Ny sveis, og tilsynelatende ny pupp. |
Dette er en krimroman som hadde alle klisjeene på plass. En mannevond politietterforsker. Turbulent kjærlighetsliv. Trøblete familieforhold. Drapsmenn. Svindlere. Ja … alle klisjeene.
Men, klisjeer har blitt klisjeer fordi de fungerer, skrev Khaled Hosseini i Drageløperen. Han har kanskje et poeng.
Som mine deilige, elskede lesere sikkert har lagt merke til, har jeg som oftest ikke så veldig mye til overs for denne sjangeren. Men fordi påska nærmer seg med monsterklabber under skia sonderer jeg kriminalmarkedet, og har fullført den andre krimmen på tre uker. Sist ble det bortimot totalslakt, men denne gangen skal jeg være litt snillere. Jeg lover … i hvert fall litt.
Det er tre momenter jeg vektlegger når jeg leser en krim. Det viktigste er hovedpersonen. Deretter følger handlingen. Til slutt så er det viktig at ikke språket ødelegger for forfatteren.
Bokas hovedperson, Petra Delicado, ville gjort meg til politiets hovedmistenkte hvis jeg hadde vært med i boka. Hun er mest av alt en skikkelig grinebiter, og livet hennes er ett eneste langt raserianfall. At hun har blitt 42 år gammel gjør hele personen lite troverdig. Et menneske med det temperamentet hadde dødd av høyt blodtrykk eller hjerteinnfarkt før hun fylte 25. Med andre ord: Jeg hatet henne og håpet noen tok henne av dage.
Likevel tar jeg tastaturet for fullt når jeg sier at hun var lite troverdig. Hun er riktignok klisjépreget. Rik, advokatutdannet, stor leilighet med to etasjer, leser bøker mens hun hører på klassisk musikk og så videre. Men hun har flere lag ved seg. Så selv om Giménez-Bartlett balanserer på en knivsegg når hun har kreert Delicado, så holder hun balansen. Jeg tåler bare ikke trynet på hovedpersonen.
Ingen bok består av kun én person, og én person alene. Ved sin side har Delicado den lubne førstebetjenten Fermín Garzón. Denne førstebetjenten får derimot min sympati. Han liker jeg stort sett. Det eneste jeg misliker med ham er at han er for snill med piiiip-en Petra Delicado.
Alt i alt har den lille kvinnelige djevelen og Garzón en fin dynamikk, og hever boka mange hakk.
Historien er godt utarbeidet, og hadde evnen til å overraske meg. Jeg ble tatt på senga i hvert fall én gang – jeg var bombesikker på at jeg visste hvem skurken var, men den gang ei. Jeg ble rett og slett finta på ræva og ut i pølsebua. Gode greier.
Likevel har jeg et ankepunkt. Det går faktisk ikke an for leseren å løse saken på egenhånd … i hvert fall ikke før man nærmer seg løsningen i historien.
Språket irriterte meg i begynnelsen. Det grunnet helt sikkert i mine fordommer. Når jeg leser krim, ønsker jeg at det skal være en allvitende forteller, og ikke førsteperson. Skulle jeg se hele verden igjennom den tøytas øyne?
Etter hvert som jeg leste gikk det seg til. Jeg glemte helt at historien ble fortalt igjennom Delicado. Dermed må jeg si at det funket, og at det bare var jeg som var sær i begynnelsen av boka.
Forfatteren behersker sjangeren selvsagt veldig bra. Når man skriver krim, er det viktig å huske på at språket ikke skal stå i veien for handlinga. Legger man merke til språket, har man gjort noe feil.
Så nå er det på tide å kaste terningen. Siden jeg syns Giménez-Bartlett har hatt en del skarpe betraktninger, har jeg vektet terningen på treersiden – terningkast 4.
No comments:
Post a Comment