Tjen folket av Yan Lianke

Min rike, morderiske halvdel. 

Hvis man leser omtaler av boka, blir det til stadighet fremhevet at den er en politisk satire. Det blir, uten unntak, dratt frem at boka ble sensurert av Partiet i Kina. Og hva så?

Agnar Mykles ”Sangen om den røde rubin” ble også sensurert og innhentet av de norske myndigheter. Betyr det at den var bitende satirisk? Selvsagt ikke.

Myndighetene er lite glad i kjønnsorganer i bevegelse. Hører dere det TV1000? De var enda mindre glad i seksuelle nytelser for 60 år siden – selv i litteraturen. Det var derfor Mykle fikk klaps på lanken.

Derfor vil jeg understreke overfor mine eventuelle lesere at man ikke trenger å lese ”Tjen folket” hvis man vil ha knusende kritikk av kulturrevolusjonen i Kina på 60-tallet. Det kan godt hende det er noe som går meg hus forbi, men slik jeg oppfatter det, ønsker forfatteren å fortelle en skjønn kjærlighetshistorie. Så er det heller en bieffekt at han tråkker myndighetene på alle tærne før han snubler i salaten til Mao.

Ta boken for det (jeg tror) den er. En utenomekteskapelig kjærlighetshistorie i en militærleir. (Til gutta: Selv om mange nevner pornografiske scener og sterk sex, så nei ... Dere kan bli skuffet først som sist. Scenene er omtrent like grafiske som sexscenene i Andeby. Vil du ha grovere sex, les Murakami.)

Før jeg fortsetter, må jeg understreke at jeg liker boka veldig godt. Lianke klarer å skape en nerve i kjærlighetsscenene, og man føler en familiaritet til hovedpersonen Wu Dawang. Jeg lot meg i hvert fall rive med av historien.

Det jeg derimot ikke er så glad i, er en fortellerstemme som foregriper begivenhetenes gang. Det er mitt største ankepunkt mot boka. Men det var ikke veldig sjenerende. Ettersom jeg ble vant med fortelleren, plaget det meg ikke.

Terningkast: Veldig usikker. Den ligger mellom fire og fem. Kom gjerne med en anbefaling, så oppdaterer jeg den når måneden er ferdig.