Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Lurer på om jeg får modelloppdrag med en slik søt sovesveis ... eventuelt fotooppdrag. Mmmh.

For en liten stund tilbake overtalte jeg en forfatterkompis av meg til å lese Murakamis ”Dans dans dans”. De første tilbakemeldingene hans gjorde meg stolt. Jeg hadde anbefalt ham en kanonbok! Men så kom det: ”Forfatteren i meg reagerer på at det er manglende fremdrift og plot i boka.”

Det måtte jeg tenke over. Og jo da, det er helt sant. Murakami skriver ikke historier. Så hva gjør han da? Murakami er litteraturens Salvador Dalí, og tastaturet er hans penn. Murakami maler portretter av følelser og sinnsstemninger. Og det gjør han også i Trekkoppfuglen.

Igjennom en surrealistisk pakke, lager Murakami et portrett av jakten på en følelse. Hovedpersonen, Toru Okada, er i en fullstendig apatisk tilstand når boka begynner. Det er ikke noen tvil om at han elsker sin kone, men likevel klarer han ikke å merke at hun driver lenger og lenger vekk fra ham. Han reagerer ikke engang på at hun bare er hjemme når hun skal sove. Så en dag forsvinner hun helt sporløst, og da begynner jakten på å føle noe. Absurd nok, starter den jakten på bunn av en brønn.

Hvis man setter seg ned med denne boka for å la seg underholde, kommer man aldri til å fullføre den. Trekkoppfuglen er på ingen måte en underholdende bok. Et av virkemidlene til Murakami er å gjenta historier og poenger tre ganger. Så man får ofte servert den samme leksa om igjen og om igjen. Det er på mange måter like spennende som å se Arsenal spille en finale. Au!

Hvis man derimot setter seg ned for å oppleve et litterært kunstverk, er Trekkoppfuglen virkelig veien å gå. Da er boka like fengende som Mona Lisa er for en kunsthistoriker.

Den som vurderer å plukke opp boka, bør kanskje vente noen måneder. Noe sier meg at noen rolige sommermåneder, med høy sol, gjør leseopplevelsen bedre.

Kos deg.

Terningkast … 5

Norwegian Wood av Haruki Murakami

Norwegian Wood er chick lit for gutta. Det er en romantisk historie, med én-, to- og trekantdrama. Det som spriter opp boka er at den er gjennomsyret av seksuell frustrasjon fortalt gjennom grafiske scener. Dette er den andre boka på rad jeg har lest av Murakami hvor jeg-personen får en tilsynelatende grunnløs handjob, og ei jente svelger fordi hun er deprimert … har godeste Murakami en fetisj tro?

Sett bort fra at store deler av boka kunne blitt brukt i Vi Menns novelleseksjon, handler boka om ensomhet og søken etter lykken. I denne sammenhengen er både ”ensomhet” og ”lykke” en form for kjælighet … gjesp.

Det jeg har lært meg å elske hos Murakami er hvordan han binder sammen det overnaturlige, mytologien og virkeligheten. I denne boka var det verken mytologi eller noe overnaturlig. Bare en langdryg kjærlighetshistorie delvis fra universitetet og delvis fra et hvilehjem … gjesp.

For å toppe det hele, tror jeg både oversetteren og korrekturleseren har gjort jobben over noen vinflasker. Sjelden har jeg sett en verre oversettelse. Det var skrivefeil i hytt og pine – skrivefeil som typisk skylder mangel på konsentrasjon: Ord falt ut. Endinger var feil. Typiske skriveleifer. Jeg ble også tatt voldsomt på senga av hvor enkelt språket var i boka.

Tidligere har jeg lest Murakami-bøkene på engelsk. Dette er første gang jeg har lest noe av ham på norsk. Derfor er jeg voldsomt usikker på om oversetteren har ødelagt et godt språk, eller om Murakami har skrevet på en helt annen måte enn tidligere. Det er vanskelig å si siden jeg ikke har lest den engelske versjonen.

Nå skal jeg ikke svartmale boka. Den har sine styrker. Blant annet har den mange poetiske formuleringer. Som for eksempel:

”Jeg elsker deg Midori”

”Hvor høyt?”

”Så høyt som en bjørn om våren.”

”Bjørn om våren?” Midori så opp igjen. ”Kan du forklare det nærmere? ’Bjørn om våren’?”

”Der går du og rusler rundt, helt alene i en kløvereng om våren. Og hvem kommer tassende fra den andre kanten, om ikke en liten bjørnunge med store, runde, brune øyne og pels så myk som fløyel? Han ser på deg og sier som så: ’God dag, god dag frøken. Vil du leke tumleleken med meg?’ Og så tar du et fast tak i pelsen hans, og sammen triller og ruller dere ned den kløverkledde skråningen. Og slik holder dere på og boltrer dere til det blir kveld. Var det fint nok?”

”Veldig fint”

”Så høyt elsker jeg deg”

Jeg gir boka terningkast … tre. Svak treer.

Kafka på stranden av Haruki Murakami

Jeg har alltid store forventninger til Murakami. Han har satt lista høyt, men han har satt den der selv. Denne gangen skuffet han ikke, men helt uten fare for å rive var det ikke.

Det som er gjennomgående i de romanene jeg har lest av Murakami, er at det er magisk realisme. Det vil si at det er overnaturlige hendelser i en naturlig setting. Det overnaturlige brukes for å gi en forsterket dybde i tematikken. I ”Kafka” regner det fisk, sjeler reiser uavhengig av kropper, og enkelte vesener beveger seg på kanten av den fysiske verden. Det er ikke engang klart om den virkelige tiden er lineær, men den er heller ikke sirkulær. Kanskje den er uavhengig av rom?

Etter bokas utgivelse sa Murakami at nøkkelen til å forstå den er å lese den mange ganger. ”Kafka” reiser mange spørsmål, men gir ingen svar. Den er et sett av mange gåter, gåter som står til hverandre, og til sammen utgir et fyldig svar, men svaret vil være forskjellig fra leser til leser.

Jeg skal ikke late som om jeg forsto alt jeg leste. Jeg skal ikke skrive at jeg sitter med min subjektive side av svarene.  Jeg forsto ikke nok. Jeg burde nok lese den et par ganger til – slik som Murakami anbefaler. Jeg tviler dog på at jeg kommer til å gjøre det. Det er for mange bøker som venter på å bli lest. Hvis jeg noen gang befinner meg i den uvanlige situasjonen at jeg ikke har andre bøker å lese, og Revolutionary Road ikke er tilgjengelig, skal jeg ta den opp igjen.

Oppbyggingen av ”Kafka” er typisk Murakamisk. Romanen gjennomgår en metamorfose – den starter som en klassisk kriminalroman, så glir den over i en slags fantasysjanger, før den ender opp som en metafysisk roman.

Denne forandringen er fascinerende når man leser. Vanligvis ville den vært irriterende, og hemmende, men som alltid, får Murakami det til å fungere.

Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som er mer intellektuelt bygd opp. ”Kafka on the Shore” handler om en 15 år gammel gutt som rømmer hjemmefra, og lyver på seg navnet Kafka, for å slippe unna faren sin. Faren er en berømt kunstner, og som mange stereotypiske kunstnere har han en uvanlig sjel. Det mest påfallende er at han forteller sønnen sin at han kommer til å drepe ham og ha sex med både sin mor og sin søster. Det fører til at han rømmer for å slippe unna denne spådommen. 

For å bygge opp om bokas intellekt, søker Kafka tilflukt i et bibliotek. Der bygges boka opp til et kulturelt og intellekutelt tempel, hvor det diskuteres alt fra Nietzsche (mer enn godt eller ondt) til Beethoven.

”Kafka” er en leservennlig, dialogdrevet bok. Murakami river ikke lista han har satt denne gangen, men den skulle ikke vært satt mye høyere. Selv om jeg ikke liker å kaste terninger, vil jeg gi boka terningkast 5 (svak).

Mer Murakami:
Sauejakten
What I Talk About When I Talk About Running
Dans Dans Dans

Sauejakten

Hver gang jeg ser på en Huraki Murakami-bok, bobler det inni meg. Etter at jeg leste ”Dans dans dans”, som er oppfølgeren til ”Sauejakten”, tror jeg at jeg sitter med en ny favorittbok så fort jeg ser navnet hans. For jeg kan vel ikke ha vært så (u)heldig at jeg plukket hans beste bok på måfå?

Det er synd at jeg sitter med så store forventninger hver gang jeg åpner en bok av ham. Det er nesten umulig å leve opp til de forventningene jeg har til denne mesterlige japaneren. Selv om han ikke klarer å hoppe etter Wirkola ved denne anledningen, blir han ikke gjort til skamme av Espen Bredesen heller.

Det mest besynderlige med boken, er at Murakami ikke gir noen navn til noen av personene. Det er enten ”kjæresten min”, ”partneren min”, ”sjefen”, ”rotta”, eller rett og slett ”J”. I og for seg er det helt greit, men historien blir mer upersonlig, noe som etter min mening er uforenlig med ”jeg”-formen.

Boka begynner som en klassisk krimroman. Det er til og med en mystisk person, som ber om suspekte tjenester på kontoret til hovedpersonen. Men ettersom historien utvikler seg, dreier boka bort fra å være en krim, og hovedpersonen begynner på en bisarr jakt på en sau som kanskje styrer hele verden. I løpet av jakten kommer vi borti magiske ører, og filosofisk sauemenneske

Hvorvidt sauer har en symbolsk betydning i japansk kultur, vet jeg ikke. Men en liten fugl hvisket meg i øret at de har det. (Noen som kan tegne og forklare?) Dog skal det ettersigende være bortimot ubetydelig for boka.

Murakami hadde problemer med å takle suksessen som fulgte etter ”Norwegian wood”, og boka ”Dans dans dans” kom som et produkt av hans selvterapi. Den boka handler derfor om tap, lengsel og ensomhet. Jeg kan ikke se at ”Sauejakten” har en slik dypere mening, men hvem trenger vel dypere meninger når man har fortellertalentet til Murakami. For selv om boka aldri når de største høydene, er det en fornøyelig leseopplevelse å pløye igjennom den.

The Guardian hevder at han er en av verdens største nålevende forfattere. Jeg kan ikke se at han fortjener den merkelappen etter at jeg har lest tre bøker av ham. Etter min mening er det kun ”Dans dans dans” som er helt på nivå med de beste bøkene.

Av Murakami:
Dans dans dans
What I Talk About When I Talk About Running

What I talk about when I talk about running

Sist uke skrev jeg at jeg kanskje hadde funnet meg en ny favorittforfatter i Haruki Murakami. Jeg stakk dermed innom Ark Pocket ved første anledning for å skaffe meg flere Murakami-bøker. I bokhandelen fant jeg alle hans verker, men besluttet å kjøpe hans første bok, ”A Wild Sheep Chase”. Det gikk ikke helt som planlagt.

Bak skranken sto en søt, blond, snelle som akkurat hadde lest to av Hurakamis bøker selv, og var blitt nyfrelst – akkurat som jeg. Hun hadde imidlertid ikke lest den samme boka som meg, men ”Kafka on the Shore” og ”What I Talk About When I Talk About Runing”. Dermed ble én bok til tre; man skal alltid høre på søte blondiner.

Eller man skal kanskje ikke alltid høre på søte blondiner, men vi gutta ender som regel opp med å gjøre det allikevel. Denne gangen var intet unntak. Hun sa at boka var safe. Hun sa den var tradisjonell. Dermed ble ”What I Talk About” den neste boka jeg leste, og det var på mange måter en tabbe.

Jeg klager ikke over at boka var dårlig, for det var den ikke. Den var tvert i mot ganske inspirerende. Jeg klager på at dette var helt feil tidspunkt å lese den på.

Murakami kaller selv boka for ”a kind of memoir”, og det nettopp det den er. Den handler om Murakamis store lidenskap: Langdistanseløping. I tillegg til å skrive om denne lidenskapen bruker han også løping som et bilde på sitt forfatterskap. Selv om det strengt tatt ikke er nødvendig å ha lest flere av hans bøker først, ville boka for mitt vedkommende følt mer ”riktig” hvis jeg hadde gjort det.

Men uansett hvilken rekkefølge jeg hadde lest bøkene hans i, så kan man ikke legge skjul på at jeg har latt meg inspirere. Murakami skriver lidenskapelig om disiplin, og han romantiserer smerten som den gir. Han forklarer hvordan en blanding av talent, disiplin og konsentrasjon er viktig i både løping og i hans streben etter å bli en god forfatter. Han forklarer gleden av å konkurrere, men ikke mot andre mennesker, men mot seg selv. Hans bok inspirerer til å gi sitt beste. Nå vil jeg begynne å løpe.

”Everything worth doing, is worth giving your best” 

Dance Dance Dance

Hvordan vet man at man har lest en god bok? For min del vet jeg at en bok har vært noe helt eksepsjonelt når jeg sitter igjen med en tom, melankolsk følelse etter at det siste ordet er lest. Haruki Murakamis bok nådde ikke helt det punktet, men det var ikke langt unna.

"Dance Dance Dance" er en postmodernistisk roman om tap, lengsel og ensomhet. Boka handler om en 34 år gammel japaner som kona har dratt fra til fordel for hans kamerat. Etter en lengre depresjonsperiode tar han beslutningen om å dra tilbake til et gammelt lugubert hotell hvor han bodde sammen med en call girl fire år tidligere. Han er overbevist om at dette er hans livs store kjærlighet, og at han vil bli lykkelig igjen hvis han finner henne igjen.

Da hovedpersonen endelig kommer tilbake til det gamle hotellet venter en overraskelse på ham: Det er revet, og i stedet er det bygd et topp moderne hotell med samme navn, Dolphin Hotel. Igjennom flere mystiske og uforklarlige hendelser finner han ut at dette er stedet hvor alt som er tilknyttet ham henger sammen i en metafysisk verden.

I en søken etter å finne lykken, og sin call girl, Kiki, mister flere av personene grepet om hva som er virkelig og hva som er en drømmeverden, og dermed vet heller ikke leseren helt hva som er virkelig og hva som ikke er det.

En god bok gjør noe med deg. En god bok gir rom for ettertanke. En god bok inspirerer. ”Dance Dance Dance” er en god bok. Den har kun én svakhet; det er ikke alle trådene som blir nøstet opp. Skal du kun lese én bok i år, les denne - eller kanskje "Norwegian Wood", den skal visst nok være forfatterens mesterverk. Den boka står høyt på min ønskeliste.