Den usynlige broen av Julie Orringer

Noen ganger holder det å lese fem linjer for å få et godt innblikk i skrivestilen i en bok. Noen ganger tar det ikke mer enn 30 sekunder å se hvor forfatteren kommer fra akademisk. Noen ganger trenger man ikke mer enn å snu boken for å få det bekreftet. Julie Orringer har en litterær utdannelse. Hun har fått sin utdannelse på Iowa Writers’ Workshop og Cornell University.

”Den usynlige broen” er skrevet stilrent. Man får en følelse av at språket har gått igjennom en kokvask med både Vanish, Milo og Omo Color før det har blitt tørket i tørketrommelen. Det er blottet for personlig preg, og kunne like gjerne ha vært skrevet av Dragløper-forfatteren Khaled Hosseini, eller Tore Renberg, for den saks skyld.

Nå virker det som om jeg er veldig negativ til måten boka er skrevet på, og det er ikke tilfellet. Men det er et poeng jeg vil fram til. At en bok er skrevet så stilren og akademisk ”riktig” kan slå begge veier. Noen ganger blir jeg rett og slett lei. Som eksempel kan jeg dra fram Helene Uri.

I denne boka treffer Orringer jackpot med stilen sin. Den sikre pennen skaper en leseopplevelse utenom det vanlige. Den får en usedvanlig god historie til grense til det magiske … i hvert fall når det kommer til de første 375 sidene, eller del I, II og III om du vil.

Før jeg fortsetter må jeg presisere at jeg har bodd halvannet år i Paris. Jeg studerte fransk, og trasket gatene mellom Latinerkvarteret og Châtelet – hver dag. Jeg kjenner de gatene bedre enn mine egne bukselommer. Jeg husker gatenavnene, kafeene, severdighetene – alt. Det jeg husker aller best var stemningen. Samtidig er jeg en historiestudent med forkjærlighet for mellomkrigstiden og ikkestridende i andre verdenskrig. Dermed har jeg leitet lenge, og kanskje lengre enn langt, som Askeladden ville sagt det, etter en bok som forteller den historien ”Den usynlige broen” gjør i sine første 375 sider.

De tre første delene handler om en jødisk ungarer som studerer arkitektur i Paris i 1937.  Han opplever antisemittisme på nært hold, følger debattene, og ser en krig som blir stadig mer truende.
Samtidig treffer han en ungarsk ballettdanser som han faller pladask for. Han gjør alt som kan gjøres for å vinne hennes hjerte, og lære om hennes mørke historie.
Vi følger hovedpersonen Andras Lévi tuslende, løpende, skrikende og krabbende igjennom rue de Montpernasse, rue de Florouse og så videre.

Og slik går nå sidene – de perfekt skildrede sidene.

Del fire var en stor skuffelse for meg. Kapitlene var langtekkelig, og handlingen kjedet meg til tider. Likevel var nok kapitlene ikke overflødige. De måtte være der for å male det fullbyrdige bildet. Det var TV-skjermens sortpunkter.

Jeg vil ikke ødelegge leseopplevelsen for noen som vurderer å lese boka. Derfor skal jeg ikke avsløre hva som skjer i del fire og fem. Likevel skal jeg si at bokas femte del tar seg voldsomt opp igjen. Kapitlene er ikke så langdryge. Handlingen tar seg opp igjen. Historiens nerve våkner til live.

De første 375 sidene av boka er noe av det beste jeg har lest. Så det er litt synd at del fire drar ned helhetsinntrykket av boka. Den delen kunne nok vært løst bedre, men Orringer har basert boka på sin bestefars fortellinger, så de var nok en naturlig del av den.

Uansett: Dette er årets beste leseopplevelse så langt for meg. Dette er en bok jeg kan anbefale på det varmeste av det varme. Så får vi håpe at fru Orringer klarer å følge opp dette med en ny bok på et senere stadium.