Norwegian Wood av Haruki Murakami

Norwegian Wood er chick lit for gutta. Det er en romantisk historie, med én-, to- og trekantdrama. Det som spriter opp boka er at den er gjennomsyret av seksuell frustrasjon fortalt gjennom grafiske scener. Dette er den andre boka på rad jeg har lest av Murakami hvor jeg-personen får en tilsynelatende grunnløs handjob, og ei jente svelger fordi hun er deprimert … har godeste Murakami en fetisj tro?

Sett bort fra at store deler av boka kunne blitt brukt i Vi Menns novelleseksjon, handler boka om ensomhet og søken etter lykken. I denne sammenhengen er både ”ensomhet” og ”lykke” en form for kjælighet … gjesp.

Det jeg har lært meg å elske hos Murakami er hvordan han binder sammen det overnaturlige, mytologien og virkeligheten. I denne boka var det verken mytologi eller noe overnaturlig. Bare en langdryg kjærlighetshistorie delvis fra universitetet og delvis fra et hvilehjem … gjesp.

For å toppe det hele, tror jeg både oversetteren og korrekturleseren har gjort jobben over noen vinflasker. Sjelden har jeg sett en verre oversettelse. Det var skrivefeil i hytt og pine – skrivefeil som typisk skylder mangel på konsentrasjon: Ord falt ut. Endinger var feil. Typiske skriveleifer. Jeg ble også tatt voldsomt på senga av hvor enkelt språket var i boka.

Tidligere har jeg lest Murakami-bøkene på engelsk. Dette er første gang jeg har lest noe av ham på norsk. Derfor er jeg voldsomt usikker på om oversetteren har ødelagt et godt språk, eller om Murakami har skrevet på en helt annen måte enn tidligere. Det er vanskelig å si siden jeg ikke har lest den engelske versjonen.

Nå skal jeg ikke svartmale boka. Den har sine styrker. Blant annet har den mange poetiske formuleringer. Som for eksempel:

”Jeg elsker deg Midori”

”Hvor høyt?”

”Så høyt som en bjørn om våren.”

”Bjørn om våren?” Midori så opp igjen. ”Kan du forklare det nærmere? ’Bjørn om våren’?”

”Der går du og rusler rundt, helt alene i en kløvereng om våren. Og hvem kommer tassende fra den andre kanten, om ikke en liten bjørnunge med store, runde, brune øyne og pels så myk som fløyel? Han ser på deg og sier som så: ’God dag, god dag frøken. Vil du leke tumleleken med meg?’ Og så tar du et fast tak i pelsen hans, og sammen triller og ruller dere ned den kløverkledde skråningen. Og slik holder dere på og boltrer dere til det blir kveld. Var det fint nok?”

”Veldig fint”

”Så høyt elsker jeg deg”

Jeg gir boka terningkast … tre. Svak treer.