Jeg har lest alle bøkene til Stephenie Meyer. Ti, hi, fnis, og ja da. Det er ikke fordi historiene er så voldsomt gripende. Næhei. Det er fordi jeg er fascinert av hennes skrivestil. Joho.
Det var en fuktig sommerkveld jeg kom over den første boka i Twilight-serien. Det var ved en ren tilfeldighet. Jeg kom svett og våt til hytta etter en fotballøkt nedi dalen (Rjukan), og kom enda våtere ut av dusjen. Kvelden i forveien ble siste side i Wilbur Smiths ”Dolket” snudd, og innbindingen ble smelt sammen. Hva skulle jeg finne på nå da? Se om det var en annen bok på hytta selvfølgelig. Og jo da. Det var mange bøker der, men jeg hadde hørt mye preik om Twilight, så jeg plukket den opp. Lite visste jeg om den. Ei visste jeg at det var en ungdomsbok, selv om jeg burde ha tippet det.
Jeg antar at vi alle har en idealskrivestil, en stil som vi selv streber etter. Jeg har ofte tatt meg selv i å tenke: ”Hvis jeg hadde vært en forfatter, da ville jeg skrevet slik og slik”. Så du kan sikkert tenke deg hvor haka mi lå da jeg oppdaget at Meyer hadde truffet akkurat slik min idealstil ser ut. I ren fascinasjon har jeg derfor finlest alle bøkene hun har gitt ut. Jeg har prøvd å suge til meg hennes teknikk, ord for ord. Setning for setning. Så da hun ga ut en voksenbok gledet jeg meg til å lese den.
 |
| Stephenie Meyer. |
”Verten” handler om noen små sølvmarker, såkalte sjeler, fra det ytre rom som har overtatt jorda. De blir plantet inn i nakken på menneskene, og overtar på den måten både hukommelsen og kroppen til mennesket. Men noe går galt da sjelen Wanderer (senere Wanda) blir plantet i Melanie. Wanda klarer ikke å slette Melanie fra kroppen, og de blir dermed to personer inni én kropp. Dermed klarer Mel å overføre sine følelser over til Wanda, slik at de stikker fra det samfunnet som romvesenene har bygget opp. De finner en menneskelig utbrytergruppe som lever i en hule i fjellet, og i denne gruppen bor Mels store kjærlighet.
At en slik historie skal være en såkalt voksenbok, mener jeg er helt absurd. Det er mulig det er noe som går meg hus forbi, og at dette handler om noe annet enn det hun skriver om, slik som ”War of the Worlds” av Wells, men jeg tviler.
Dessuten klarer ikke Meyer å skrive noe som helst realistisk om kjærlighet. Hennes skildringer av menneskelige følelser, minner mest av alt om naive ungdomsforelskelser, hvor alt er blindt og voldsomt.
Det er ingen som føler at det brenner i huden når man kommer nærat den man elsker. Jeg kjøper heller ikke at man ikke kan bli fysisk tiltrukket av noen andre enn dem man elsker. Det blir rett og slett alt for naivt.
Det fins kun én grunn til at man kan kalle dette en voksenbok, og det er fordi språket er mye vanskeligere enn i Twilight-serien. Dermed har Meyer falt for eget grep. Det som har fascinert meg med Meyer er hennes fantastiske tastatur, men hun var ikke i nærheten av å leve opp til det man forventer av hennes språk. Dette var skuffende. Hun bommet i alle faser. Dårlig historie, og boka var ikke like velskrevet som det vi forventer av henne.
Terningkast 2
