 |
Hadde jeg ikke lagt igjen kameraet på jobb, skulle jeg ha tatt bilde av den riktige peisen. Peisen med julenisser og gult lys på. |
Det er helt feil å dra opp Mac-en. Jeg satt meg egentlig til rette med en ny bok, men hadde problemer med å konsentrere meg. Kanskje er det boka som ikke fenger i starten. Kanskje er det fordi beina er kalde. Kanskje burde jeg ha beholdt sokkene på.
Det skarpe, hvite lyset fra skjermen har ødelagt leselysten, så jeg kan like gjerne skrive noen ord om Pixley Mapogo.
Det er den fjerde boka i serien om Jarle Klepp. Boka strekker seg utover et tidsrom på noen timer, og tar for seg alle fedres mareritt: Han finner sin seksten år gamle datter som blir tatt hardt bakfra av en mørkhudet mann (med påfølgende utstyr) bak en bod på en konsert.
Og hvordan løser han situasjonen? Ved å gjøre som de fleste fedre ville gjort - ved å gjøre vondt verre.
Jeg kan kjenne igjen Jarle fra de to første bøkene. Vi har fått den kulturarrogante besserwisseren med sympatiske trekk tilbake. Til og med Helge Ombo er tilbake.
Men selv om vi får tilbake Helge, er boka en skuffelse. Boka er ikke like velformulert som tidligere, og boka er alt for lang i forhold til handlingen. Siden boka kun strekker seg over noen få timer, fyller Renberg side på side med refleksjoner og mimringer over hendelser i Jarles liv. Noen av refleksjonene kan være interessante, og er intellektuelt pirrende. Likevel er de til hinder for progresjonen i historien.
Renbergs største styrke som forfatter er at han vekker følelser i leserne sine. Han skaper et engasjement for Jarle, og han skaper en nærhet til personene. Dette er han ikke i nærheten av å klare i denne boka.
Det er en helt grei bok å lese hvis man har lest de tre foregående bøkene, men ikke pokker om jeg vil anbefale den til noen som ikke har spesiell interesse for Jarle Klepp.
På grunn av gamle bragder har jeg lyst til å gi boka terningkast 3, men den bør strengt tatt ikke ha mer enn 2.
No comments:
Post a Comment