Boken om salt av Monique Truong

Jeg føler meg lurt. Jeg leste bakpå. Så navnet: Gertrude Stein og frøken Toklas. Jeg tenkte Hemmingway. Jeg tenkte Anderson. Jeg tenkte Fitzgerald.

Jeg fikk Minh.

Jeg føler meg lurt.

Men det er helt greit.

Jeg fikk ikke verken ekte eller oppdiktede intriger om "den tapte generasjonen". Jeg fikk ikke noen svar på disputtene mellom Hemmingway og Stein. Jeg fikk en kulinarisk reise. Jeg fikk en filosofisk reise. Jeg fikk en vakker historie om en homofil vietnameser i Paris.

Ja ... du Skjønne Søndagsmann.

Boken om Salt er skrevet på en særegen måte. Den er skrevet nært. Den forandrer seg i fortellerform. Den virker fremmed. Det pirrer.

Handlingen er så som så. Den er ikke mye å bry seg om. Plottet er bortimot fraværende.

Men reisen, da. Den reisen.

Når begynte en bok å handle om å gå fra A - Å? Når var poenget med en bok å bla seg fram til slutten? Handler ikke en bok om å være et sted mellom linjene og bokstavene? I så fall treffer Monique Truong øyet til oksen.

... Og husk. Salt skal bare tilsettes når det bes om det. Ikke ta det på i ren vane!

Flytande bjørn av Frode Grytten

Et forsøk på Odda-bakgrunn fra terassen i Oslo ...

Jeg har ikke lest mye av Grytten. Foreløpig. Alt jeg har lest er ”Dublin” og en tekst i K, Aftenpostens kulturmagasin. Likevel er det knyttet forventninger til enhver tekst jeg ser som har navnet ”Grytten” på framsiden.

Jeg vet ikke hva det er med ham som tiltrekker meg. Det er noe med språket hans. Det er så enkelt. Det er så fargerikt. Det er så slagkraftig. Det er så … nynorsk!

Mannen, som har gjort det til en karriere å være fra Odda, er ikke kjent for å skrive krim, spenning, eller hva det er man vil kalle ”Flytande bjørn”. Grytten fikk Rivertonprisen for ”kriminalromanen”, står det på baksiden av boka. Men er det egentlig en krim?

Hadde jeg lest boka med forventningen om å få en god krim, hadde jeg blitt saftig skuffa. Det er ikke mordgåten som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. Krimmen er egentlig bare en tynn saus som fungerer som et bakteppe.

Handlingen er lagt til Odda. Overraskelse. En fyr blir presset av veien, og havner i elva. Han dør – selvsagt. Som resultat kommer hele landets pressekorps til Odda og setter byen på hodet. Det er også her Gryttens geni kommer fram.

Alle som kommer fra et lite sted vil kjenne seg igjen i skildringene. Spesielt slike karer som meg – vi som kommer fra et Odda. Eller Rjukan, som det er i mitt tilfelle.

En ordfører som vil sette byen på kartet. En lokal presse som oppfører seg etter andre regler enn den øvrige. Et politi som alle kjenner. Bygdeoriginaler. Skepsis til fremmede.

Skildringene til Grytten kan virke realistiske, men alle som har vært i situasjonene som han skriver om vet at de ikke er det. Han drar det alt for langt. Gjør det nesten absurd. Han treffer hodet på spikeren. Dette er en treffende satire. Ingen kriminalroman.

Den som kaller ”Flytande bjørn” for en kriminalroman kjenner åpenbart ikke situasjonen som Grytten mesterlig skriver om. Det handler ikke om drapet. Det handler om pressen. Det handler om Odda. 

Død i Venedig av Thomas Mann

Den lange novellen av Thomas Mann handler om logikk og fornuft som følger lidenskapen!

Eh … jeg må innrømme at jeg måtte gjøre research før jeg skrev dette innlegget. Da jeg leste novellen skjønte jeg ikke en dritt. Jeg var faktisk på vill bærtur hvor jeg sanket fleinsopp istedenfor å plukke blåbær. Alt jeg visste på forhånd var at Mann skrev ”Død i Venedig” med oppløpet til første verdenskrig som bakteppet.

Dermed tolket jeg det som ble skrevet i retning av første verdenskrig. Hvordan kunne jeg vite at Mann blandet sin forelskelse i Nietzche med pedofile dragninger. Nei, han gjorde ikke det!

”He used the story to illuminate certain convictions about the relationship between life and mind, with Gustav representing the intellectual. Mann was also influenced by Sigmund Freud and his views on dreams, as well as by philosopher Friedrich Nietzsche. He had visited Venice several times.”

Dette ifølge Wikipedia.

Historien for øvrig var helt grei å lese, men når jeg aldri skjønte at historien gikk på et veldig høyt filosofisk nivå, var det litt bosrtkastet.

Tysteren av Jan-Erik Fjell

For alle de som håpet at vi skulle få en ny Nesbø, en ny Harry Hole, en ny antihelt vi kunne elske: Glem det.

Fjell derimot glemte det sannsynligvis ikke.

Jeg antar at det måtte komme. Det var bare et spørsmål om tid. Jeg innrømmer rødmende at jeg lekte med tanken selv. Fjell har gitt oss en politietterforsker med så store spilleproblemer at kona gikk fra ham.

I mitt tilfelle gikk aldri leken med denne tanken så langt. Som så mange andre, har også jeg latt meg friste av pengespillet poker. Og i et lite sekunds frustrasjon skrev jeg dette lille stykket. Jeg stoppet dog der. Ikke bare mangler jeg både kreativitet og skriveferdigheter, men jeg innså også at det var en særdeles dårlig idé. Det ville bare blitt en kreativ omskriving av Harry Holes alkoholproblemer. Og hvem vil vel være en blek kopi av denne norske krimlegenden? Fjell?

Denne svakheten som Fjell har gitt bokas helt, Anton Brekke, for å gjøre ham til en antihelt, fungerer svært dårlig. Det er ikke til hinder for ham på noen måte. Jeg klarer ikke å skjønne hva dette problemet betyr for handlingen. Er det bare skrevet inn fordi helten skal være en antihelt … en Harry Hole?

Fjell klarer ikke å skape noe som helst engasjement for Brekkes spilleproblem. Hver scene som har noe med spill, møtte jeg med skuldertrekk. Taper han, så ja, hva da? Det fikk ikke noe betydning for verken utviklingen av historien, eller Brekke privat. Hva er da poenget?!

Man skulle tro at jeg hadde slengt nok dritt om bokas hovedperson nå, men nei da. Jeg har mer på lager.

Hvis jeg noen gang skulle laget en parodi på en krimbok, så hadde sannsynligvis ”helten” vært bortimot kliss lik Anton Brekke. Fjell har laget en parodi på sin egen helt. Det var faktisk så ”ille” at jeg holdt på å le da jeg leste enkelte scener med ham. Han er en sterk ledertype, frekk i kjeften, løser selvsagt saken, og har bra dametekke”. Hans svakhet er … ja poker og annet pengemoro. Altså en ekstremt lite troverdig person – en person som får nada i sympati fra meg.

Historien i boka er i utgangspunktet ganske interessant, men jeg syns ikke Fjell gjør nok ut av den. Etter at boka er to tredjedels lest, sier Brekke at vi bare har skrapet i overflata av saken. Hva i alle dager?

Når boka avsluttes, løses mysteriet for oss igjennom en dialog mellom to personer som ikke er i politiet. Hva betyr det? Fant politiet ut av saken, eller ble den bare avslørt for leseren?

Jeg tar kun for meg Brekke i dette innlegget. Det er fordi han er hovedpersonen i boka, og alle karakterene er bygd opp på samme måte. Det betyr ikke at de har like personligheter, men de er like ”grundig” konstruert.

Jeg lurer på hva Juritzen sier hvis han noen gang kommer over dette makkverket av en kritikk.

Terningkast snill: 2

PS! Jeg er ikke spesielt glad i krim. Eksepsjonelt god krim er kanon. Resten er jeg skeptisk til, og siden dette på ingen måte er eksepsjonelt god krim, kan boka lide av det.

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Lurer på om jeg får modelloppdrag med en slik søt sovesveis ... eventuelt fotooppdrag. Mmmh.

For en liten stund tilbake overtalte jeg en forfatterkompis av meg til å lese Murakamis ”Dans dans dans”. De første tilbakemeldingene hans gjorde meg stolt. Jeg hadde anbefalt ham en kanonbok! Men så kom det: ”Forfatteren i meg reagerer på at det er manglende fremdrift og plot i boka.”

Det måtte jeg tenke over. Og jo da, det er helt sant. Murakami skriver ikke historier. Så hva gjør han da? Murakami er litteraturens Salvador Dalí, og tastaturet er hans penn. Murakami maler portretter av følelser og sinnsstemninger. Og det gjør han også i Trekkoppfuglen.

Igjennom en surrealistisk pakke, lager Murakami et portrett av jakten på en følelse. Hovedpersonen, Toru Okada, er i en fullstendig apatisk tilstand når boka begynner. Det er ikke noen tvil om at han elsker sin kone, men likevel klarer han ikke å merke at hun driver lenger og lenger vekk fra ham. Han reagerer ikke engang på at hun bare er hjemme når hun skal sove. Så en dag forsvinner hun helt sporløst, og da begynner jakten på å føle noe. Absurd nok, starter den jakten på bunn av en brønn.

Hvis man setter seg ned med denne boka for å la seg underholde, kommer man aldri til å fullføre den. Trekkoppfuglen er på ingen måte en underholdende bok. Et av virkemidlene til Murakami er å gjenta historier og poenger tre ganger. Så man får ofte servert den samme leksa om igjen og om igjen. Det er på mange måter like spennende som å se Arsenal spille en finale. Au!

Hvis man derimot setter seg ned for å oppleve et litterært kunstverk, er Trekkoppfuglen virkelig veien å gå. Da er boka like fengende som Mona Lisa er for en kunsthistoriker.

Den som vurderer å plukke opp boka, bør kanskje vente noen måneder. Noe sier meg at noen rolige sommermåneder, med høy sol, gjør leseopplevelsen bedre.

Kos deg.

Terningkast … 5

Catcher in the Rye av J. D. Salinger

For første gang i min anmelderhistorie er det tittelen som blir mitt hovedfokus. Vi kan starte med det trivielle, og si: Jeg bruker den engelske tittelen fordi den høres så vanvittig mye bedre ut enn de traurige norske: ”Redderen i rugen” eller ”Hver tar sin – så får vi andre ingen”.

Selv om det er umulig å ikke ha hørt om Salingers klassiker, må jeg nok en gang tilskrive en kollega æren for at jeg plukket opp nettopp denne boka. Takk skal du ha Lara!

Selv om jeg hadde hørt tittelen før, hadde jeg ikke den ringeste anelse om hva boka handler om. Jeg visste bare at det var en voldsomt catchy tittel, og det irriterte skjeggstubbene av meg at jeg ikke skjønte den. Så hva pokker er dealen med navnet på boka?

Dette spørsmålet plaget meg mer og mer for hver side jeg snudde. Skulle ikke Salinger avsløre det? Kunne det være at han trynet i en velklingende, men meningsløs tittel?

Etter hvert så glemte jeg tittelen. Boka var så utrolig velskrevet. Det er sjelden man ser maken til penn. Boka minnet meg rett og slett om Jack Kerouacs ”On the Road”. En bok om ingenting, men som forteller alt. Likevel syns jeg ikke ”Catcher” når ”Road” til femte kapittel engang. Det skyldes rett og slett de siste orda til Kerouac i boka, men det får være en annen sak.

Det var imidlertid én ting som plaget meg med boka. Jeg er ikke hårsår på punktet, men det var voldsomt med banning i boka. Det var så mye banning at det var vanskelig å ikke føle seg som en synder mens man leste. Det føltes nesten som om "Osama" fra en eller annen dårlig amerikansk terroristfilm ropte "infidel" til meg.

Et genialt trekk, som totalt gikk meg hus forbi, var en tilbakevendende hatt som jeg helt klarte å neglisjere. Jeg kan nok ikke skylde på at jeg ble distrahert av all banningen. Jeg forsto faktisk ikke poenget med den hatten. Fly rundt med en rød jakthatt, med øreklaffer – midt i New York … Ja, ja. Tenåringer gjør mye rart.

Men to tredjedeler ut i boka fikk vi svaret på hva tittelen betydde, og plutselig ga den røde hatten mening. Men skal jeg avsløre det for deg? Næh. Du får lese boka selv!

Terningkast? Slikt deles ikke ut til klassikerne. De er klassikere av en grunn. Det er fordi det er gode bøker, hva enn jeg måtte mene om dem. Likevel vil jeg påpeke at jeg nøt boka. Go ”Catcher in the Rye”!

Havets katedral av Ildefonso Falcones

Forventninger er noe piss. Hver gang noen sier at en film, bok, sang, eller hva det skal være, er kanonbra, blir man skuffet. Man bygger opp forventninger, og ofte er det umulig å leve opp til dem. Derfor ble jeg både forventningsfull og irritert på en og samme tid da jeg ble fortalt at ”alle elsker boka”. Nei. Alle elsker nemmelig ikke boka.

Jeg sier ikke at det er en dårlig bok, det jeg sier er at den på ingen måte levde opp til forventningene. Jeg sier at den ikke er en spesielt god bok.

Som journalistutdannet er jeg en svoren tilhenger av den omvendte pyramiden, eller det fallende viktighets prinsipp som det også kalles. De viktigste tankene om boka bør komme først.

På den andre siden er valget av momenter som skal komme først i teksten viktig for hvilket inntrykk jeg gir av boka. Så hva skal jeg begynne med? Mine viktigste tanker, eller positiv omtale? Boka fortjener begge.

Vel … prinsippet om fallende …

Det er to store innvendinger jeg har til boka. Det første er at det er et veldig grunt persongalleri, og det andre er at det er voldsomt mye kjedelig utenompjatt.

Jeg velger å ta det grunne persongalleriet først fordi jeg mener det er verst. Kjedelig utenompjatt kan man skumlese seg gjennom. Men de grunne personene må man bare leve med.

Jeg fikk en følelse av å lese Folletts ”Farlig formue” da jeg leste boka. Det er ikke det at bøkene likner så voldsomt på hverandre, men persongalleriet minnet om den. For å få driv i historien har Falcones delt inn boka i forskjellig typer personer. Det er de flinke og ærlige, dumme og naive, og onde. Var man først plassert i en bås, satt man der. Man hadde ikke flere sider ved seg.

Altså var personene i boka veldig lite troverdige.

Den andre innvendingen er mest av det irriterende slaget. Hvorfor trenger leseren å bli oppdatert på alle rare kriger, kongelige forhold og liknende? Det betyr ingenting i forhold til historien som leseren får servert. Det holder å vite at Katalonia var i krig med den og den. Vi trenger ikke å vite alt fra hva kongen kalte sin venstre lilletånegl, til hva den andre kongens lillesøsters beste venns kjærestes favorittmåltid var … sånn satt på spissen.

Nå. Endelig. Etter å ha fått ut det som frustrerer meg, kan jeg fokusere på bokens sterke sider.

Falcones har et meget godt tastatur (man bruker vel ikke penn lenger?). Det er et stilsikkert og presist språk. Dette er ikke en historie som ville kledd femten adjektiver i hver setning. Forfatteren forteller en historie hvor mye bør overlates til leserens fantasi, og det har Falcones forstått.

Historien, sett bort fra alt pjattet, er drivende god. Det var ikke sjelden jeg havnet under dyna flere timer senere enn planlagt fordi jeg ”bare må lese ett kapittel til”. ”Problemet” var at kapitlene føltes for korte, så det ble ikke bare ”ett kapittel til”.

Boka var tidvis veldig spennende og var en real sidesnuer som vi så pent sier på norsk.

Til slutt vil jeg også nevne at boka setter leseren inn i det 14. århundre på en realistisk måte. Det er mulig at det er språket som gjør at fantasien får det til å virke realistisk. Men ”universet” virket ikke påtvunget.

Terningkast tre.

Norwegian Wood av Haruki Murakami

Norwegian Wood er chick lit for gutta. Det er en romantisk historie, med én-, to- og trekantdrama. Det som spriter opp boka er at den er gjennomsyret av seksuell frustrasjon fortalt gjennom grafiske scener. Dette er den andre boka på rad jeg har lest av Murakami hvor jeg-personen får en tilsynelatende grunnløs handjob, og ei jente svelger fordi hun er deprimert … har godeste Murakami en fetisj tro?

Sett bort fra at store deler av boka kunne blitt brukt i Vi Menns novelleseksjon, handler boka om ensomhet og søken etter lykken. I denne sammenhengen er både ”ensomhet” og ”lykke” en form for kjælighet … gjesp.

Det jeg har lært meg å elske hos Murakami er hvordan han binder sammen det overnaturlige, mytologien og virkeligheten. I denne boka var det verken mytologi eller noe overnaturlig. Bare en langdryg kjærlighetshistorie delvis fra universitetet og delvis fra et hvilehjem … gjesp.

For å toppe det hele, tror jeg både oversetteren og korrekturleseren har gjort jobben over noen vinflasker. Sjelden har jeg sett en verre oversettelse. Det var skrivefeil i hytt og pine – skrivefeil som typisk skylder mangel på konsentrasjon: Ord falt ut. Endinger var feil. Typiske skriveleifer. Jeg ble også tatt voldsomt på senga av hvor enkelt språket var i boka.

Tidligere har jeg lest Murakami-bøkene på engelsk. Dette er første gang jeg har lest noe av ham på norsk. Derfor er jeg voldsomt usikker på om oversetteren har ødelagt et godt språk, eller om Murakami har skrevet på en helt annen måte enn tidligere. Det er vanskelig å si siden jeg ikke har lest den engelske versjonen.

Nå skal jeg ikke svartmale boka. Den har sine styrker. Blant annet har den mange poetiske formuleringer. Som for eksempel:

”Jeg elsker deg Midori”

”Hvor høyt?”

”Så høyt som en bjørn om våren.”

”Bjørn om våren?” Midori så opp igjen. ”Kan du forklare det nærmere? ’Bjørn om våren’?”

”Der går du og rusler rundt, helt alene i en kløvereng om våren. Og hvem kommer tassende fra den andre kanten, om ikke en liten bjørnunge med store, runde, brune øyne og pels så myk som fløyel? Han ser på deg og sier som så: ’God dag, god dag frøken. Vil du leke tumleleken med meg?’ Og så tar du et fast tak i pelsen hans, og sammen triller og ruller dere ned den kløverkledde skråningen. Og slik holder dere på og boltrer dere til det blir kveld. Var det fint nok?”

”Veldig fint”

”Så høyt elsker jeg deg”

Jeg gir boka terningkast … tre. Svak treer.

Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley

Jeg føler meg som en fjott hver gang jeg skal skrive om en vaskekte klassiker. Det er en grunn til at boka har blitt til en klassiker, så hvis jeg syns det er en dårlig bok, vet jeg at jeg har noe brunt på leggen å tørke av.

Nå er det ikke slik at jeg syns ”Vidunderlige nye verden” er en dårlig bok, jeg syns bare jeg burde ha lest den en gang til før jeg skrev om den. Det er en komplisert bok, men ikke uforståelig. Likevel er det ikke til å skyve under en stol at det er en stor fordel å ha en interesse fra perioden da boka ble skrevet (mellomkrigstida).

”Vidunderlige nye verden” er selve definisjonen på dystopisk roman, eller ironisk utopi om man vil. Huxley har laget en verden hvor alle er lykkelige, sykdommer utryddet, og krig en saga blott. Men til hvilken pris?

Barn er ikke lenger født, de blir produsert i fabrikker. Der blir de opplært gjennom sleep learning hvor de lærer læresetninger som de følger slavisk resten av livet.

Det finnes ikke familier eller faste forhold. Det bindes ikke sterke mellommenneskelige bånd - det svikter den sosiale stabilideten. Derfor er den sosiale normen å være promiskuøs.

Følelser undertrykkes med medikamentet soma. Følelser er en fare for den sosiale stabiliteten.

"A gramme is better than a damn."

Det mest interessante etter min mening er det økonomiske aspektet ved boka. Samfunnet bygger på et paradoks. Prinsippet av at konsum fører til økonomisk vekst står sterkt i boka. Likevel er samfunnet planlagt ned i minste detalj. Til og med filosofi, kunst og vitenskap er bannlyst fordi det kan rokke ved den sosiale stabiliteten.

"Ending is better than mending. The more stitches, the less riches."

Et morsomt grep er den nye religionen til Huxley. De gamle har blitt utryddet, og inn har tilbedingen av Henry Ford kommet. Dermed har uttrykk som oh my God blitt erstattet med oh my Ford. Tidsregningen har blitt til A.F.

Jeg skal ikke gå inn i noen analyse av boka. Det overlater jeg til andre. De som er interessert i dette, finner sikkert analyser i bøtter og spann. Det jeg vil avslutte med å si, er at boka er stappfull av slike små underfundligheter som jeg har påpekt her. Jeg har bare kommet med et lite utvalg av dem. Huxley har også mange referanser til historisk viktige personer, som for eksempel Marx, Watson og Lenin.

Jeg vil ikke kaste terning på en slik klassiker. Jeg vil bare si at tiden jeg brukte på lesingen var vel anvendt.

Pixley Mapogo av Tore Renberg

Hadde jeg ikke lagt igjen kameraet på jobb,

skulle jeg ha tatt bilde av den riktige peisen.

Peisen med julenisser og gult lys på.

Det er 20 kuldegrader ute, og det ryker fremdeles av teen. Det har sluttet å sprake i peisen, men trekken truer ut en jevn buldring fra flammene. Lyset er dimmet, og hytta har blitt julepynta.

Det er helt feil å dra opp Mac-en. Jeg satt meg egentlig til rette med en ny bok, men hadde problemer med å konsentrere meg. Kanskje er det boka som ikke fenger i starten. Kanskje er det fordi beina er kalde. Kanskje burde jeg ha beholdt sokkene på.

Det skarpe, hvite lyset fra skjermen har ødelagt leselysten, så jeg kan like gjerne skrive noen ord om Pixley Mapogo.

Det er den fjerde boka i serien om Jarle Klepp. Boka strekker seg utover et tidsrom på noen timer, og tar for seg alle fedres mareritt: Han finner sin seksten år gamle datter som blir tatt hardt bakfra av en mørkhudet mann (med påfølgende utstyr) bak en bod på en konsert.
Og hvordan løser han situasjonen? Ved å gjøre som de fleste fedre ville gjort - ved å gjøre vondt verre.

Jeg kan kjenne igjen Jarle fra de to første bøkene. Vi har fått den kulturarrogante besserwisseren med sympatiske trekk tilbake. Til og med Helge Ombo er tilbake.

Men selv om vi får tilbake Helge, er boka en skuffelse. Boka er ikke like velformulert som tidligere, og boka er alt for lang i forhold til handlingen. Siden boka kun strekker seg over noen få timer, fyller Renberg side på side med refleksjoner og mimringer over hendelser i Jarles liv. Noen av refleksjonene kan være interessante, og er intellektuelt pirrende. Likevel er de til hinder for progresjonen i historien.

Renbergs største styrke som forfatter er at han vekker følelser i leserne sine. Han skaper et engasjement for Jarle, og han skaper en nærhet til personene. Dette er han ikke i nærheten av å klare i denne boka.

Det er en helt grei bok å lese hvis man har lest de tre foregående bøkene, men ikke pokker om jeg vil anbefale den til noen som ikke har spesiell interesse for Jarle Klepp.

På grunn av gamle bragder har jeg lyst til å gi boka terningkast 3, men den bør strengt tatt ikke ha mer enn 2.

De skjulte morderne av Robert Wilson

Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive en anmeldelse av denne boka. Det byr meg faktisk imot. Men nå er det engang slik at jeg har startet en bokblogg, og jeg har lest ferdig en bok. Følgelig har jeg moralsk forpliktet meg til å dele mine tanker med de som er interessert i dem.

Det blir helt feil å si at det er en dårlig bok, jeg får heller si at jeg ikke traff blink i valget av bok. Det vil si: Jeg bommet ikke bare på blinken, jeg møtte opp på feil skytebane. Men hvem kunne ha visst det?

Igjennom årenes løp har min kunstneriske smak utviklet seg. Innenfor litteraturen har den gått fra ”En mørk og stormfull aften”-barnekrim, til Jo Nesbø-type krim, til mer persondrevet litteratur. Det betyr ikke at jeg ikke vet å fremdeles sette pris på en god kriminalroman, men det var så å si ingenting i Wilsons Falcón-roman nummer tre som grep meg.

Jeg mener at god skjønnlitteratur bør være personlig og ærlig. Historien bør være persondrevet, og menneskene bør stå i fokus. Her feiler Wilson kapitalt.

”De skjulte morderne” handler om terrorisme, og Wilson skal ha klapp på skuldra for den tittelen (The Hidden Assassins). Den er flott.

For å skrive om terrorisme har Wilson gjort grundig research. Han har gått i dybden av forholdene som de forskjellige samfunnslagene i Marokko har til Vesten. Det er selvsagt bra at han har tatt seg tid, og brukt resurser på å forstå det han skriver om. Der hvor han bommer er bruken av materialet han har samlet inn. Det virker som om han prøver å rettferdiggjøre researchen ved å tvinge den på leseren. Boka balanserer ofte på en knivsegg mellom et slags fiktivt leksikon og krimhistorien den skal være.

Språklig irriterer Wilson meg. Selv om denne boka er langt fra det beste eksempelet, skriver han voldsomt pompøst. Under journalistikkstudiene hadde jeg blitt lagt inn på intensivavdelingen for akutt adjektivsyke hvis jeg hadde skrevet som ham.

I tillegg til denne pompøse skriveformen, bygges setning etter setning opp med den ene bisetningen etter den andre. Dette kan kanskje oversetteren ta på egen kappe. På engelsk er ikke det like hemmende som på norsk.

Også korrekturleseren bør få dask på lanken. Det er mange slurvefeil.

Så langt har det vært mye negativt, men noe positivt er det også. Plottet i boka er godt utarbeidet, og Wilson har evnen til å overraske gang etter gang.

Det som virkelig irriterer meg, er at jeg sikkert kommer til å lese den fjerde, og foreløpig siste, Falcón-boka en dag. Jeg har tross alt fordøyd de tre første, og når sant skal sies, var de to første bøkene langt mer persondrevet, og mye mer personlig og ærlige.

Jeg liker ikke terningkast, men jeg kaster den likevel: En høyst subjektiv 2+