Sauejakten

Hver gang jeg ser på en Huraki Murakami-bok, bobler det inni meg. Etter at jeg leste ”Dans dans dans”, som er oppfølgeren til ”Sauejakten”, tror jeg at jeg sitter med en ny favorittbok så fort jeg ser navnet hans. For jeg kan vel ikke ha vært så (u)heldig at jeg plukket hans beste bok på måfå?

Det er synd at jeg sitter med så store forventninger hver gang jeg åpner en bok av ham. Det er nesten umulig å leve opp til de forventningene jeg har til denne mesterlige japaneren. Selv om han ikke klarer å hoppe etter Wirkola ved denne anledningen, blir han ikke gjort til skamme av Espen Bredesen heller.

Det mest besynderlige med boken, er at Murakami ikke gir noen navn til noen av personene. Det er enten ”kjæresten min”, ”partneren min”, ”sjefen”, ”rotta”, eller rett og slett ”J”. I og for seg er det helt greit, men historien blir mer upersonlig, noe som etter min mening er uforenlig med ”jeg”-formen.

Boka begynner som en klassisk krimroman. Det er til og med en mystisk person, som ber om suspekte tjenester på kontoret til hovedpersonen. Men ettersom historien utvikler seg, dreier boka bort fra å være en krim, og hovedpersonen begynner på en bisarr jakt på en sau som kanskje styrer hele verden. I løpet av jakten kommer vi borti magiske ører, og filosofisk sauemenneske

Hvorvidt sauer har en symbolsk betydning i japansk kultur, vet jeg ikke. Men en liten fugl hvisket meg i øret at de har det. (Noen som kan tegne og forklare?) Dog skal det ettersigende være bortimot ubetydelig for boka.

Murakami hadde problemer med å takle suksessen som fulgte etter ”Norwegian wood”, og boka ”Dans dans dans” kom som et produkt av hans selvterapi. Den boka handler derfor om tap, lengsel og ensomhet. Jeg kan ikke se at ”Sauejakten” har en slik dypere mening, men hvem trenger vel dypere meninger når man har fortellertalentet til Murakami. For selv om boka aldri når de største høydene, er det en fornøyelig leseopplevelse å pløye igjennom den.

The Guardian hevder at han er en av verdens største nålevende forfattere. Jeg kan ikke se at han fortjener den merkelappen etter at jeg har lest tre bøker av ham. Etter min mening er det kun ”Dans dans dans” som er helt på nivå med de beste bøkene.

Av Murakami:
Dans dans dans
What I Talk About When I Talk About Running