Gode gamle bokbloggene

Det er fredag. Klokka viser 16.29. Jeg trenger inspirasjon.

Som vanlig åpner jeg mac-en. Skriver inn en nettadresse.

Stedet er tomt. Ingenting er der. Bloggen er slettet.

Hvordan skal jeg nå holde oversikt? Hvor er alle de gode bloggene? Hvor er den siste snakkisen?

Jeg har mistet helt kontakt med bokbloggerne.

Hjelp!

Stormen av Frode Granhus

Dette er en krim som så vidt jeg har sett har fått utelukkende gode anmeldelser og referanser. Dagbladet kaller boka for en «nyansert og reflektert kriminalroman», og Sandefjords blad karakteriserer boka som «en av høstens beste krimbøker».

Selv hadde jeg ikke hørt om boka da jeg kjøpte den. Jeg gikk innom bokhandleren i Storgata i Porsgrunn (bruk sentrum, folkens) uten å ane hva jeg var på jakt etter ... noe som tydeligvis er en bokhandlers drøm. «Jippi», var reaksjonen fra den ansatte da jeg sa jeg ikke hadde peil på hva jeg ville kjøpe.
«Da har jeg jo frie tøyler», sa hun, og dro ut Granhus' «Stormen», og fortsatte:
«Dette er en strålende krim. Både jeg og kollegaen min er enige. Denne kan jeg anbefale på det varmeste».

Ja, ja, tenkte jeg. Hvorfor ikke gi boka en sjanse.

Nå kommer det vel ikke som noen overraskelse at boka skuffet.

For all del. Det er en ålreit bok. Lettlest og ikke alt for forutsigbar. Men den levde på ingen måte opp til forventningene.

Boka handler om mishandling. Den handler om et værhardt Reine i Lofoten. Den handler om politimannen Rino Carlsen som etterforsker funnet av et sjelett som bar preg av omfattende mishandling.

Jeg syns boka aldri tok helt av. Jeg syns den aldri ble skikkelig spennende, noe som bør være et minimum for at en krim skal kunne kalles god. De få glimtene av spenning knyttet seg til identiteten til en pleiepasient som hadde blitt utsatt for en voldsom brann.

Jeg klarte heller aldri å knytte meg til personene i boka. Jeg fikk verken sympati eller antipati for noen av dem. Jeg brydde meg ikke om hva som skjedde med dem i det hele tatt. Kanskje George R. R. Martin har sørget for at jeg aldri klarer å knytte meg til en litterær person igjen? Everybody dies!

Kanskje jeg er så negativ innstilt til en bok «alle» liker fordi jeg egentlig har lyst til å lese noe helt annet? Det jeg sitter å venter på er at Murakami skal få ut fingeren og skrive en ny bok. Kanskje løsningen er å lese en av hans gamle bøker på nytt?

Hva i alle dager er dette?

Her om dagen trillet jeg på jenta mi. Vi tuslet rundt i Østmarka, og rett ved Skullerudstua kom jeg over en hvit kasse og en benk. Nysgjerrig som jeg er, lurte jeg på hva dette var. På skiltet sto det «Velkommen!» med store bokstaver, men det som var skrevet med mindre skrift klarte jeg ikke å tyde.

Jeg skulte først til høyre, så til venstre, før jeg snek meg inn. Kan jo ikke ha noe av at noen kommer og forklarer hva dette er for noe. Er farlig å snakke med mennesker, vettu!

Videre står det: «Bok-Kisten i Hullet er et leseglede-prosjekt fra Galleri Anneks 2012».

I kurven under vognbaggen ligger Frode Gryttens Bikubesong. Jeg regnet med at dette var en oppfordring til å putte på en bok ... men jeg har lyst til å lese novellesamlingen. Så jeg snudde og gikk. Jeg fikk egentlig aldri greie på hva prosjektet gikk ut på.

Noen som vet?

På BA-HR bakke av Kari Breirem

Alle husker vel Tore Tønne-saken. Alle husker vel den tidligere statråden som tok livet sitt. Alle husker vel at han hadde skyldte Røkke penger. De fleste kjenner nok også til den falske fakturaen. Men kjenner folk til hva som skjedde i kulissene?

Det gjorde Breirem. Hun var i sentrum. Hun var syndebukk. Hun var varsler. Men snakker hun sant?

I utgangspunktet trekker vi skjønnlitteraturnerder uinteressert på skuldrene når man kommer halsende med en ... tja, hva slags bok er det? Ikke fagbok. Ikke dokumentar ... en slags biografi, kanskje? Men fortvil ikke. Dette kunne like godt vært en kriminalroman - en virkelighetens Grisham-roman, som Breirem kaller det.

Hva skjedde egentlig i tiden før Tore Tønne valgte å ta sitt eget liv? Visste han i det hele tatt om den falske fakturaen Røkke ønsket å betale ham med?

Spørsmålene i boka er mange. Det er interessant å se hvor rått man blir behandlet i forretningsverdenen. Det er oppsiktsvekkende å se det skitne spillet maktpersoner spiller. Det er en tankevekker at det er så tette bånd mellom maktpersoner i det norske samfunn.

Men hvor sant snakker Breirem?

Jeg tror på det meste av det Breirem skriver. Jeg tror på faktaopplysningene. Jeg tror på at hun forteller sannferdig om egne opplevelser. Likevel får jeg en snikende følelse av paranoia. Jeg lukter en svertekampanje. Men også paranoide kan bli forfulgt.

Alt i alt er dette en meget lesevennlig bok. Dette er et must for alle som er interessert i korrupsjon. Interessert i maktbånd. Interessert i Tore Tønne-saken. Dette er en bok for alle som jobber med journalistikk.

På BA-HR bakke er en tankevekker. Den er spennende. Den er viktig. Den er lest på en kveld.

Anettes boktema: Sommerens lesestoff

Sommeren 2008 oppdaget jeg Stieg Larsson. Den samme sommeren utga Jo Nesbø «Hodejegerne». Den sommeren visste jeg hva jeg kom til å lese. Siden den gang har alle leseplaner vært like flyktige som drømmer. Like trofast som vinden. Den ene dagen skal jeg lese Murakami, men ender opp Joyce. Før jeg er ferdig med Joyce er jeg i gang med Grytten. Når jeg er ferdig med Grytten skal jeg begynne på Fizgerrald, men leser Orringer.

Nei. Nok en gang har Anette satt meg fast. Eller?

Nei, da. Jeg bare tuller med deg. Denne sommeren er leseplanen tørket støv av.  Tavla er vasket. Pennene ferske. Denne sommeren oppdaget jeg George R. R. Martin. «Game of Thrones» og «A Clash of Kings» har allerede blitt fortært og fordøyd. Cirka 2000 sider med fantasy venter fremdeles på meg.

I tillegg har jeg seriøse planer om å få lest noen novellesamlinger. Først på agendaen er enten «Bikubesong» eller «The Elephant Vanishes». Men jeg ender sikkert opp med å lese «Nattog til Lisboa». Så da er det bare å stålsette seg for «Before I Go To Sleep».

Gleder meg til jeg skal begynne på «Hunger Game»

Hei! Vent litt ....

A Clash of Kings av George R. R. Martin

En avhengighetsdannende serie. Har man først lest A Game of Thrones, er det bortimot umulig å legge fra seg A Clash of Kings.

Når man først åpner boka, forventer man kanskje at det skal ha passert noe tid fra første bok sluttet til andre bok begynner, men nei da. Første kapittel i A Clash of Kings kunne like gjerne vært neste kapittel i A Game of Thrones, og det tar ikke lang tid før man lurer på hva pokker det er som skjer med Arya, Jon, Robb og de andre.

Hva driver Tyrion på med? Og Theon da. Forbanna kødd!

I denne boka er det fire konger som kjemper om å være Westeros ene. I kampen om jerntronen møter vi selvsagt riddere, blod, glupinger, idioter, blod, statister, blod, forrædere og ikke minst magiske, mørke krefter ... og, sa jeg blod?

I tillegg er det en trussel nord for muren. En stor hær venter på å marsjere mot den. Døde begynner å gå igjen. Ravner ser. Skummelt.

For oss gutta er det kanskje skuffende at det er mindre sex i denne boka, men Theons reise tilbake til the Iron Islands kunne fort vært inspirert av selveste Murakami. 


Historien spinner fremdeles rundt de samme karaktererene. Catelyn, Jon, Arya, Sansa, Tyrion, Bran og så får vi noen nye bekjentskap. Men jeg skal avsløre én ting: Enkelte karakterer utvikler seg!

Enjoy. Det er umulig å la være.

Winter is coming!

Anettes Boktema: Min favoritt på I

I dag vil Anette vite hvilken favorittforfatter vi har på bokstaven «i». Så hvem har jeg funnet verdig til å være min favorittforfatter på «i»? Ingen.

Ingen? Hæ? Ingen? Ingen?!

Ikke en pokkers en av forfatterene jeg har lest på «i» fortjener å få satt «favoritt» foran seg. Jeg skal selvsagt ikke nevne hvilke forfattere på «i» jeg har lest. Det vil være lite hyggelig. Og for de som skal være smarte og sjekke mitt bibliotek, ser hva latskapens pris er. Jeg har ikke blogget om alle bøkene jeg har lest. Hi, hi.

Så heldigvis har Anette vært så elskverdig og sagt at vi kan velge om forfatterens fornavn eller etternavn skal begynne på i. Men hjalp det? Næh.

Så da tenkte jeg at jeg kunne skrible litt om sist ukes boktema. Det hoppet jeg glatt over da. Da lurte Anette på hvilken bok som ville bli den perfekte film eller TV-serie.

I utgangspunktet er dette et veldig lett spørsmål. Det var bare å sette seg og knotte ned noen ord om en god bok jeg har lest. Eller?

Første tanke gikk til Jo Nesbø og hans bøker om Harry Hole eller om Roger Brown, men det var jo lite originalt.

Deretter tenkte jeg på Stephanie Meyer og hennes Twilight-saga. Kremt.

Tore Renbergs «Mannen som elsket Yngve», streifet meg ... naturligvis.

Ja! Endelig har jeg det! «Revolutionary Road» av Richard Yates! Hei. Vent litt ... ikke det nei.

Nei, dette var visst ikke så enkelt likevel. Heldigvis fikk jeg i vinter/høst en ny favorittbok. Er kanskje ikke så sikker på at den hadde gjort seg som en perfekt film eller TV-serie, men tror nok den hadde funket.

Ta dish ...

Den usynlige broen av Julie Orringer.

For nærmere omtale av den: klikk her.

A Game of Thrones av George R. R. Martin

I lys fra stearinlysene ble boka lest i de varme vårnettene.

Her om dagen fikk jeg et innfall. Jeg må se «A Game of Thrones»-serien, men saken er den at jeg misliker sterkt å se en filmatisering av et litterært verk før jeg har lest det. Dermed var det bare å knyte skolissene og tusle opp til Manglerudsenteret for å kjøpe bøkene (digg med Ark-venn-avtalen for en gangs skyld).

«A Game of Thrones» er den første boka i serien «A Song of Ice and Fire», og første etappe er nå unnagjort.

Jeg skal ikke lyve. Det var en forrykende god etappe, men ikke en Bjørn Dæhli-etappe. Det var ikke snakk om å starte hardt, for så å øke. Det vi var vitne til var Axel Teichmann i glansdagene. Bedagelig, men ikke treg, åpningshastighet, og en avslutning det lukter svidd av.

Jeg har tidligere etterlyst tips til fantasybøker jeg kan lese, og jeg vil rette en takk til Elida som anbefalte meg serien.

Da jeg sa jeg ville lese en fantasybok, så jeg riktignok for meg flyvende hollendere, og dansende bjørner med tryllestaver. Det har vært lite av det i «A Game of Thrones». Det har vært mektige menn, skarpe tunger, lange sverd og sterke ledere, og det er kult. Siden det er første etappe i et langt løp, føler jeg heller ikke at jeg ødelegger noe hvis jeg sier at avlsutningen av boken bærer løfter om mer fantasy i dette maratonet.

Etter planen skulle jeg lese noen andre bøker før jeg fortsatte på serien, men det er det bare å glemme. Jeg er allerede i gang med bok nummer to, «A Clash of Kings».

Anettes Boktema: Min favoritt på H

På Anettes grublerier over hvilken favorittforfatter vi har på H, ser jeg ingen annen løsning enn å ramse opp alle forfatterene jeg har lest, så kan vi prøve å resonnere oss fram til noe etter det.

Først leste jeg Ernest Hemingway, hvor favoritten enten er «A Farewell to Arms» eller «A Moveable Feast». Det var for øvrig den sistnevnte boka som fikk meg til å kjøpe Fitzgeralds «Den Store Gatsby».

Deretter leste jeg Joseph Hellers «Catch 22».

Så var tiden inne for å lese Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden».

Den siste forfatteren jeg har lest på bokstaven H er vår egen husnazist, Knut Hamsun. Sult var boka.

Når dette er de eneste forfatterene jeg har lest som passer kriteriet, har jeg et lite problem. Hvordan skal man luke ut noen av disse? Det er litterære legender hele gjengen.

Vel, vi får gå etter eliminasjonsmetoden. «Vidunderlige nye verden» fikk jeg aldri helt taket på, og man kan vel ikke ha en favorittforfatter man ikke fikk tak på?

Humoren i «Catch 22» traff meg aldri helt i hjertet. Misforstå meg rett. Boka var vel verdt tida jeg brukte på den, men den har ikke fått den statusen hos meg som den kanskje fortjener. Derfor forkaster jeg Heller som favorittforfatter.

Da står vi igjen med Hamsun og Hemingway. Jeg elsket Sult, men jeg må være så ærlig å si at jeg ikke har fått somlet meg til å lese flere bøker av ham. Hemingway har jeg derimot lest mye av. Kvantumsrabatten gjør at Ernest går av med seieren for min del.

Da erklærer jeg med stolthet i fingerspissene: ERNEST HEMINGWAY ER MIN FAVORITTFORFATTER PÅ H.

Anettes boktema: Denne boka ville jeg tatt med

Denne gangen lurer Anette på hvilke to - tre bøker vi ville tatt med til en øde øy.

Jeg går ikke for de beste bøkene jeg har lest. Jeg går heller ikke for de tjukkeste mursteinene jeg vet om. Jeg går for den mest passende. Papillon av den straffedømte Henry Charrière.

«Papillon» handler om Cherrière som rømmer fra det som er av franske fangeleirer. Den store helten i boka er en samling kokosnøtter. De holder ham i live, og de hjelper ham med å rømme fra øyer i det Karibiske hav. De hindrer ham også i å bli alt for solbrent, hvis jeg ikke husker boka feil.

Henri Cherrière. Min gode Papillon. O' store Sommerfugl. Tenk å lese om deg på en øde øy med selvplukkede kokosnøtter.

Selv om det ikke er en lang bok, bør den gi meg nok ideer til å flykte fra øya - eller i det minste inspirasjon til en kamikazeflukt.

Når jeg tenker meg om ... det er jo deilig å sløve i skyggen ... skjerpe greiene ... og store høvding. Finne noen kokosnøtter. Så  kanskje jeg skal drasse med meg to bøker til. Lese litt i Murakamis 1Q84 fordi den er så sabla bra, og James Joyces Ulesses fordi da får jeg endelig tvunget meg til å lese den.

Dette boktema tar meg tilbake til ungdommen. Da drømte jeg om et liv på en øde Fiji-øy.

Her skal visst Papillon har rømt fra-

Dance With You av Live

sittin' on the beach
the island king of love
deep in fijian seas
deep in some blissful dream
where the goddess finally sleeps
in the lap of her lover
subdued in all her rage
and I am aglow with the taste
of the demons driven out
and happily replaced
with the presence of real love
the only one who saves

Innsirkling av Carl Frode Tiller

Det første som slo meg var «nok en oppvekstroman?». Hva er det med oss? Vi nordmenn virker å bade i oppvekstromaner. Beatles. Jarle Klepp. Hvite Niggere. Trenger vi flere? Er idéromanen død?

Det andre jeg tenkte på var skoleprosjekter fra ungdomsskolen. Der leste vi noveller, og så skulle vi skrive novellene om igjen, men fra en annen persons synspunkt. Var det dette Tiller gjorde? Kibba Jarle Klepp fra Tore Renberg, ga ham et nytt navn, og beskrev ham ut fra et annet synspunkt?

Det siste jeg tenkte var: «Litteratur handler ikke om å tenke en original tanke, men å fortelle om en kjent historie på en ny måte». Så greit nok. Det var «nok en oppvekstroman». Historien var lite original, men den var i hvert fall originalt fortalt. Jeg kom inn i universet til Tiller. Jeg ble revet med. Jeg kom for sent i seng … igjen.

Konseptet er spennende nok. En fyr med navn David har mistet hukommelsen sin, og tre personer fra barndommen får øye på en annonse i avisa. Psykologer trenger hjelp til å få ham til å huske igjen. De kan hjelpe ham ved å skrive brev til ham. Dermed følger leseren tre personer fra hans barndom, Jon, Silje og stefaren Arvid. Vi blir nødvendigvis mye bedre kjent med disse karakterene enn David selv.

Det som er litt morsomt er å lese hvordan de forskjellige personene oppfatter og tolker forskjellige situasjoner.

Selv om Innsirkling er et solid håndverk, er det ting i teksten jeg irriterer meg over. For eksempel har alle personene det karaktertrekket at de sier ting de ikke har lyst til hele tiden. De sier ting de ikke skjønner hvor kommer fra. Er dette virkelig så normalt at alle karakterene i boka bør ha dette karaktertrekket?

En annen ting er at Tiller hele tiden skal si at folk prøver å smile. De prøver å smile slik og slik. Fins det ikke andre måter å fortelle det samme på? Må man alltid forsøke å holde et smil? Må man alltid forsøke å presse fram et smil? Er dette den eneste måten man kan si at noen prøver å holde en fasade på?

Alt i alt var dette en bok som var vel verdt de to dagene jeg brukte på å lese den. Jeg kunne sikkert lest noe bedre, men jeg kunne definitivt endt opp med det dårligere verk også. Boka får ingen varme anbefalinger, men står man med den i hånden, så ikke vær redd for å bruke tid på den.

Anettes Boktema: Min favorittforfatter på G

Det er godt Anette ikke spør etter favorittforfatteren min. Det hadde jeg ikke kunnet svare på. Favorittforfatteren på G, er derimot grei skuring.

Tara bom-tsj

Frode Grytten.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om fyren som har gjort det til en karriere å komme fra Odda. Han er mannen som har fått meg til å forstå at det faktisk er mulig å lese nynorsk. Da jeg gikk på videregående så jeg ikke helt forskjellen mellom dette aasenianske språket og en bondsk dialekt fra Hellas, men Gryttens levende språk, og lekne bilder har åpnet opp en ny verden for meg.

Til tross for at jeg elsker Grytten (hovedsakelig på grunn av Dublin og et essay om fotballstadioner i lavere divisjoner), har jeg faktisk ikke begitt meg ut på Bikubesong ennå. Jeg har nok fremdeles noe å glede meg til.

Derfor vet jeg ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget annet enn med: «To be continued ...»

Boktema - Min mannlige favorittkarakter

Jeg tenkte jeg skulle gjøre en Anettes boktema-debut. Hun spør om hvem som er din mannlige favorittkarakter.

Det er et godt spørsmål. Alternativene er mange, men kandidatene er få. Skal jeg gå for Frodo Baggins? En hobbitt som kan bli usynlig med en ond ring. Jeg kan ikke si at gjenkjennelsesfaktoren er høy. Gollum kan jeg ikke gå for. Han er for lite med i boka.

Hva med Harry Hole? En nesten to meter høy politimann med alkoholproblemer og er håpløst forelsket. Med tvilsom moral er han plettfri etisk. Nei ... føler meg ikke som en tvillingsjel.

Kanskje jeg skal ta en vilkårlig Courtney-mann fra Wilbur Smiths Courtney-serie? Næh. Ufeilbarlige menn har jeg lite sansen for.

Så hvilke reelle kandidater har jeg?

Mange av Murakamis karakterer har jeg sansen for, men om jeg skal kun velge én når de ikke opp. Men likevel er jeg ganske glad i Toru fra Norwegian Wood. Men, nei. Søken fortsetter.

Jeg kunne valgt Jarle Klepp fra bøkene "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim". Jeg elsker den karakteren i de to bøkene. Men mannen han blir til? Not so much.

Så hele problemet koker ned til at jeg ikke har en favorittkarakter. Det er mange alternativer, men kandidatene er få - for å ikke si fraværende.

Skal jeg gjøre et valg, skal jeg velge en virkelig person: Frode Grytten. Jeg elsker boka "Dublin". Det ville vært en drøm å være fysisk med ham på den reisen han tar oss med på i fantasien. Jeg tror Grytten og jeg kunne fått det styggmorsomt med en Guinness i den ene hånda og Joyce i den andre.

Får jeg lov til å velge Grytten?

Trenger hjelp!

Potensial.

Et håpefullt ord. Et løfterikt ord. Et magisk ord.

Hvem ville ikke hatt potensial? Et potensial utenom det vanlige. Et utenomjordisk potensial.

Tenk å ha latente evner. Evner til å kunne spy flammer. Evner til å løfte fjell, bade i lava eller å bli usynlig.

Hvor vil jeg med dette usammenhengende rabbelet?

Jeg leser mye. Jeg leser mange romaner. Jeg leser en del klassikere, og jeg leser en del krim. Men det jeg så å si aldri leser er fantasy. Det eneste jeg har lest innen sjangeren er Ringenes Herre, og Twilight hvis det går inn under sjangeren.

Med andre ord er dette en uutforsket sjanger for meg, men likefullt en sjanger jeg gjerne skulle vært mer bevandret i. Derfor trenger jeg hjelp på veien. Hvor skal jeg begynne? Hvilke forfattere er flinke? Hvilke bøker er gode? Og hvor gjemmer helter som har utenomjordiske egenskaper seg?

Hjeeeelp!

Boken om salt av Monique Truong

Jeg føler meg lurt. Jeg leste bakpå. Så navnet: Gertrude Stein og frøken Toklas. Jeg tenkte Hemmingway. Jeg tenkte Anderson. Jeg tenkte Fitzgerald.

Jeg fikk Minh.

Jeg føler meg lurt.

Men det er helt greit.

Jeg fikk ikke verken ekte eller oppdiktede intriger om "den tapte generasjonen". Jeg fikk ikke noen svar på disputtene mellom Hemmingway og Stein. Jeg fikk en kulinarisk reise. Jeg fikk en filosofisk reise. Jeg fikk en vakker historie om en homofil vietnameser i Paris.

Ja ... du Skjønne Søndagsmann.

Boken om Salt er skrevet på en særegen måte. Den er skrevet nært. Den forandrer seg i fortellerform. Den virker fremmed. Det pirrer.

Handlingen er så som så. Den er ikke mye å bry seg om. Plottet er bortimot fraværende.

Men reisen, da. Den reisen.

Når begynte en bok å handle om å gå fra A - Å? Når var poenget med en bok å bla seg fram til slutten? Handler ikke en bok om å være et sted mellom linjene og bokstavene? I så fall treffer Monique Truong øyet til oksen.

... Og husk. Salt skal bare tilsettes når det bes om det. Ikke ta det på i ren vane!

Flytande bjørn av Frode Grytten

Et forsøk på Odda-bakgrunn fra terassen i Oslo ...

Jeg har ikke lest mye av Grytten. Foreløpig. Alt jeg har lest er ”Dublin” og en tekst i K, Aftenpostens kulturmagasin. Likevel er det knyttet forventninger til enhver tekst jeg ser som har navnet ”Grytten” på framsiden.

Jeg vet ikke hva det er med ham som tiltrekker meg. Det er noe med språket hans. Det er så enkelt. Det er så fargerikt. Det er så slagkraftig. Det er så … nynorsk!

Mannen, som har gjort det til en karriere å være fra Odda, er ikke kjent for å skrive krim, spenning, eller hva det er man vil kalle ”Flytande bjørn”. Grytten fikk Rivertonprisen for ”kriminalromanen”, står det på baksiden av boka. Men er det egentlig en krim?

Hadde jeg lest boka med forventningen om å få en god krim, hadde jeg blitt saftig skuffa. Det er ikke mordgåten som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. Krimmen er egentlig bare en tynn saus som fungerer som et bakteppe.

Handlingen er lagt til Odda. Overraskelse. En fyr blir presset av veien, og havner i elva. Han dør – selvsagt. Som resultat kommer hele landets pressekorps til Odda og setter byen på hodet. Det er også her Gryttens geni kommer fram.

Alle som kommer fra et lite sted vil kjenne seg igjen i skildringene. Spesielt slike karer som meg – vi som kommer fra et Odda. Eller Rjukan, som det er i mitt tilfelle.

En ordfører som vil sette byen på kartet. En lokal presse som oppfører seg etter andre regler enn den øvrige. Et politi som alle kjenner. Bygdeoriginaler. Skepsis til fremmede.

Skildringene til Grytten kan virke realistiske, men alle som har vært i situasjonene som han skriver om vet at de ikke er det. Han drar det alt for langt. Gjør det nesten absurd. Han treffer hodet på spikeren. Dette er en treffende satire. Ingen kriminalroman.

Den som kaller ”Flytande bjørn” for en kriminalroman kjenner åpenbart ikke situasjonen som Grytten mesterlig skriver om. Det handler ikke om drapet. Det handler om pressen. Det handler om Odda. 

Død i Venedig av Thomas Mann

Den lange novellen av Thomas Mann handler om logikk og fornuft som følger lidenskapen!

Eh … jeg må innrømme at jeg måtte gjøre research før jeg skrev dette innlegget. Da jeg leste novellen skjønte jeg ikke en dritt. Jeg var faktisk på vill bærtur hvor jeg sanket fleinsopp istedenfor å plukke blåbær. Alt jeg visste på forhånd var at Mann skrev ”Død i Venedig” med oppløpet til første verdenskrig som bakteppet.

Dermed tolket jeg det som ble skrevet i retning av første verdenskrig. Hvordan kunne jeg vite at Mann blandet sin forelskelse i Nietzche med pedofile dragninger. Nei, han gjorde ikke det!

”He used the story to illuminate certain convictions about the relationship between life and mind, with Gustav representing the intellectual. Mann was also influenced by Sigmund Freud and his views on dreams, as well as by philosopher Friedrich Nietzsche. He had visited Venice several times.”

Dette ifølge Wikipedia.

Historien for øvrig var helt grei å lese, men når jeg aldri skjønte at historien gikk på et veldig høyt filosofisk nivå, var det litt bosrtkastet.

Hypnotisøren av Lars Kepler

Wow. Creepy eyes.

En krimbok skrevet av noen som gjemmer seg bak et pseudonym. En bra begynnelse, eller bare et langtrukkent sukk? Svaret på det bestemmes nok av fortsettelsen.

Selv om bokomslaget smykker seg med "bestselger krim" er det strengt tatt en thriller. Mye til noen kriminalroman er det ikke. Selv jeg, som pleier å være like treig som hærens hermetiserte kjøttmåltid fra 1956, skjønte hvem bokas bad guy var så fort navnet ble presentert. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke fikk noen overraskelser, men nå hopper jeg til konklusjonen. La oss ta det litt mer konstruktivt.

Noen stor fan av sjangeren er jeg ikke, men jeg leser min del av bøker som faller inn under krim og thriller. Årsaken til det? Tja, si det. Jeg liker variasjon. Noen ganger trenger jeg den lette underholdningen. Hver dag jobber jeg med å skrive og lese tekster. Dermed er det greit med noe jeg ikke trenger å fundere så mye over, noe jeg ikke trenger å konsentrere meg så mye om. Dermed tok jeg fatt i boka som jeg kjøpte for ... tja ... et års tid siden.

Som alltid er jeg meget skeptisk til en spenningsroman. Jeg forventer at boka skal være spekket med klisjeer, fylt med grunne karakterer, og blottet for budskap.

Ja ... så var det dette med å skyte seg selv i skrittet, da. Poenget jeg skal fram til er at jeg liker boka, men den er jo pokker meg spekket med klisjeer og blottet for budskap. Heldigvis er karakterene dypere enn hva jeg er vant med fra denne sjangeren. Det forteller kanskje litt om karakterenes viktighet. For historien i seg selv er ikke veldig imponerende. Vi har lest den en million ganger før. Vi har sikkert sett et titalls filmer med den samme historien. Familiefar får seg en skjult fiende igjennom jobb. Fiende kidnapper barn. Familie setter himmel og jord i bevegelse for å få tilbake barnet sitt.

Det handler ikke om å skrive en historie noen aldri har fortalt før. Det handler om å fortelle den samme historien på en ny måte. Det klarte Kepler, eller ekteparet Alexandra og Alexander Coelho Ahndoril som  skjuler seg bak pseudonymet, bra. Vinklingen på historien var artig. En hypnotisør. Gruppehypnose. Creepy.

Leseopplevelsen var stor på den måten at den var underholdene. Den var ikke utfordrende, men det var heller ikke det jeg var på jakt etter. Jeg ville synke ned i sofaen med et glass Berens, Guiness eller tsjekkisk Budweisser og slappe av.

Så skal man ta dette for hva det er - ren underholdning - så treffer den midt i okseøyet.

For øvrig ble jeg umåtelig nysgjerrig på hypnose. Kan noen fortelle meg hvordan man utfører det, og hva som faktisk skjer?

Denna litteraturprisen

Nobels testament

Nå er det denne tiden av året igjen. Litteraturprisen til denne svenske Nobel skal nok en gang deles ut. Det har den blitt hvert år siden Sully Prudhomme fikk den i 1901, med visse unntak selvfølgelig.

Hva betyr denne prisen for meg? Ikke stort. Den er stort sett en påminnelse om at jeg virkelig ikke har peil. Den tjener ikke til stort annet enn å få meg til å si: "Hæ, hvem?". Fett nok det. Prisen hadde vel ikke vært helt den samme om Jo Nesbø stakk av med den etter "Panserhjertet".

Hva vet jeg egentlig om våre rundt 100 vinnere?

2011 - Tomas Tranströmer: Hæ. Er det en svensk dikter som heter det?

2010 - Mario Vargas Llosa: Nevn én bok!

2009 - Herta Müller: Ti hi ... Navnet minner meg om Mülegg.

2008 - Jean-Marie Gustave Le Clézio: Hvem sa du?

2007 - Doris Lessinger: Hadde en venninne på videregående som har en mor som heter Doris. Artig.

2006 - Orhan Pamuk : Kjenner navnet!

Så hopper vi litt

2003 - John M. Coetzee: Leste Disgrace da jeg tok 10 studiepoeng i litteratur. Snasent.

Så hopper vi litt igjen:

1969 - Samuel Beckett: Dette var neste mann på lista som jeg har et forhold til. Gjespet meg igjennom skuespillet "Waiting for Godot", som han visstnok har skrevet på både fransk og engelsk. Livlig fyr.

Ja .. vi kan kanskje bare hoppe fram til navn jeg kjenner igjen.

1964 - Jean-Paul Sartre: Selvsagt har jeg hørt om fyren. Lest noe av ham? Neppe.

1962 - John Steinbeck: Han har jeg lest noe av vettu. "Of Mice and Men" ble lest i engelsk fordypning på videregående.

1959 - Salvadore Quasimodo: He, he. Quasimodo. Fnis.

1957 - Albert Camus: Kan ikke huske om jeg har lest noe av ham i farta, eller om jeg bare har ham i hylla.

1954 - Ernest Hemmingway: Den alkisen der har jeg lest det meste av. Fascinerende at det går an å skrive så mye og si så lite, men dog så treffende, men kanskje om noe helt annet. En favoritt dette.

1949 - William Faulkner: Står i bokhylla. Bør vel leses snart.

1928 - Sigrid Undset: Ikke lest noe :(

1923 - William Yeats: Nå ble jeg nesten fysisk uvell. At jeg ikke har lest noe av ham ennå er bare ekkelt.

1920 - Knut Hamsun: Leste "Sult" tidligere i år. Ga mersmak. "Mysterier" står for dør.

1916 - Carl Gustaf Verner von Heidenstam: Måtte bare nevne ham for navnet. Det alene er argument godt nok for meg.

1903 - Bjørnstjerne Bjørnson - Hans bonderomantikk leste jeg på ungdomsskolen. Hoppet raskt over til "Beatles".

Det var det.

Den usynlige broen av Julie Orringer

Noen ganger holder det å lese fem linjer for å få et godt innblikk i skrivestilen i en bok. Noen ganger tar det ikke mer enn 30 sekunder å se hvor forfatteren kommer fra akademisk. Noen ganger trenger man ikke mer enn å snu boken for å få det bekreftet. Julie Orringer har en litterær utdannelse. Hun har fått sin utdannelse på Iowa Writers’ Workshop og Cornell University.

”Den usynlige broen” er skrevet stilrent. Man får en følelse av at språket har gått igjennom en kokvask med både Vanish, Milo og Omo Color før det har blitt tørket i tørketrommelen. Det er blottet for personlig preg, og kunne like gjerne ha vært skrevet av Dragløper-forfatteren Khaled Hosseini, eller Tore Renberg, for den saks skyld.

Nå virker det som om jeg er veldig negativ til måten boka er skrevet på, og det er ikke tilfellet. Men det er et poeng jeg vil fram til. At en bok er skrevet så stilren og akademisk ”riktig” kan slå begge veier. Noen ganger blir jeg rett og slett lei. Som eksempel kan jeg dra fram Helene Uri.

I denne boka treffer Orringer jackpot med stilen sin. Den sikre pennen skaper en leseopplevelse utenom det vanlige. Den får en usedvanlig god historie til grense til det magiske … i hvert fall når det kommer til de første 375 sidene, eller del I, II og III om du vil.

Før jeg fortsetter må jeg presisere at jeg har bodd halvannet år i Paris. Jeg studerte fransk, og trasket gatene mellom Latinerkvarteret og Châtelet – hver dag. Jeg kjenner de gatene bedre enn mine egne bukselommer. Jeg husker gatenavnene, kafeene, severdighetene – alt. Det jeg husker aller best var stemningen. Samtidig er jeg en historiestudent med forkjærlighet for mellomkrigstiden og ikkestridende i andre verdenskrig. Dermed har jeg leitet lenge, og kanskje lengre enn langt, som Askeladden ville sagt det, etter en bok som forteller den historien ”Den usynlige broen” gjør i sine første 375 sider.

De tre første delene handler om en jødisk ungarer som studerer arkitektur i Paris i 1937.  Han opplever antisemittisme på nært hold, følger debattene, og ser en krig som blir stadig mer truende.
Samtidig treffer han en ungarsk ballettdanser som han faller pladask for. Han gjør alt som kan gjøres for å vinne hennes hjerte, og lære om hennes mørke historie.
Vi følger hovedpersonen Andras Lévi tuslende, løpende, skrikende og krabbende igjennom rue de Montpernasse, rue de Florouse og så videre.

Og slik går nå sidene – de perfekt skildrede sidene.

Del fire var en stor skuffelse for meg. Kapitlene var langtekkelig, og handlingen kjedet meg til tider. Likevel var nok kapitlene ikke overflødige. De måtte være der for å male det fullbyrdige bildet. Det var TV-skjermens sortpunkter.

Jeg vil ikke ødelegge leseopplevelsen for noen som vurderer å lese boka. Derfor skal jeg ikke avsløre hva som skjer i del fire og fem. Likevel skal jeg si at bokas femte del tar seg voldsomt opp igjen. Kapitlene er ikke så langdryge. Handlingen tar seg opp igjen. Historiens nerve våkner til live.

De første 375 sidene av boka er noe av det beste jeg har lest. Så det er litt synd at del fire drar ned helhetsinntrykket av boka. Den delen kunne nok vært løst bedre, men Orringer har basert boka på sin bestefars fortellinger, så de var nok en naturlig del av den.

Uansett: Dette er årets beste leseopplevelse så langt for meg. Dette er en bok jeg kan anbefale på det varmeste av det varme. Så får vi håpe at fru Orringer klarer å følge opp dette med en ny bok på et senere stadium.