Dance Dance Dance

Hvordan vet man at man har lest en god bok? For min del vet jeg at en bok har vært noe helt eksepsjonelt når jeg sitter igjen med en tom, melankolsk følelse etter at det siste ordet er lest. Haruki Murakamis bok nådde ikke helt det punktet, men det var ikke langt unna.

"Dance Dance Dance" er en postmodernistisk roman om tap, lengsel og ensomhet. Boka handler om en 34 år gammel japaner som kona har dratt fra til fordel for hans kamerat. Etter en lengre depresjonsperiode tar han beslutningen om å dra tilbake til et gammelt lugubert hotell hvor han bodde sammen med en call girl fire år tidligere. Han er overbevist om at dette er hans livs store kjærlighet, og at han vil bli lykkelig igjen hvis han finner henne igjen.

Da hovedpersonen endelig kommer tilbake til det gamle hotellet venter en overraskelse på ham: Det er revet, og i stedet er det bygd et topp moderne hotell med samme navn, Dolphin Hotel. Igjennom flere mystiske og uforklarlige hendelser finner han ut at dette er stedet hvor alt som er tilknyttet ham henger sammen i en metafysisk verden.

I en søken etter å finne lykken, og sin call girl, Kiki, mister flere av personene grepet om hva som er virkelig og hva som er en drømmeverden, og dermed vet heller ikke leseren helt hva som er virkelig og hva som ikke er det.

En god bok gjør noe med deg. En god bok gir rom for ettertanke. En god bok inspirerer. ”Dance Dance Dance” er en god bok. Den har kun én svakhet; det er ikke alle trådene som blir nøstet opp. Skal du kun lese én bok i år, les denne - eller kanskje "Norwegian Wood", den skal visst nok være forfatterens mesterverk. Den boka står høyt på min ønskeliste.