Flytande bjørn av Frode Grytten

Et forsøk på Odda-bakgrunn fra terassen i Oslo ...

Jeg har ikke lest mye av Grytten. Foreløpig. Alt jeg har lest er ”Dublin” og en tekst i K, Aftenpostens kulturmagasin. Likevel er det knyttet forventninger til enhver tekst jeg ser som har navnet ”Grytten” på framsiden.

Jeg vet ikke hva det er med ham som tiltrekker meg. Det er noe med språket hans. Det er så enkelt. Det er så fargerikt. Det er så slagkraftig. Det er så … nynorsk!

Mannen, som har gjort det til en karriere å være fra Odda, er ikke kjent for å skrive krim, spenning, eller hva det er man vil kalle ”Flytande bjørn”. Grytten fikk Rivertonprisen for ”kriminalromanen”, står det på baksiden av boka. Men er det egentlig en krim?

Hadde jeg lest boka med forventningen om å få en god krim, hadde jeg blitt saftig skuffa. Det er ikke mordgåten som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. Krimmen er egentlig bare en tynn saus som fungerer som et bakteppe.

Handlingen er lagt til Odda. Overraskelse. En fyr blir presset av veien, og havner i elva. Han dør – selvsagt. Som resultat kommer hele landets pressekorps til Odda og setter byen på hodet. Det er også her Gryttens geni kommer fram.

Alle som kommer fra et lite sted vil kjenne seg igjen i skildringene. Spesielt slike karer som meg – vi som kommer fra et Odda. Eller Rjukan, som det er i mitt tilfelle.

En ordfører som vil sette byen på kartet. En lokal presse som oppfører seg etter andre regler enn den øvrige. Et politi som alle kjenner. Bygdeoriginaler. Skepsis til fremmede.

Skildringene til Grytten kan virke realistiske, men alle som har vært i situasjonene som han skriver om vet at de ikke er det. Han drar det alt for langt. Gjør det nesten absurd. Han treffer hodet på spikeren. Dette er en treffende satire. Ingen kriminalroman.

Den som kaller ”Flytande bjørn” for en kriminalroman kjenner åpenbart ikke situasjonen som Grytten mesterlig skriver om. Det handler ikke om drapet. Det handler om pressen. Det handler om Odda.