Kompani Orheim av Tore Renberg

Bokomslaget

Sist måned leste jeg Revolutionary Road. Da trodde jeg at toppen var nådd. Men den gang ei. Et norsk forfattergeni har dukket opp i min bokhylle.

Jeg vil aller først sende en takk til min tidligere (?) kollega, Malkom, som tipset meg om boka. Selv om Renberg har fått en og annen pris, og ”Kompani Orheim” ble kåret til P2-lytternes favorittbok i 2006, hadde jeg ikke rare forventningene. Malkom og jeg har ikke alltid hatt lik smak på alt, men her har han tråkket spikeren midt på tåa, og vel så det.

Da jeg leste de to første kapitlene tenkte jeg: ”Å nei, ikke en oppvekstroman”. Det er ikke akkurat slik at vi ikke har nok av dem.

Men jeg har aldri lest en oppvekstroman som denne. Det er første gang jeg ikke føler meg som en tilskuer. Det er første gang jeg følte at jeg var med i romanen. Jeg var for første gang noen andre enn meg selv. Jeg var for første gang Jarle Orheim.

Det er noe med Renberg. Det er noe med språket hans. Det bryter regel etter regel. Det skal ikke fungere. Men det fungerer. Ikke bare fungerer det, det er strålende. Det bør sette presedens.

Det eneste sammenliknbare regelbruddet jeg kan komme på, var da Michael Jackson fikk beskjed av produsenten at bassriffet på Billie Jean ikke fungerer. Det var for langt. Det var for krunglete.

Fortellerpersonen er flyktig, og man klarer ikke helt forholde seg til den. Noen ganger er det en fortellerstemme, andre ganger er jeg Jarle. Noen ganger er det helt andre personer. Det skal ikke fungere. Det er galt. Men det føles så rett.

GENIET SELV: Tore Renberg

Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en bok med et så velformulert språk. Fortellingen er så nær. Den er så personlig. Den er så sår - den er så ærlig. Jeg er fristet til å tro at historien ikke er fiksjon, for kan noen virkelig dikte så bra? Jeg tror det ikke før jeg får se det … eh, vel jeg har jo sett det, men …

Kompani Orheim er oppfølgeren til bestselgersuksessen, og filmsuksessen, ”Mannen som elsket Yngve”. Det føles litt feil å ikke ha lest den først boka, men på den andre siden så er ”Kompani Orheim” lagt til Jarles barndom, og handlingen er derfor før i tid.

Boka handler om hvordan det var å vokse opp i et hjem hvor faren (Terje) var en voldelig alkoholiker.

Det bemerkelsesverdige er at Renberg klarer å få frem det ambivalente. Han klarer å få frem motsetningsforholdet mellom den fulle Terje og den edru. Terje som gir faen og Terje som er en angrende synder. Terje som river ned alt rundt seg og Terje som prøver å bygge det opp igjen.

Skal jeg rulle en terning, gir jeg syv av seks mulige øyne. Fantastisk. Min første syver er delt ut.

AUDITION: Nå skal det lages film av boka. Naturlig nok blir
filmen, som boka, en oppfølger til "Mannen som elsket Yngve".