Tysteren av Jan-Erik Fjell

For alle de som håpet at vi skulle få en ny Nesbø, en ny Harry Hole, en ny antihelt vi kunne elske: Glem det.

Fjell derimot glemte det sannsynligvis ikke.

Jeg antar at det måtte komme. Det var bare et spørsmål om tid. Jeg innrømmer rødmende at jeg lekte med tanken selv. Fjell har gitt oss en politietterforsker med så store spilleproblemer at kona gikk fra ham.

I mitt tilfelle gikk aldri leken med denne tanken så langt. Som så mange andre, har også jeg latt meg friste av pengespillet poker. Og i et lite sekunds frustrasjon skrev jeg dette lille stykket. Jeg stoppet dog der. Ikke bare mangler jeg både kreativitet og skriveferdigheter, men jeg innså også at det var en særdeles dårlig idé. Det ville bare blitt en kreativ omskriving av Harry Holes alkoholproblemer. Og hvem vil vel være en blek kopi av denne norske krimlegenden? Fjell?

Denne svakheten som Fjell har gitt bokas helt, Anton Brekke, for å gjøre ham til en antihelt, fungerer svært dårlig. Det er ikke til hinder for ham på noen måte. Jeg klarer ikke å skjønne hva dette problemet betyr for handlingen. Er det bare skrevet inn fordi helten skal være en antihelt … en Harry Hole?

Fjell klarer ikke å skape noe som helst engasjement for Brekkes spilleproblem. Hver scene som har noe med spill, møtte jeg med skuldertrekk. Taper han, så ja, hva da? Det fikk ikke noe betydning for verken utviklingen av historien, eller Brekke privat. Hva er da poenget?!

Man skulle tro at jeg hadde slengt nok dritt om bokas hovedperson nå, men nei da. Jeg har mer på lager.

Hvis jeg noen gang skulle laget en parodi på en krimbok, så hadde sannsynligvis ”helten” vært bortimot kliss lik Anton Brekke. Fjell har laget en parodi på sin egen helt. Det var faktisk så ”ille” at jeg holdt på å le da jeg leste enkelte scener med ham. Han er en sterk ledertype, frekk i kjeften, løser selvsagt saken, og har bra dametekke”. Hans svakhet er … ja poker og annet pengemoro. Altså en ekstremt lite troverdig person – en person som får nada i sympati fra meg.

Historien i boka er i utgangspunktet ganske interessant, men jeg syns ikke Fjell gjør nok ut av den. Etter at boka er to tredjedels lest, sier Brekke at vi bare har skrapet i overflata av saken. Hva i alle dager?

Når boka avsluttes, løses mysteriet for oss igjennom en dialog mellom to personer som ikke er i politiet. Hva betyr det? Fant politiet ut av saken, eller ble den bare avslørt for leseren?

Jeg tar kun for meg Brekke i dette innlegget. Det er fordi han er hovedpersonen i boka, og alle karakterene er bygd opp på samme måte. Det betyr ikke at de har like personligheter, men de er like ”grundig” konstruert.

Jeg lurer på hva Juritzen sier hvis han noen gang kommer over dette makkverket av en kritikk.

Terningkast snill: 2

PS! Jeg er ikke spesielt glad i krim. Eksepsjonelt god krim er kanon. Resten er jeg skeptisk til, og siden dette på ingen måte er eksepsjonelt god krim, kan boka lide av det.