Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Lurer på om jeg får modelloppdrag med en slik søt sovesveis ... eventuelt fotooppdrag. Mmmh.

For en liten stund tilbake overtalte jeg en forfatterkompis av meg til å lese Murakamis ”Dans dans dans”. De første tilbakemeldingene hans gjorde meg stolt. Jeg hadde anbefalt ham en kanonbok! Men så kom det: ”Forfatteren i meg reagerer på at det er manglende fremdrift og plot i boka.”

Det måtte jeg tenke over. Og jo da, det er helt sant. Murakami skriver ikke historier. Så hva gjør han da? Murakami er litteraturens Salvador Dalí, og tastaturet er hans penn. Murakami maler portretter av følelser og sinnsstemninger. Og det gjør han også i Trekkoppfuglen.

Igjennom en surrealistisk pakke, lager Murakami et portrett av jakten på en følelse. Hovedpersonen, Toru Okada, er i en fullstendig apatisk tilstand når boka begynner. Det er ikke noen tvil om at han elsker sin kone, men likevel klarer han ikke å merke at hun driver lenger og lenger vekk fra ham. Han reagerer ikke engang på at hun bare er hjemme når hun skal sove. Så en dag forsvinner hun helt sporløst, og da begynner jakten på å føle noe. Absurd nok, starter den jakten på bunn av en brønn.

Hvis man setter seg ned med denne boka for å la seg underholde, kommer man aldri til å fullføre den. Trekkoppfuglen er på ingen måte en underholdende bok. Et av virkemidlene til Murakami er å gjenta historier og poenger tre ganger. Så man får ofte servert den samme leksa om igjen og om igjen. Det er på mange måter like spennende som å se Arsenal spille en finale. Au!

Hvis man derimot setter seg ned for å oppleve et litterært kunstverk, er Trekkoppfuglen virkelig veien å gå. Da er boka like fengende som Mona Lisa er for en kunsthistoriker.

Den som vurderer å plukke opp boka, bør kanskje vente noen måneder. Noe sier meg at noen rolige sommermåneder, med høy sol, gjør leseopplevelsen bedre.

Kos deg.

Terningkast … 5