Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley

Jeg føler meg som en fjott hver gang jeg skal skrive om en vaskekte klassiker. Det er en grunn til at boka har blitt til en klassiker, så hvis jeg syns det er en dårlig bok, vet jeg at jeg har noe brunt på leggen å tørke av.

Nå er det ikke slik at jeg syns ”Vidunderlige nye verden” er en dårlig bok, jeg syns bare jeg burde ha lest den en gang til før jeg skrev om den. Det er en komplisert bok, men ikke uforståelig. Likevel er det ikke til å skyve under en stol at det er en stor fordel å ha en interesse fra perioden da boka ble skrevet (mellomkrigstida).

”Vidunderlige nye verden” er selve definisjonen på dystopisk roman, eller ironisk utopi om man vil. Huxley har laget en verden hvor alle er lykkelige, sykdommer utryddet, og krig en saga blott. Men til hvilken pris?

Barn er ikke lenger født, de blir produsert i fabrikker. Der blir de opplært gjennom sleep learning hvor de lærer læresetninger som de følger slavisk resten av livet.

Det finnes ikke familier eller faste forhold. Det bindes ikke sterke mellommenneskelige bånd - det svikter den sosiale stabilideten. Derfor er den sosiale normen å være promiskuøs.

Følelser undertrykkes med medikamentet soma. Følelser er en fare for den sosiale stabiliteten.

"A gramme is better than a damn."

Det mest interessante etter min mening er det økonomiske aspektet ved boka. Samfunnet bygger på et paradoks. Prinsippet av at konsum fører til økonomisk vekst står sterkt i boka. Likevel er samfunnet planlagt ned i minste detalj. Til og med filosofi, kunst og vitenskap er bannlyst fordi det kan rokke ved den sosiale stabiliteten.

"Ending is better than mending. The more stitches, the less riches."

Et morsomt grep er den nye religionen til Huxley. De gamle har blitt utryddet, og inn har tilbedingen av Henry Ford kommet. Dermed har uttrykk som oh my God blitt erstattet med oh my Ford. Tidsregningen har blitt til A.F.

Jeg skal ikke gå inn i noen analyse av boka. Det overlater jeg til andre. De som er interessert i dette, finner sikkert analyser i bøtter og spann. Det jeg vil avslutte med å si, er at boka er stappfull av slike små underfundligheter som jeg har påpekt her. Jeg har bare kommet med et lite utvalg av dem. Huxley har også mange referanser til historisk viktige personer, som for eksempel Marx, Watson og Lenin.

Jeg vil ikke kaste terning på en slik klassiker. Jeg vil bare si at tiden jeg brukte på lesingen var vel anvendt.