Bill Shankly: - Noen mennesker har den oppfatningen at fotball er et spørsmål om liv og død, det er feil. Jeg kan forsikre om at det er mer alvorligere enn som så.
 |
| Bill Shankly |
Jeg vet ikke om jeg skal legge meg ned og gråte, eller reise meg opp og le høyt. Men jeg forstår akkurat hva Liverpool-legenden mener. For halvannen sesong siden så jeg favorittlaget mitt, Arsenal, spille mot Manchester United. Det var en påkjenning som jeg ikke ønsker min verste fiende og en glede som jeg unner mine aller kjæreste. Kampen medførte fire ødeleggelser, hvorav to var utført i blindt raseri, mens to kom som et resultat av ukontrollerbare gledesutbrudd.
Forskning.no skrev senere den sesongen at tyske forskere har utført studier på fotballsupportere i München-området. Resultatene av studiene kan kanskje komme overraskende på de som ikke har hjertet sitt ukuelig knyttet til en klubb. Men for oss som har plumpet uti, eller de som står oss nær, blir neppe like overrasket når vi får tenkt oss om. På de dagene som det tyske fotballandslaget spilte kamper økte antall sykehusinnleggelser som var relatert til hjerteproblemer med 326 prosent blant mennene. Hos damene var det ikke like dramatisk, men likevel økte deres sykehusinnleggelser relatert til hjerteproblemer med 182 prosent.
Da jeg for første gang kom over tallene fra den tyske undersøkelsen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å riste vantro på hodet. Kan det virkelig være sant at det er slik at fotballengasjementet tar knekken på oss? Denne nyheten krevde nærmere ettertanke, og det sjokkerende er at jeg fant forskningens konklusjon logisk.
Det er ikke slik at den jevne fotballsupporter er en topptrent atlet, selv om de finnes de som er det også. Veldig mange av oss er halvfeite sofagriser og smellfeite matvrak, som kun spiller fotball når det ikke er for varmt - eller for kaldt. Vi må også passe på at luftfuktigheten er riktig, og at gressmatta er langt bedre enn våre ferdigheter. Men innsatsen mangler det ikke på.
Akkurat slik er vår fotballhverdag foran TV-en også. Før kampene blåses i gang må forholdene i stua være lagt til rette. Det betyr at det må være noe feit mat på tallerkenen, fett godteri i skåla, og noe godt i glasset. Den mest vanlige kombinasjonen er pizza på tallerkenen, potetgull i skåla og øl i glasset.
Når forholdene er tilrettelagt, er alt klart for en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Hvis det er en helt vanelig ligakamp begynner nervene å komme snikende fem minutter før avspark. Hvis det derimot er en viktig kamp, kan man egentlig glemme å få sove natten før. Hjertet slår for hardt til det.
Det er ingen hemmelighet at for den fotballfrelste, er det en påkjenning å se på en fotballkamp. Hjertefrekvensen er godt over hvilepuls, og musklene er stramme. Jeg har selv klart å pådra meg kramper i kampens spenning. Og hvis det avgjørende målet kommer i mot, kjennes det som om hjertet knuses.
Likevel er den jevne fotballsupporteren ganske langt unna Bill Shankly:
- Når det er min tur til å vandre heden, skal jeg være den som har vært i best form som noen gang har dødd, sa Liverpool-mannen som snakket i sitater.
Høsten 1981, døde han av et massivt hjerteattakk. Han verken drakk eller røykte, men trenet hver dag. Så hvorfor led han en slik livsstilsrelatert død? Teoriene lot seg ikke vente på.
I 1974 la han opp som manager for Liverpool Football Club. Allerede den samme dagen som avgjørelsen ble offentliggjort anså han den for å være den dummeste han noen gang hadde tatt: Han kunne ikke leve uten fotballen, selv om fotballen går videre uten ham. At klubben ble enda større uten ham, var hardt for ham. På treningsarenaen til klubben prøvde han å gjenoppdage kameratskapet som en gang fylte ham, men han ble utestengt.
Skydd av klubben i sitt hjerte, og stadig mer bitter på behandlingen han fikk, forsøkte han uten hell å finne en meningsfull rolle i sporten han elsket.
Fotballegenden Kevin Keegan sa at Shanklys død var det tristeste som noen gang har skjedd med Liverpool. Da han skulle forklare dødsfallet, tok han ordene til den gamle Leeds-spilleren Johnny Giles:
- Shankly døde av et knust hjerte.
Det er neppe mange supportere som dør fordi klubben knuser deres hjerter. Men det er neppe mange supportere som har den samme tilknytningen til klubben som det Shankly hadde. Og i mange tilfeller må man også lure på hvordan tilknytningen til klubben i det hele tatt oppsto. Hvordan har det seg at jeg, som en nordmann som knapt har vært i England, kan nesten ende i krampegråt på grunn av en kamp av et London-lag?
Jeg klarer ikke å finne noen rasjonelle forklaringer på hvorfor det skal være slik. Men det er ingen grunn til at alle aspekter ved livet skal være rasjonelle.
Selv om noen bruker fornuften, og legger rasjonelle vurderinger til grunn når de finner seg en rik kjæreste med en Porsche kabriolet, må man betrakte det som unntaket som bekrefter regelen. De fleste forelsker seg i en person, uten å helt forstå hvorfor. I mange tilfeller kan de ikke engang fatte hvordan. Og det samme kan sannsynligvis sies om fotballklubber.
Det fins garantert de som valgte å bli supporter av Chelsea Football Club da Roman Abramovich kjøpte klubben med sine endeløse milliarder. Mens Manchester City fikk helt sikkert noen nye fans da Abu Dhabi United-gruppen – gruppen uten bunn i lommeboka - kjøpte klubben i 2008. Men det er de som er unntakene som bekrefter regelen – det er ikke du som velger klubben, det er den som velger deg, sies det.
I min erfaring stemmer det utsagnet. Da jeg var en liten gutt prøvde jeg meg på minste motstandens vei - å bli Liverpool-supporter. Alle mine venner var det, men hjertet mitt ble tungt hver gang Arsenal tapte. Og til min store forundring kunne jeg ikke bry meg mindre om resultatene til de helrøde fra Beatles’ hjemby.
Ettersom tiden gikk, ble jeg tøffere enn jeg var tidligere. Jeg begynte å skrive Arsenal på mine skolebøker, og tegne klubbens emblem i boka. Hver gang jeg gjorde det, kilte det i magen, akkurat på samme måte som det kilte i magen da jeg pratet med søte jenter. Og jeg måtte bare erkjenne at Arsenal respekterte ikke valget mitt, de valgte meg.
Men hvordan skapes denne tilknytningen til en fotballklubb? Noen hevder at lokal tilhørighet er den avgjørende faktoren, og i mange tilfeller stemmer nok det. Det er ingen som stusser over at en som er født og oppvokst i Trondheim holder med Rosenborg, eller at en som er født i Bergen holder med Brann. Men hva med de som faller for en klubb på den andre siden av Nordsjøen? De kan i de fleste tilfeller ikke påberope seg noen lokal tilhørighet.
Det fins mange patriotiske fotballtilhengere. De hevder hardnakket at man svikter Norge og norsk fotball, og at man leker fan hvis man holder med et utenlandsk lag. Kan man forsvare et slikt synspunkt? Det blir fremstilt som en plikt at man skal støtte norsk fotball med sin tid og sine penger. Jeg har blitt fortalt at det er forrædersk at denne støtten går til utenlandske lag. Men de som ikke liker fotball i det hele tatt, svikter ikke norsk fotball når de ikke støtter den. Så hvorfor skal en gruppe føle seg tvunget til å støtte et produkt de ikke liker, mens en annen gruppe skal gå fri? Jo, fordi! er svaret jeg har fått.
Etter hva jeg kan forstå, kan ikke den tilhørigheten en nordmann føler for et engelsk lag forklares på noen annen måte enn at den er irrasjonell. Men det betyr ikke at den på noen måte trenger å være mindreverdig av den grunn. De beste tingene i livet kommer som et resultat av tilfeldigheter, og irrasjonelle valg. Det er ingen grunn til at det ikke skal gjelde fotballklubber også.
Men det de ikke kan ta ifra oss, er gleden vi får ved å bruke våre studielån, trygd og hardtjente lønn på diverse betalingskanaler for å se engelsk fotball. De kan ikke ta fra oss tårene ved tap. Eller gleden ved seier. Og tomheten vi føler når alt håp er ute, er bare vår.
Så får det heller bare være at sjansen for at vi havner på sykehus med hjerterelaterte problemer er mer enn tre ganger så stor i 90 minutter to ganger i uka.
Jeg tenkte jeg skulle gjøre en Anettes boktema-debut. Hun spør om hvem som er din mannlige favorittkarakter.
