Færa til Dublin

En vaskekte Kilkenny-bart må være det beste bildet på Dublin.

Tidligere i sommer dro jeg til Mex ... eh, Dublin. I den sammenheng tenkte jeg at jeg skulle fôre sinnet mitt med irsk kultur. Derfor kjøpte jeg inn både Ulysses og Dublinere av James Joyce. Det er kanskje ikke nødvendig å fortelle at jeg i dennne sammenheng har drukket en kopp kaffe, og knasket sukkerbiter, bare for å klare å skrive navnet hans uten å sovne. Men frykt ikke. Dette blir ikke nok et skudd fra hofta. Dette innlegget skal gå til Frode Grytten og hans fantastiske reisebok Dublin.

Det er ikke til å komme utenom at Grytten skriver rasende morsomt (til tross for at det er på nynorsk?). Fra første side i boka tenkte jeg "desse irane, ja desse irane".

Jeg trodde dog Frode var en fjott som laget karikaturer av dublinere og deres kultur. Jeg trodde han gjorde dem til fantasifigurer. Lite ante jeg at han traff neglen på hammeren, eller hva det heter.

Irene (nei, ikke dama) er slik.

Hvem er det som snakker og snakker, men kommer aldri til poenget?

Ja vel, da. Så kommer de til poenget. Taxi-sjåføren vår for eksempel, var visst bestis med Phil Lynott ... eller han bodde vel bare 100 meter fra mora. Eller mora hadde akkurat skrevet en bok om ham, og han hadde kjørt henne hjem etter en boksignering her om dagen. Vel, så ble boka skrevet i 1995, så han hadde ikke hatt tid til å lese den ennå.

Poenget er vel at irer prater. Ikke bare prater de, men det renner ut av kjeften på dem. Ord etter ord. Hele tiden. Jeg trodde ikke det var mulig.
Likevel er det umulig å ikke elske dem. Irene er Europas Chandler Bing. Og dette tar Grytten på kornet.

Resten av hva han skildrer om irer, og irsk kultur, har jeg ikke hatt gleden av å oppleve. Men siden han traff lilletåa i dørkarmen med beskrivelsene sine  av hvordan de er som sosiale vesner, kan jeg ikke annet enn å anta at han er like presis i resten av boka.

Det er kanskje ikke like kult å lese en bok om drinker hvis man er avholdsmann, så man vil vel muligens ikke falle pladask for Gryttens Dublin hvis man ikke har tenkt seg dit. Men en ting er sikkert: Irer elsker ord. De bruker dem til alt. Deres attraksjon er intellektuell, ikke slott og fine statuer. Man finner ord over alt. I steiner, hus og kaffetrakteren.

Min forelskelse i Irland ble godt hjulpet av Grytten. Man kan betegne boka som sminka på dama.