Solar av Ian McEwan

Gjesp

Som noen kanskje har merket seg, er det en god stund siden jeg har skrevet anmeldelser. Det skyldes at jeg har begynt i en ny jobb, og bruker selvsagt mye tid og ressurser på det. Men det betyr ikke at jeg har latt bøkene samle støv i hylla. Neida. Min kulturelle hunger er der. Poenget jeg vil frem til, er at jeg har lest bøker, men ikke prioritert å skrive om dem på bloggen. I dag har jeg tid, og vil skrive om Solar, som jeg leste ferdig for et par uker siden. Så uheldigvis kan omtalen bære preg av sviktende hukommelse.

Faktisk vil jeg si at den garantert bærer preg av sviktende hukommelse. Boka var så dørgende kjedelig at fantasien løp løpsk. Hodet var sjelden med på historien.

Noen få intriger pirret selvsagt min nysgjerrighet, men side opp, og side ned om fysikk, og fysiske sammenhenger fremkaller ikke annet enn lange gjesp. Noe som i og for seg ikke er så dumt. Jeg trengte søvnen til å være opplagt til nye dager.

Boka handler om en professor som skal redde verden med å fremstille fornybar energi. Han skal lage et kraftverk som skal produsere nok energi til å forsyne en hel by. Og kraften skal selvsagt komme fra sola. Dette er i og for seg en spennende setting, men ikke når boka handler om politikk og fysikk.

Og hva var poenget med å fortelle om professorens turbulente kjærlighetsliv med syv koner, og kronisk utroskap? Fylle ut sidene? McEwan kan sikkert svare på spørsmålet.

Så man kan egentlig lure på hvorfor jeg leste boka. Svaret stiller vel like mange spørsmål som det svarer på. Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde en forestilling om at den var skrytt opp i skyene. Den skulle visst nok være genial. Men da jeg googlet boka etter å ha lest den, ble den slaktet av den ene etter den andre.

Så fantasien løper kanskje ikke bare løpsk når jeg leser Solar?