Catcher in the Rye av J. D. Salinger

For første gang i min anmelderhistorie er det tittelen som blir mitt hovedfokus. Vi kan starte med det trivielle, og si: Jeg bruker den engelske tittelen fordi den høres så vanvittig mye bedre ut enn de traurige norske: ”Redderen i rugen” eller ”Hver tar sin – så får vi andre ingen”.

Selv om det er umulig å ikke ha hørt om Salingers klassiker, må jeg nok en gang tilskrive en kollega æren for at jeg plukket opp nettopp denne boka. Takk skal du ha Lara!

Selv om jeg hadde hørt tittelen før, hadde jeg ikke den ringeste anelse om hva boka handler om. Jeg visste bare at det var en voldsomt catchy tittel, og det irriterte skjeggstubbene av meg at jeg ikke skjønte den. Så hva pokker er dealen med navnet på boka?

Dette spørsmålet plaget meg mer og mer for hver side jeg snudde. Skulle ikke Salinger avsløre det? Kunne det være at han trynet i en velklingende, men meningsløs tittel?

Etter hvert så glemte jeg tittelen. Boka var så utrolig velskrevet. Det er sjelden man ser maken til penn. Boka minnet meg rett og slett om Jack Kerouacs ”On the Road”. En bok om ingenting, men som forteller alt. Likevel syns jeg ikke ”Catcher” når ”Road” til femte kapittel engang. Det skyldes rett og slett de siste orda til Kerouac i boka, men det får være en annen sak.

Det var imidlertid én ting som plaget meg med boka. Jeg er ikke hårsår på punktet, men det var voldsomt med banning i boka. Det var så mye banning at det var vanskelig å ikke føle seg som en synder mens man leste. Det føltes nesten som om "Osama" fra en eller annen dårlig amerikansk terroristfilm ropte "infidel" til meg.

Et genialt trekk, som totalt gikk meg hus forbi, var en tilbakevendende hatt som jeg helt klarte å neglisjere. Jeg kan nok ikke skylde på at jeg ble distrahert av all banningen. Jeg forsto faktisk ikke poenget med den hatten. Fly rundt med en rød jakthatt, med øreklaffer – midt i New York … Ja, ja. Tenåringer gjør mye rart.

Men to tredjedeler ut i boka fikk vi svaret på hva tittelen betydde, og plutselig ga den røde hatten mening. Men skal jeg avsløre det for deg? Næh. Du får lese boka selv!

Terningkast? Slikt deles ikke ut til klassikerne. De er klassikere av en grunn. Det er fordi det er gode bøker, hva enn jeg måtte mene om dem. Likevel vil jeg påpeke at jeg nøt boka. Go ”Catcher in the Rye”!