi han ikke ble enig med seg selv om hvordan fortsettelsen skulle være. Dermed slutter boka etter åtti sider, og inkluderer brister.

Det er ikke lett å skrive noe fornuftig om en bok som ikke er i nærheten av fullført. Det høres ut som noe vas å begi seg utpå. Men nei! Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg leste den. Jeg klarer rett og slett ikke å få kapitlene ut av hodet mitt. Jeg har ikke gjort annet enn å tenke på boka i hele dag.

Så Labben … 

Monday, March 14, 2011

To byer av Charles Dickens


Det er ingen tvil om at jeg hadde gjort meg som en bikkje, og jeg snakker ikke om en hvilken som helst kjøter, men en av Pavlovs hunder. For hvem hadde vel trodd at godeste Arthur fra Kongen av Queens skulle få meg til å lese en klassiker av Charles Dickens?

Alle som er glad i tjukkasen fra Queens, kan umulig ha unngått å legge merke til Arthurs kreative side. Det er ikke sjelden han skal skrive den neste store romanen, og hver gang begynner han på den samme måten: ”It was the best of times, it was the worst of times.” Etter å ha hørt Arthur sitere denne velklingende innledningen for tiende gang, var det opp med Google. Hvilken bok siterte han?

”A Tale of two Cities”, selvsagt.

Med boka i hånd, var det nesten så jeg skalv i ren fryd. En bok med en så god start må nødt til å være magisk. Må den ikke?
Vel … kanskje ikke. Jeg må vel være så ærlig å si at det er andre klassikere som har truffet hjertet mitt renere. Men fornøyelig var det lell. For er det noe man ikke kan ta fra Dickens, er det hans grasiøse fjærpenn.

”To byer ” har to plan. Det er ett plan for det personlige dramaet, og et samfunnskritisk lag. For det er ikke noe tvil om at for mye vin gjør deg full … eller var det for mye blod gir kaos? Whatever.

Det deilige med Dickens er at han tar symbolikken og stapper den i kjeften på deg. Så tar han en kost og dytter den ned i halsen din. Det er så befriende. Det er ikke skjulte beskjeder i teksten. Symbolene er så opp i dage at man kveles av dem. Det er umulig å ikke legge merke til dem. Derfor slipper man å klappe igjen boka og føle seg dum. Takk Charles.

Mye kan skrives om boka, men jeg legger meg ikke utpå en lang analyse hvor jeg går inn på Dickens' syn på revolusjon. Han mener at revolusjonen kan være en god tanke, men når blod avler blod slutter man å tenke rasjonelt (hint, hint: Vin) og man blir beruset av all volden. Folk mister hodet (bokstavelig talt) for "moroskyld".

Skal man ha mer slik analyse, får man lese boka selv, eller google analsyser.

”To byer” er nok den mest lettleste klassikeren jeg har lest. 

Friday, March 4, 2011

Tysteren av Jan-Erik Fjell

For alle de som håpet at vi skulle få en ny Nesbø, en ny Harry Hole, en ny antihelt vi kunne elske: Glem det.

Fjell derimot glemte det sannsynligvis ikke.

Jeg antar at det måtte komme. Det var bare et spørsmål om tid. Jeg innrømmer rødmende at jeg lekte med tanken selv. Fjell har gitt oss en politietterforsker med så store spilleproblemer at kona gikk fra ham.

I mitt tilfelle gikk aldri leken med denne tanken så langt. Som så mange andre, har også jeg latt meg friste av pengespillet poker. Og i et lite sekunds frustrasjon skrev jeg dette lille stykket. Jeg stoppet dog der. Ikke bare mangler jeg både kreativitet og skriveferdigheter, men jeg innså også at det var en særdeles dårlig idé. Det ville bare blitt en kreativ omskriving av Harry Holes alkoholproblemer. Og hvem vil vel være en blek kopi av denne norske krimlegenden? Fjell?

Denne svakheten som Fjell har gitt bokas helt, Anton Brekke, for å gjøre ham til en antihelt, fungerer svært dårlig. Det er ikke til hinder for ham på noen måte. Jeg klarer ikke å skjønne hva dette problemet betyr for handlingen. Er det bare skrevet inn fordi helten skal være en antihelt … en Harry Hole?
Fjell klarer ikke å skape noe som helst engasjement for Brekkes spilleproblem. Hver scene som har noe med spill, møtte jeg med skuldertrekk. Taper han, så ja, hva da? Det fikk ikke noe betydning for verken utviklingen av historien, eller Brekke privat. Hva er da poenget?!

Man skulle tro at jeg hadde slengt nok dritt om bokas hovedperson nå, men nei da. Jeg har mer på lager.
Hvis jeg noen gang skulle laget en parodi på en krimbok, så hadde sannsynligvis ”helten” vært bortimot kliss lik Anton Brekke. Fjell har laget en parodi på sin egen helt. Det var faktisk så ”ille” at jeg holdt på å le da jeg leste enkelte scener med ham. Han er en sterk ledertype, frekk i kjeften, løser selvsagt saken, og har bra dametekke”. Hans svakhet er … ja poker og annet pengemoro. Altså en ekstremt lite troverdig person – en person som får nada i sympati fra meg.

Historien i boka er i utgangspunktet ganske interessant, men jeg syns ikke Fjell gjør nok ut av den. Etter at boka er to tredjedels lest, sier Brekke at vi bare har skrapet i overflata av saken. Hva i alle dager?
Når boka avsluttes, løses mysteriet for oss igjennom en dialog mellom to personer som ikke er i politiet. Hva betyr det? Fant politiet ut av saken, eller ble den bare avslørt for leseren?

Jeg tar kun for meg Brekke i dette innlegget. Det er fordi han er hovedpersonen i boka, og alle karakterene er bygd opp på samme måte. Det betyr ikke at de har like personligheter, men de er like ”grundig” konstruert.

Terningkast snill: 2

PS! Jeg er ikke spesielt glad i krim. Eksepsjonelt god krim er kanon. Resten er jeg skeptisk til, og siden dette på ingen måte er eksepsjonelt god krim, kan boka lide av det.

Tuesday, March 1, 2011

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami


Lurer på om jeg får modelloppdrag med en slik søt sovesveis ... eventuelt fotooppdrag. Mmmh.
For en liten stund tilbake overtalte jeg en forfatterkompis av meg til å lese Murakamis ”Dans dans dans”. De første tilbakemeldingene hans gjorde meg stolt. Jeg hadde anbefalt ham en kanonbok! Men så kom det: ”Forfatteren i meg reagerer på at det er manglende fremdrift og plot i boka.”

Det måtte jeg tenke over. Og jo da, det er helt sant. Murakami skriver ikke historier. Så hva gjør han da? Murakami er litteraturens Salvador Dalí, og tastaturet er hans penn. Murakami maler portretter av følelser og sinnsstemninger. Og det gjør han også i Trekkoppfuglen.

Igjennom en surrealistisk pakke, lager Murakami et portrett av jakten på en følelse. Hovedpersonen, Toru Okada, er i en fullstendig apatisk tilstand når boka begynner. Det er ikke noen tvil om at han elsker sin kone, men likevel klarer han ikke å merke at hun driver lenger og lenger vekk fra ham. Han reagerer ikke engang på at hun bare er hjemme når hun skal sove. Så en dag forsvinner hun helt sporløst, og da begynner jakten på å føle noe. Absurd nok, starter den jakten på bunn av en brønn.

Hvis man setter seg ned med denne boka for å la seg underholde, kommer man aldri til å fullføre den. Trekkoppfuglen er på ingen måte en underholdende bok. Et av virkemidlene til Murakami er å gjenta historier og poenger tre ganger. Så man får ofte servert den samme leksa om igjen og om igjen. Det er på mange måter like spennende som å se Arsenal spille en finale. Au!

Hvis man derimot setter seg ned for å oppleve et litterært kunstverk, er Trekkoppfuglen virkelig veien å gå. Da er boka like fengende som Mona Lisa er for en kunsthistoriker.

Den som vurderer å plukke opp boka, bør kanskje vente noen måneder. Noe sier meg at noen rolige sommermåneder, med høy sol, gjør leseopplevelsen bedre.

Kos deg.

Terningkast … 5

Thursday, February 10, 2011

Catcher in the Rye av J. D. Salinger


For første gang i min anmelderhistorie er det tittelen som blir mitt hovedfokus. Vi kan starte med det trivielle, og si: Jeg bruker den engelske tittelen fordi den høres så vanvittig mye bedre ut enn de traurige norske: ”Redderen i rugen” eller ”Hver tar sin – så får vi andre ingen”.

Selv om det er umulig å ikke ha hørt om Salingers klassiker, må jeg nok en gang tilskrive en kollega æren for at jeg plukket opp nettopp denne boka. Takk skal du ha Lara!

Selv om jeg hadde hørt tittelen før, hadde jeg ikke den ringeste anelse om hva boka handler om. Jeg visste bare at det var en voldsomt catchy tittel, og det irriterte skjeggstubbene av meg at jeg ikke skjønte den. Så hva pokker er dealen med navnet på boka?

Dette spørsmålet plaget meg mer og mer for hver side jeg snudde. Skulle ikke Salinger avsløre det? Kunne det være at han trynet i en velklingende, men meningsløs tittel?

Etter hvert så glemte jeg tittelen. Boka var så utrolig velskrevet. Det er sjelden man ser maken til penn. Boka minnet meg rett og slett om Jack Kerouacs ”On the Road”. En bok om ingenting, men som forteller alt. Likevel syns jeg ikke ”Catcher” når ”Road” til femte kapittel engang. Det skyldes rett og slett de siste orda til Kerouac i boka, men det får være en annen sak.

Det var imidlertid én ting som plaget meg med boka. Jeg er ikke hårsår på punktet, men det var voldsomt med banning i boka. Det var så mye banning at det var vanskelig å ikke føle seg som en synder mens man leste. Det føltes nesten som om "Osama" fra en eller annen dårlig amerikansk terroristfilm ropte "infidel" til meg.

Et genialt trekk, som totalt gikk meg hus forbi, var en tilbakevendende hatt som jeg helt klarte å neglisjere. Jeg kan nok ikke skylde på at jeg ble distrahert av all banningen. Jeg forsto faktisk ikke poenget med den hatten. Fly rundt med en rød jakthatt, med øreklaffer – midt i New York … Ja, ja. Tenåringer gjør mye rart.
Men to tredjedeler ut i boka fikk vi svaret på hva tittelen betydde, og plutselig ga den røde hatten mening. Men skal jeg avsløre det for deg? Næh. Du får lese boka selv!

Terningkast? Slikt deles ikke ut til klassikerne. De er klassikere av en grunn. Det er fordi det er gode bøker, hva enn jeg måtte mene om dem. Likevel vil jeg påpeke at jeg nøt boka. Go ”Catcher in the Rye”!

Thursday, February 3, 2011

Havets katedral av Ildefonso Falcones

Forventninger er noe piss. Hver gang noen sier at en film, bok, sang, eller hva det skal være, er kanonbra, blir man skuffet. Man bygger opp forventninger, og ofte er det umulig å leve opp til dem. Derfor ble jeg både forventningsfull og irritert på en og samme tid da jeg ble fortalt at ”alle elsker boka”. Nei. Alle elsker nemmelig ikke boka.
Jeg sier ikke at det er en dårlig bok, det jeg sier er at den på ingen måte levde opp til forventningene. Jeg sier at den ikke er en spesielt god bok.

Som journalistutdannet er jeg en svoren tilhenger av den omvendte pyramiden, eller det fallende viktighets prinsipp som det også kalles. De viktigste tankene om boka bør komme først.
På den andre siden er valget av momenter som skal komme først i teksten viktig for hvilket inntrykk jeg gir av boka. Så hva skal jeg begynne med? Mine viktigste tanker, eller positiv omtale? Boka fortjener begge.

Vel … prinsippet om fallende …
Det er to store innvendinger jeg har til boka. Det første er at det er et veldig grunt persongalleri, og det andre er at det er voldsomt mye kjedelig utenompjatt.

Jeg velger å ta det grunne persongalleriet først fordi jeg mener det er verst. Kjedelig utenompjatt kan man skumlese seg gjennom. Men de grunne personene må man bare leve med.
Jeg fikk en følelse av å lese Folletts ”Farlig formue” da jeg leste boka. Det er ikke det at bøkene likner så voldsomt på hverandre, men persongalleriet minnet om den. For å få driv i historien har Falcones delt inn boka i forskjellig typer personer. Det er de flinke og ærlige, dumme og naive, og onde. Var man først plassert i en bås, satt man der. Man hadde ikke flere sider ved seg.
Altså var personene i boka veldig lite troverdige.

Den andre innvendingen er mest av det irriterende slaget. Hvorfor trenger leseren å bli oppdatert på alle rare kriger, kongelige forhold og liknende? Det betyr ingenting i forhold til historien som leseren får servert. Det holder å vite at Katalonia var i krig med den og den. Vi trenger ikke å vite alt fra hva kongen kalte sin venstre lilletånegl, til hva den andre kongens lillesøsters beste venns kjærestes favorittmåltid var … sånn satt på spissen.

Nå. Endelig. Etter å ha fått ut det som frustrerer meg, kan jeg fokusere på bokens sterke sider.

Falcones har et meget godt tastatur (man bruker vel ikke penn lenger?). Det er et stilsikkert og presist språk. Dette er ikke en historie som ville kledd femten adjektiver i hver setning. Forfatteren forteller en historie hvor mye bør overlates til leserens fantasi, og det har Falcones forstått.

Historien, sett bort fra alt pjattet, er drivende god. Det var ikke sjelden jeg havnet under dyna flere timer senere enn planlagt fordi jeg ”bare må lese ett kapittel til”. ”Problemet” var at kapitlene føltes for korte, så det ble ikke bare ”ett kapittel til”.
Boka var tidvis veldig spennende og var en real sidesnuer som vi så pent sier på norsk.

Til slutt vil jeg også nevne at boka setter leseren inn i det 14. århundre på en realistisk måte. Det er mulig at det er språket som gjør at fantasien får det til å virke realistisk. Men ”universet” virket ikke påtvunget.

Terningkast tre.

Wednesday, January 19, 2011

Norwegian Wood av Haruki Murakami

Norwegian Wood er chick lit for gutta. Det er en romantisk historie, med én-, to- og trekantdrama. Det som spriter opp boka er at den er gjennomsyret av seksuell frustrasjon fortalt gjennom grafiske scener. Dette er den andre boka på rad jeg har lest av Murakami hvor jeg-personen får en tilsynelatende grunnløs handjob, og ei jente svelger fordi hun er deprimert … har godeste Murakami en fetisj tro?

Sett bort fra at store deler av boka kunne blitt brukt i Vi Menns novelleseksjon, handler boka om ensomhet og søken etter lykken. I denne sammenhengen er både ”ensomhet” og ”lykke” en form for kjælighet … gjesp.

Det jeg har lært meg å elske hos Murakami er hvordan han binder sammen det overnaturlige, mytologien og virkeligheten. I denne boka var det verken mytologi eller noe overnaturlig. Bare en langdryg kjærlighetshistorie delvis fra universitetet og delvis fra et hvilehjem … gjesp.

For å toppe det hele, tror jeg både oversetteren og korrekturleseren har gjort jobben over noen vinflasker. Sjelden har jeg sett en verre oversettelse. Det var skrivefeil i hytt og pine – skrivefeil som typisk skylder mangel på konsentrasjon: Ord falt ut. Endinger var feil. Typiske skriveleifer. Jeg ble også tatt voldsomt på senga av hvor enkelt språket var i boka.
Tidligere har jeg lest Murakami-bøkene på engelsk. Dette er første gang jeg har lest noe av ham på norsk. Derfor er jeg voldsomt usikker på om oversetteren har ødelagt et godt språk, eller om Murakami har skrevet på en helt annen måte enn tidligere. Det er vanskelig å si siden jeg ikke har lest den engelske versjonen.

Nå skal jeg ikke svartmale boka. Den har sine styrker. Blant annet har den mange poetiske formuleringer. Som for eksempel:
”Jeg elsker deg Midori”
”Hvor høyt?”
”Så høyt som en bjørn om våren.”
”Bjørn om våren?” Midori så opp igjen. ”Kan du forklare det nærmere? ’Bjørn om våren’?”
”Der går du og rusler rundt, helt alene i en kløvereng om våren. Og hvem kommer tassende fra den andre kanten, om ikke en liten bjørnunge med store, runde, brune øyne og pels så myk som fløyel? Han ser på deg og sier som så: ’God dag, god dag frøken. Vil du leke tumleleken med meg?’ Og så tar du et fast tak i pelsen hans, og sammen triller og ruller dere ned den kløverkledde skråningen. Og slik holder dere på og boltrer dere til det blir kveld. Var det fint nok?”
”Veldig fint”
”Så høyt elsker jeg deg”

Jeg gir boka terningkast … tre. Svak treer.

Tuesday, January 18, 2011

På død og liv


Bill Shankly: - Noen mennesker har den oppfatningen at fotball er et spørsmål om liv og død, det er feil. Jeg kan forsikre om at det er mer alvorligere enn som så.


Bill Shankly

Jeg vet ikke om jeg skal legge meg ned og gråte, eller reise meg opp og le høyt. Men jeg forstår akkurat hva Liverpool-legenden mener. For halvannen sesong siden så jeg favorittlaget mitt, Arsenal, spille mot Manchester United. Det var en påkjenning som jeg ikke ønsker min verste fiende og en glede som jeg unner mine aller kjæreste. Kampen medførte fire ødeleggelser, hvorav to var utført i blindt raseri, mens to kom som et resultat av ukontrollerbare gledesutbrudd.

Forskning.no skrev senere den sesongen at tyske forskere har utført studier på fotballsupportere i München-området. Resultatene av studiene kan kanskje komme overraskende på de som ikke har hjertet sitt ukuelig knyttet til en klubb. Men for oss som har plumpet uti, eller de som står oss nær, blir neppe like overrasket når vi får tenkt oss om. På de dagene som det tyske fotballandslaget spilte kamper økte antall sykehusinnleggelser som var relatert til hjerteproblemer med 326 prosent blant mennene. Hos damene var det ikke like dramatisk, men likevel økte deres sykehusinnleggelser relatert til hjerteproblemer med 182 prosent.
 
Da jeg for første gang kom over tallene fra den tyske undersøkelsen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å riste vantro på hodet. Kan det virkelig være sant at det er slik at fotballengasjementet tar knekken på oss? Denne nyheten krevde nærmere ettertanke, og det sjokkerende er at jeg fant forskningens konklusjon logisk.

Det er ikke slik at den jevne fotballsupporter er en topptrent atlet, selv om de finnes de som er det også. Veldig mange av oss er halvfeite sofagriser og smellfeite matvrak, som kun spiller fotball når det ikke er for varmt - eller for kaldt. Vi må også passe på at luftfuktigheten er riktig, og at gressmatta er langt bedre enn våre ferdigheter. Men innsatsen mangler det ikke på.
Akkurat slik er vår fotballhverdag foran TV-en også. Før kampene blåses i gang må forholdene i stua være lagt til rette. Det betyr at det må være noe feit mat på tallerkenen, fett godteri i skåla, og noe godt i glasset. Den mest vanlige kombinasjonen er pizza på tallerkenen, potetgull i skåla og øl i glasset.

Når forholdene er tilrettelagt, er alt klart for en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Hvis det er en helt vanelig ligakamp begynner nervene å komme snikende fem minutter før avspark. Hvis det derimot er en viktig kamp, kan man egentlig glemme å få sove natten før. Hjertet slår for hardt til det.
Det er ingen hemmelighet at for den fotballfrelste, er det en påkjenning å se på en fotballkamp. Hjertefrekvensen er godt over hvilepuls, og musklene er stramme. Jeg har selv klart å pådra meg kramper i kampens spenning. Og hvis det avgjørende målet kommer i mot, kjennes det som om hjertet knuses.

Likevel er den jevne fotballsupporteren ganske langt unna Bill Shankly:
- Når det er min tur til å vandre heden, skal jeg være den som har vært i best form som noen gang har dødd, sa Liverpool-mannen som snakket i sitater.
Høsten 1981, døde han av et massivt hjerteattakk. Han verken drakk eller røykte, men trenet hver dag. Så hvorfor led han en slik livsstilsrelatert død? Teoriene lot seg ikke vente på.
I 1974 la han opp som manager for Liverpool Football Club. Allerede den samme dagen som avgjørelsen ble offentliggjort anså han den for å være den dummeste han noen gang hadde tatt: Han kunne ikke leve uten fotballen, selv om fotballen går videre uten ham. At klubben ble enda større uten ham, var hardt for ham. På treningsarenaen til klubben prøvde han å gjenoppdage kameratskapet som en gang fylte ham, men han ble utestengt.
Skydd av klubben i sitt hjerte, og stadig mer bitter på behandlingen han fikk, forsøkte han uten hell å finne en meningsfull rolle i sporten han elsket.
Fotballegenden Kevin Keegan sa at Shanklys død var det tristeste som noen gang har skjedd med Liverpool. Da han skulle forklare dødsfallet, tok han ordene til den gamle Leeds-spilleren Johnny Giles:
- Shankly døde av et knust hjerte.

Det er neppe mange supportere som dør fordi klubben knuser deres hjerter. Men det er neppe mange supportere som har den samme tilknytningen til klubben som det Shankly hadde. Og i mange tilfeller må man også lure på hvordan tilknytningen til klubben i det hele tatt oppsto. Hvordan har det seg at jeg, som en nordmann som knapt har vært i England, kan nesten ende i krampegråt på grunn av en kamp av et London-lag?

Jeg klarer ikke å finne noen rasjonelle forklaringer på hvorfor det skal være slik. Men det er ingen grunn til at alle aspekter ved livet skal være rasjonelle.
Selv om noen bruker fornuften, og legger rasjonelle vurderinger til grunn når de finner seg en rik kjæreste med en Porsche kabriolet, må man betrakte det som unntaket som bekrefter regelen. De fleste forelsker seg i en person, uten å helt forstå hvorfor. I mange tilfeller kan de ikke engang fatte hvordan. Og det samme kan sannsynligvis sies om fotballklubber.

Det fins garantert de som valgte å bli supporter av Chelsea Football Club da Roman Abramovich kjøpte klubben med sine endeløse milliarder. Mens Manchester City fikk helt sikkert noen nye fans da Abu Dhabi United-gruppen – gruppen uten bunn i lommeboka - kjøpte klubben i 2008. Men det er de som er unntakene som bekrefter regelen – det er ikke du som velger klubben, det er den som velger deg, sies det.

I min erfaring stemmer det utsagnet. Da jeg var en liten gutt prøvde jeg meg på minste motstandens vei - å bli Liverpool-supporter. Alle mine venner var det, men hjertet mitt ble tungt hver gang Arsenal tapte. Og til min store forundring kunne jeg ikke bry meg mindre om resultatene til de helrøde fra Beatles’ hjemby.
Ettersom tiden gikk, ble jeg tøffere enn jeg var tidligere. Jeg begynte å skrive Arsenal på mine skolebøker, og tegne klubbens emblem i boka. Hver gang jeg gjorde det, kilte det i magen, akkurat på samme måte som det kilte i magen da jeg pratet med søte jenter. Og jeg måtte bare erkjenne at Arsenal respekterte ikke valget mitt, de valgte meg.

Men hvordan skapes denne tilknytningen til en fotballklubb? Noen hevder at lokal tilhørighet er den avgjørende faktoren, og i mange tilfeller stemmer nok det. Det er ingen som stusser over at en som er født og oppvokst i Trondheim holder med Rosenborg, eller at en som er født i Bergen holder med Brann. Men hva med de som faller for en klubb på den andre siden av Nordsjøen? De kan i de fleste tilfeller ikke påberope seg noen lokal tilhørighet.

Det fins mange patriotiske fotballtilhengere. De hevder hardnakket at man svikter Norge og norsk fotball, og at man leker fan hvis man holder med et utenlandsk lag. Kan man forsvare et slikt synspunkt? Det blir fremstilt som en plikt at man skal støtte norsk fotball med sin  tid og sine penger. Jeg har blitt fortalt at det er forrædersk at denne støtten går til utenlandske lag. Men de som ikke liker fotball i det hele tatt, svikter ikke norsk fotball når de ikke støtter den. Så hvorfor skal en gruppe føle seg tvunget til å støtte et produkt de ikke liker, mens en annen gruppe skal gå fri? Jo, fordi! er svaret jeg har fått.

Etter hva jeg kan forstå, kan ikke den tilhørigheten en nordmann føler for et engelsk lag forklares på noen annen måte enn at den er irrasjonell. Men det betyr ikke at den på noen måte trenger å være mindreverdig av den grunn. De beste tingene i livet kommer som et resultat av tilfeldigheter, og irrasjonelle valg. Det er ingen grunn til at det ikke skal gjelde fotballklubber også.

Men det de ikke kan ta ifra oss, er gleden vi får ved å bruke våre studielån, trygd og hardtjente lønn på diverse betalingskanaler for å se engelsk fotball. De kan ikke ta fra oss tårene ved tap. Eller gleden ved seier. Og tomheten vi føler når alt håp er ute, er bare vår.
Så får det heller bare være at sjansen for at vi havner på sykehus med hjerterelaterte problemer er mer enn tre ganger så stor i 90 minutter to ganger i uka.


Wednesday, January 12, 2011

Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley

Jeg føler meg som en fjott hver gang jeg skal skrive om en vaskekte klassiker. Det er en grunn til at boka har blitt til en klassiker, så hvis jeg syns det er en dårlig bok, vet jeg at jeg har noe brunt på leggen å tørke av.
Nå er det ikke slik at jeg syns ”Vidunderlige nye verden” er en dårlig bok, jeg syns bare jeg burde ha lest den en gang til før jeg skrev om den. Det er en komplisert bok, men ikke uforståelig. Likevel er det ikke til å skyve under en stol at det er en stor fordel å ha en interesse fra perioden da boka ble skrevet (mellomkrigstida).

”Vidunderlige nye verden” er selve definisjonen på dystopisk roman, eller ironisk utopi om man vil. Huxley har laget en verden hvor alle er lykkelige, sykdommer utryddet, og krig en saga blott. Men til hvilken pris?
Barn er ikke lenger født, de blir produsert i fabrikker. Der blir de opplært gjennom sleep learning hvor de lærer læresetninger som de følger slavisk resten av livet.
Det finnes ikke familier eller faste forhold. Det bindes ikke sterke mellommenneskelige bånd - det svikter den sosiale stabilideten. Derfor er den sosiale normen å være promiskuøs.
Følelser undertrykkes med medikamentet soma. Følelser er en fare for den sosiale stabiliteten.

"A gramme is better than a damn."

Det mest interessante etter min mening er det økonomiske aspektet ved boka. Samfunnet bygger på et paradoks. Prinsippet av at konsum fører til økonomisk vekst står sterkt i boka. Likevel er samfunnet planlagt ned i minste detalj. Til og med filosofi, kunst og vitenskap er bannlyst fordi det kan rokke ved den sosiale stabiliteten.

"Ending is better than mending. The more stitches, the less riches."

Et morsomt grep er den nye religionen til Huxley. De gamle har blitt utryddet, og inn har tilbedingen av Henry Ford kommet. Dermed har uttrykk som oh my God blitt erstattet med oh my Ford. Tidsregningen har blitt til A.F.

Jeg skal ikke gå inn i noen analyse av boka. Det overlater jeg til andre. De som er interessert i dette, finner sikkert analyser i bøtter og spann. Det jeg vil avslutte med å si, er at boka er stappfull av slike små underfundligheter som jeg har påpekt her. Jeg har bare kommet med et lite utvalg av dem. Huxley har også mange referanser til historisk viktige personer, som for eksempel Marx, Watson og Lenin.

Jeg vil ikke kaste terning på en slik klassiker. Jeg vil bare si at tiden jeg brukte på lesingen var vel anvendt.

Tuesday, January 4, 2011

Verten av Stephenie Meyer

Jeg har lest alle bøkene til Stephenie Meyer. Ti, hi, fnis, og ja da. Det er ikke fordi historiene er så voldsomt gripende. Næhei. Det er fordi jeg er fascinert av hennes skrivestil. Joho.

Det var en fuktig sommerkveld jeg kom over den første boka i Twilight-serien. Det var ved en ren tilfeldighet. Jeg kom svett og våt til hytta etter en fotballøkt nedi dalen (Rjukan), og kom enda våtere ut av dusjen. Kvelden i forveien ble siste side i Wilbur Smiths ”Dolket” snudd, og innbindingen ble smelt sammen. Hva skulle jeg finne på nå da? Se om det var en annen bok på hytta selvfølgelig. Og jo da. Det var mange bøker der, men jeg hadde hørt mye preik om Twilight, så jeg plukket den opp. Lite visste jeg om den. Ei visste jeg at det var en ungdomsbok, selv om jeg burde ha tippet det.

Jeg antar at vi alle har en idealskrivestil, en stil som vi selv streber etter. Jeg har ofte tatt meg selv i å tenke: ”Hvis jeg hadde vært en forfatter, da ville jeg skrevet slik og slik”. Så du kan sikkert tenke deg hvor haka mi lå da jeg oppdaget at Meyer hadde truffet akkurat slik min idealstil ser ut. I ren fascinasjon har jeg derfor finlest alle bøkene hun har gitt ut. Jeg har prøvd å suge til meg hennes teknikk, ord for ord. Setning for setning. Så da hun ga ut en voksenbok gledet jeg meg til å lese den.

Stephenie Meyer.
”Verten” handler om noen små sølvmarker, såkalte sjeler, fra det ytre rom som har overtatt jorda. De blir plantet inn i nakken på menneskene, og overtar på den måten både hukommelsen og kroppen til mennesket. Men noe går galt da sjelen Wanderer (senere Wanda) blir plantet i Melanie. Wanda klarer ikke å slette Melanie fra kroppen, og de blir dermed to personer inni én kropp. Dermed klarer Mel å overføre sine følelser over til Wanda, slik at de stikker fra det samfunnet som romvesenene har bygget opp. De finner en menneskelig utbrytergruppe som lever i en hule i fjellet, og i denne gruppen bor Mels store kjærlighet.

At en slik historie skal være en såkalt voksenbok, mener jeg er helt absurd. Det er mulig det er noe som går meg hus forbi, og at dette handler om noe annet enn det hun skriver om, slik som ”War of the Worlds” av Wells, men jeg tviler.
Dessuten klarer ikke Meyer å skrive noe som helst realistisk om kjærlighet. Hennes skildringer av menneskelige følelser, minner mest av alt om naive ungdomsforelskelser, hvor alt er blindt og voldsomt. 
Det er ingen som føler at det brenner i huden når man kommer nærat den man elsker. Jeg kjøper heller ikke at man ikke kan bli fysisk tiltrukket av noen andre enn dem man elsker. Det blir rett og slett alt for naivt.

Det fins kun én grunn til at man kan kalle dette en voksenbok, og det er fordi språket er mye vanskeligere enn i Twilight-serien. Dermed har Meyer falt for eget grep. Det som har fascinert meg med Meyer er hennes fantastiske tastatur, men hun var ikke i nærheten av å leve opp til det man forventer av hennes språk. Dette var skuffende. Hun bommet i alle faser. Dårlig historie, og boka var ikke like velskrevet som det vi forventer av henne.

Terningkast 2