Havets katedral av Ildefonso Falcones

Forventninger er noe piss. Hver gang noen sier at en film, bok, sang, eller hva det skal være, er kanonbra, blir man skuffet. Man bygger opp forventninger, og ofte er det umulig å leve opp til dem. Derfor ble jeg både forventningsfull og irritert på en og samme tid da jeg ble fortalt at ”alle elsker boka”. Nei. Alle elsker nemmelig ikke boka.

Jeg sier ikke at det er en dårlig bok, det jeg sier er at den på ingen måte levde opp til forventningene. Jeg sier at den ikke er en spesielt god bok.

Som journalistutdannet er jeg en svoren tilhenger av den omvendte pyramiden, eller det fallende viktighets prinsipp som det også kalles. De viktigste tankene om boka bør komme først.

På den andre siden er valget av momenter som skal komme først i teksten viktig for hvilket inntrykk jeg gir av boka. Så hva skal jeg begynne med? Mine viktigste tanker, eller positiv omtale? Boka fortjener begge.

Vel … prinsippet om fallende …

Det er to store innvendinger jeg har til boka. Det første er at det er et veldig grunt persongalleri, og det andre er at det er voldsomt mye kjedelig utenompjatt.

Jeg velger å ta det grunne persongalleriet først fordi jeg mener det er verst. Kjedelig utenompjatt kan man skumlese seg gjennom. Men de grunne personene må man bare leve med.

Jeg fikk en følelse av å lese Folletts ”Farlig formue” da jeg leste boka. Det er ikke det at bøkene likner så voldsomt på hverandre, men persongalleriet minnet om den. For å få driv i historien har Falcones delt inn boka i forskjellig typer personer. Det er de flinke og ærlige, dumme og naive, og onde. Var man først plassert i en bås, satt man der. Man hadde ikke flere sider ved seg.

Altså var personene i boka veldig lite troverdige.

Den andre innvendingen er mest av det irriterende slaget. Hvorfor trenger leseren å bli oppdatert på alle rare kriger, kongelige forhold og liknende? Det betyr ingenting i forhold til historien som leseren får servert. Det holder å vite at Katalonia var i krig med den og den. Vi trenger ikke å vite alt fra hva kongen kalte sin venstre lilletånegl, til hva den andre kongens lillesøsters beste venns kjærestes favorittmåltid var … sånn satt på spissen.

Nå. Endelig. Etter å ha fått ut det som frustrerer meg, kan jeg fokusere på bokens sterke sider.

Falcones har et meget godt tastatur (man bruker vel ikke penn lenger?). Det er et stilsikkert og presist språk. Dette er ikke en historie som ville kledd femten adjektiver i hver setning. Forfatteren forteller en historie hvor mye bør overlates til leserens fantasi, og det har Falcones forstått.

Historien, sett bort fra alt pjattet, er drivende god. Det var ikke sjelden jeg havnet under dyna flere timer senere enn planlagt fordi jeg ”bare må lese ett kapittel til”. ”Problemet” var at kapitlene føltes for korte, så det ble ikke bare ”ett kapittel til”.

Boka var tidvis veldig spennende og var en real sidesnuer som vi så pent sier på norsk.

Til slutt vil jeg også nevne at boka setter leseren inn i det 14. århundre på en realistisk måte. Det er mulig at det er språket som gjør at fantasien får det til å virke realistisk. Men ”universet” virket ikke påtvunget.

Terningkast tre.