Englen fra helvete av Christopher Moore

I mellom juleribbe, sjokolade og forberedninger til å gyve løs på nye nyttårsforsett, har jeg også fått tid til å lese litt. Men svigers har en litt annen regel enn den vi har hjemme – det er ikke lov til å ha PC-en (eller Mac-en i mitt tilfelle) i stua. Dermed har jeg ikke fått skrevet noe.

Som alle vet, er jula en høytid som skal tilbringes med familie, og ikke alene med en Mac på et mørkt rom uten stearinlys og grantrær.

Men nå skal jeg skrive litt. Kanskje ikke så mye at krampa tar meg, men noen ord skal i hvert fall ned på skjerm. For jeg har lest ”Engelen fra helvete” av Christopher G. Moore.

”Engelen fra helvete” er en kort komedie, en lite morsom sådan. Det tok godt over 100 sider før jeg dro på smilebåndet, men da humret jeg litt også. Fint det.

Selv om boka ikke var spesielt morsom å lese, var det grei kos. Den var lettlest, og absurd. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal avsløre av boka. Jeg er redd jeg vil avsløre for mye, slik at bokas morsomste avsnitt blir ødelagt for eventuelle lesere. For dette morsomme avsnittet er bokas vendepunkt, og egentlige plot. Det jeg kan avsløre er at det er en bok som tar for seg jula, og desperate forsøk på å lage julestemning. I tillegg kommer det en utsending fra Himmelen - det skal utføres et julemirakel. En gutts ønske skal oppfylles. Det eneste problemet er at denne gutten har vært vitne til et mord.

For de som syns at Frustrerte fruer er morsomt, kan man sikkert nyte boka. Jeg fant i hvert fall mange vage paralleller. Jeg fikk den samme følelsen som når jeg ser på serien. Pine Cove kunne like gjerne vært Mysteria Lane med Harry Hole på besøk.

Kafka på stranden av Haruki Murakami

Jeg har alltid store forventninger til Murakami. Han har satt lista høyt, men han har satt den der selv. Denne gangen skuffet han ikke, men helt uten fare for å rive var det ikke.

Det som er gjennomgående i de romanene jeg har lest av Murakami, er at det er magisk realisme. Det vil si at det er overnaturlige hendelser i en naturlig setting. Det overnaturlige brukes for å gi en forsterket dybde i tematikken. I ”Kafka” regner det fisk, sjeler reiser uavhengig av kropper, og enkelte vesener beveger seg på kanten av den fysiske verden. Det er ikke engang klart om den virkelige tiden er lineær, men den er heller ikke sirkulær. Kanskje den er uavhengig av rom?

Etter bokas utgivelse sa Murakami at nøkkelen til å forstå den er å lese den mange ganger. ”Kafka” reiser mange spørsmål, men gir ingen svar. Den er et sett av mange gåter, gåter som står til hverandre, og til sammen utgir et fyldig svar, men svaret vil være forskjellig fra leser til leser.

Jeg skal ikke late som om jeg forsto alt jeg leste. Jeg skal ikke skrive at jeg sitter med min subjektive side av svarene.  Jeg forsto ikke nok. Jeg burde nok lese den et par ganger til – slik som Murakami anbefaler. Jeg tviler dog på at jeg kommer til å gjøre det. Det er for mange bøker som venter på å bli lest. Hvis jeg noen gang befinner meg i den uvanlige situasjonen at jeg ikke har andre bøker å lese, og Revolutionary Road ikke er tilgjengelig, skal jeg ta den opp igjen.

Oppbyggingen av ”Kafka” er typisk Murakamisk. Romanen gjennomgår en metamorfose – den starter som en klassisk kriminalroman, så glir den over i en slags fantasysjanger, før den ender opp som en metafysisk roman.

Denne forandringen er fascinerende når man leser. Vanligvis ville den vært irriterende, og hemmende, men som alltid, får Murakami det til å fungere.

Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som er mer intellektuelt bygd opp. ”Kafka on the Shore” handler om en 15 år gammel gutt som rømmer hjemmefra, og lyver på seg navnet Kafka, for å slippe unna faren sin. Faren er en berømt kunstner, og som mange stereotypiske kunstnere har han en uvanlig sjel. Det mest påfallende er at han forteller sønnen sin at han kommer til å drepe ham og ha sex med både sin mor og sin søster. Det fører til at han rømmer for å slippe unna denne spådommen. 

For å bygge opp om bokas intellekt, søker Kafka tilflukt i et bibliotek. Der bygges boka opp til et kulturelt og intellekutelt tempel, hvor det diskuteres alt fra Nietzsche (mer enn godt eller ondt) til Beethoven.

”Kafka” er en leservennlig, dialogdrevet bok. Murakami river ikke lista han har satt denne gangen, men den skulle ikke vært satt mye høyere. Selv om jeg ikke liker å kaste terninger, vil jeg gi boka terningkast 5 (svak).

Mer Murakami:
Sauejakten
What I Talk About When I Talk About Running
Dans Dans Dans

Revolutionary Road av Richard Yates

Det er vanskelig å sette seg ned å skrive noe om denne boka. Uansett hva jeg skriver, uansett hvordan jeg skriver det, vil det ikke yte boka rettferdighet. Jeg har aldri lest en bok som har rystet meg helt til mine grunnvoller. Ikke før nå.

Yates skildrer et ekteskap i krise. Boka er et portrett av et ekteskap som faller fra hverandre dag for dag. Det er ingen man kan peke på og gi skylda for forfallet. "Revolutionary Road" er en tragisk kjærlighetshistorie.

Historien har en utrolig dybde, og hovedpersonene har en kompleksitet man sjelden finner i bøker.

John Mullan i The Guardian skriver at samtalene mellom ekteparet Wheeler, som boka handler om, alltid er gjennomsyret av forakten de føler for hverandre. Jeg deler ikke dette synet på boka. Jeg er av den oppfatningen at det ligger en grunnleggende kjærlighet i bunn, men at  det noen ganger ikke er nok. De klarer ikke å venne seg til ”Den håpløse tomheten” det innebærer å leve i forstadsamerika. Hva gjør man når man ikke kan bli værende, men heller ikke kan dra?

Hva gjør man, når all ens selvtillit, og hele ens liv er basert på en løgn? En uskyldig løgn som ble sagt fordi den var enkel. ”Frank, du er den mest interessante personen jeg har møtt.”

Når de krangler er det alltid to dialoger hos Frank Wheeler. Den indre og den ytre. I den indre dialogen, som aldri blir ytret, sier han én ting. Der skinner kjærligheten han føler for April igjennom. Når han snakker høyt, sier han aldri det han egentlig mener, men det mest sårende han kan komme på. 

Det er noe jeg regner med at de fleste kan kjenne seg igjen i. Man føler seg ond, og hater seg selv for det i etterkant. Likevel klarer man ikke å la være å si det. Man mener det ikke, og så fort det er sagt, skulle man ønske man kunne trekke det tilbake.

Det er også en historie om slik anger.

De siste hundre sidene av boka leste jeg på sengekanten. Da jeg la den fra meg for siste gang tenkte jeg at denne boka kom til å forfølge meg.

Dette er første gang jeg har våknet tre ganger i løpet av en natt på grunn av en bok.

Jeg har aldri lest en bok som har hatt så kraftige dialoger. Jeg har aldri lest en bok som får meg til å føle meg som en inntrenger.

Boka er skrevet med en forteller, men vi ser hele historien igjennom Frank Wheeler. Allikevel klarer jeg ikke helt å få sympati for ham. Jeg blir irritert på ham. Jeg blir sinna på ham. Og jeg blir lei meg på grunn av ham. Likevel forstår jeg ham. Jeg ser meg selv i ham.

En ting det ser ut som om mange som har lest boka har latt være å kommentere, er all symbolikken som gjennomsyrer den. Symbolikken er ikke prangende. Den står ikke i veien. Det kan være et enkelt ord, eller en setning, eller hvor sollyset treffer. Yates bruker ikke symbolene for å si noe om noe annet, slik som Fitzgerrald gjør i "Store Gatsby". Han bruker symbolene som et pek frem i boka.

Det er ikke nødvendig å få med seg alle symbolene for å nyte mesterverket.

Det er en veldig psykologisk roman. Det er den mest gripende historien jeg noen gang har lest. Det går neppe lang tid før jeg leser den igjen.

"MIN TIDS STORE GATSBY ... EN AV DE BESTE BØKENE FRA EN I MIN GENERASJON."

- Kurt Vonnegut 

Boktyven

En middelmådig historie kan bli til en fantastisk bok hvis slutten er strålende. Det demonstrerte Jack Kerouac ettertrykkelig med det klassiske verket ”On the Road”. Med ”Boktyven” viser  Markus Zusak at en dårlig bok kan bli middelmådig med en god slutt.

Normalt ville jeg gitt opp boka til Zusak. Inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest 300 sider (av 554) var at boka var forutsigbar, historien var kjedelig og språket høyst ordinært. Foruten de siste 50 sidene, som er ren fortellerkunst, sitter jeg fremdeles igjen med det samme inntrykket. Allikevel er det verdt å presisere at boka er gjennomført, og alle løse tråder blir nøstet opp til slutt.

Det som irriterte meg mest, var at Zusak avslørte slutten relativt tidlig i boka. Leseren vet i stor grad hvor historien vil ende. Jeg skjønner ideen om at hele historien er en reise forfatteren vil ta oss med på. Ikke bare skjønner jeg denne tanken, men jeg støtter den helt og holdent. Problemet er at jeg ikke skjønner hvorfor leseren ikke kan få i pose og sekk. Vi kan nyte reisen samtidig som vi ikke kjenner målet.

”Boktyven” handler om en tysk jente, Liesel, som mister hele familien sin rett før andre verdenskrig bryter ut. Hun får en lutfattig fosterfamilie som hun blir veldig glad i, og da spesielt sin papa. Hun får seg også en bestevenn i Rudy, som har Jessie Owens som sitt største idol – noe som ikke er godt mottatt hos de fleste tyskere.

For å bøte på fattigdommen begynner Liesel og Rudy å stjele mat. Men på grunn av Liesels språk- og ordhunger går mattyveriet over til boktyveri, og det er her grunnlaget for historien blir lagt.

Selv om Zusak avslører hva som skjer med de forskjellige personene relativt tidlig i boka, skal ikke jeg gjøre det her. Men det jeg vil si, er at boka er en lang hyllest til språket, og dets makt. Påstanden som blir fremsatt er at Hitler ikke ville kommet til makta uten ord, og at ord reddet Liesels liv.

”I have hated the words and I have loved them, and I hope I have made them right”. Dette er hva jeg tolker som bokens konklusjon.


For English version: http://booklaug.blogspot.com/2010/10/book-theif.html

What I talk about when I talk about running

Sist uke skrev jeg at jeg kanskje hadde funnet meg en ny favorittforfatter i Haruki Murakami. Jeg stakk dermed innom Ark Pocket ved første anledning for å skaffe meg flere Murakami-bøker. I bokhandelen fant jeg alle hans verker, men besluttet å kjøpe hans første bok, ”A Wild Sheep Chase”. Det gikk ikke helt som planlagt.

Bak skranken sto en søt, blond, snelle som akkurat hadde lest to av Hurakamis bøker selv, og var blitt nyfrelst – akkurat som jeg. Hun hadde imidlertid ikke lest den samme boka som meg, men ”Kafka on the Shore” og ”What I Talk About When I Talk About Runing”. Dermed ble én bok til tre; man skal alltid høre på søte blondiner.

Eller man skal kanskje ikke alltid høre på søte blondiner, men vi gutta ender som regel opp med å gjøre det allikevel. Denne gangen var intet unntak. Hun sa at boka var safe. Hun sa den var tradisjonell. Dermed ble ”What I Talk About” den neste boka jeg leste, og det var på mange måter en tabbe.

Jeg klager ikke over at boka var dårlig, for det var den ikke. Den var tvert i mot ganske inspirerende. Jeg klager på at dette var helt feil tidspunkt å lese den på.

Murakami kaller selv boka for ”a kind of memoir”, og det nettopp det den er. Den handler om Murakamis store lidenskap: Langdistanseløping. I tillegg til å skrive om denne lidenskapen bruker han også løping som et bilde på sitt forfatterskap. Selv om det strengt tatt ikke er nødvendig å ha lest flere av hans bøker først, ville boka for mitt vedkommende følt mer ”riktig” hvis jeg hadde gjort det.

Men uansett hvilken rekkefølge jeg hadde lest bøkene hans i, så kan man ikke legge skjul på at jeg har latt meg inspirere. Murakami skriver lidenskapelig om disiplin, og han romantiserer smerten som den gir. Han forklarer hvordan en blanding av talent, disiplin og konsentrasjon er viktig i både løping og i hans streben etter å bli en god forfatter. Han forklarer gleden av å konkurrere, men ikke mot andre mennesker, men mot seg selv. Hans bok inspirerer til å gi sitt beste. Nå vil jeg begynne å løpe.

”Everything worth doing, is worth giving your best” 

Mørke midt på dagen

Jeg ser ikke noe behov for å forklare at Arthur Koestler har skrevet en god roman. Den ble kåret til det 20. århundrets åttende beste engelskspråklige roman av Moderen Library. Så rent objektivt kan vi slå fast at boka fra 1940 er et mesterverk av de sjeldne. Derfor vil jeg utelukkende fortelle om min opplevelse av boka.

”Mørke midt på dagen” tar for seg utrenskingen av de gamle revolusjonære i kommunistpartiet, og kontrastene mellom den gamle garde og de nye bolsjevikene. Boka er basert på de virkelige moskvaprosessene som tok sted i tidsrommet 1936 til 1938. Navnene i boka er fiktive, men er basert på virkelige mennesker. Josef Stalin kalles for eksempel konsekvent for ”Nr. 1”.

Dette er en periode i verdenshistorien som virkelig fascinerer meg. Det er et eller annet med den omnipotente faren, de hemmelige arkivene, maktkampen som står i kontrast til individets uegoistiske kamp for et bedre samfunn som fanger meg. Men denne boka mangler romantiseringen av denne grusomme tiden. ”Mørke midt på dagen” er brutal. Den er ærlig. Den er avslørende. Den romantiserer ingenting. Forfatteren var selv en politisk fange. Han kjente selv mange av ofrene i moskvaprosessene.

Det at boka har en brutalitet og en ærlighet som man sjelden finner i bøker gjør at man kanskje ikke setter seg ned og koser seg med boka over en kopp te. Det som derimot gjør boka ekstremt fascinerende er dens intellektuelle karakter. Den bruker et språk som man ikke lenger ser. Det er lange monologer, dialoger og dagbokskriblerier som tar for seg kommunistiske dilemmaer og prioriteringer. Det mest spennende avsnittet i boka er da hovedpersonen Rubasjov blir avhørt av sin gamle venn, og nå fiende, Ivanov. Da sammenlikner Rubasjov den sovjetiske kommunismen med Dostojevskis roman ”Forbrytelse og straff”. Han stiller spørsmålet: Helliggjør målet midlene?

Jeg lot meg fascinere og gripe av bokas dype intellektuelle karakter. Dette er helt klart en bok som det går an å fordype seg i mange ganger. Den er interessant, men ikke gjør den feilen å tro at du kan kose deg med den. Det kan du ikke.

Dance Dance Dance

Hvordan vet man at man har lest en god bok? For min del vet jeg at en bok har vært noe helt eksepsjonelt når jeg sitter igjen med en tom, melankolsk følelse etter at det siste ordet er lest. Haruki Murakamis bok nådde ikke helt det punktet, men det var ikke langt unna.

"Dance Dance Dance" er en postmodernistisk roman om tap, lengsel og ensomhet. Boka handler om en 34 år gammel japaner som kona har dratt fra til fordel for hans kamerat. Etter en lengre depresjonsperiode tar han beslutningen om å dra tilbake til et gammelt lugubert hotell hvor han bodde sammen med en call girl fire år tidligere. Han er overbevist om at dette er hans livs store kjærlighet, og at han vil bli lykkelig igjen hvis han finner henne igjen.

Da hovedpersonen endelig kommer tilbake til det gamle hotellet venter en overraskelse på ham: Det er revet, og i stedet er det bygd et topp moderne hotell med samme navn, Dolphin Hotel. Igjennom flere mystiske og uforklarlige hendelser finner han ut at dette er stedet hvor alt som er tilknyttet ham henger sammen i en metafysisk verden.

I en søken etter å finne lykken, og sin call girl, Kiki, mister flere av personene grepet om hva som er virkelig og hva som er en drømmeverden, og dermed vet heller ikke leseren helt hva som er virkelig og hva som ikke er det.

En god bok gjør noe med deg. En god bok gir rom for ettertanke. En god bok inspirerer. ”Dance Dance Dance” er en god bok. Den har kun én svakhet; det er ikke alle trådene som blir nøstet opp. Skal du kun lese én bok i år, les denne - eller kanskje "Norwegian Wood", den skal visst nok være forfatterens mesterverk. Den boka står høyt på min ønskeliste.

The Short Second Life of Bree Tanner

This review is in English for you mr. Ibarra!

I've been told that I shouldn't like the Twilight saga. I've been told that I have the wrong gender. I've been told that I'm too old. Well, screw them! I love the books - even this one.

But lets be honest. The book bored me. I found the story tedious. I couldn't even take breaks; the book is 178 pages long and wasn't divided into chapters, nor was it divided into sections. To top it all, it's about a rather uninteresting subject: Vampires, or more precisely: Newborn vampires.

Bree Tanner makes a brief appearance in the third book of the Twilight saga. There she dies just minutes after the sagas main character, Bella, gets introduced to her. The author, Stephanie Meyer, writes the saga in first person point of view, and because Bella didn't know Bree we didn't get to know her part in the saga. As it turns out she really plays an important part.

So lets put the story aside. Deep down we all know its bad. So why do I love the saga? Well, the answer is obvious. It's Meyers writingstyle that captures me. I don't know what it is. I have read a lot of books where the author uses a first person point of view, but no author has captured me the way that she has. I guess it has something to do with the way she makes you connect with the characters. When you read a Meyer book you don't just think the characters' thoughts, you feel their sentiments. You don't just understand their dilemmas, you dread them.

Meyer has a magical way of making the characters become a small part of you. If not permanently, at least for a small period of time.

... or maybe it's just the naïv teenager inside me that hasn't died yet. You know, the teenager that is a sucker for a romantic story.

The Boy in the Striped Pyjamas

Boken til John Boyne er en herlig og naiv historie om ondskap sett igjennom en niårings øyne. Fortellingen om Bruno og hans vennskap med jøden Shmuel starter i 1943 i Berlin. Der får Brunos far en jobb av "The Fury" som han ikke kan takke nei til; han skal overta som kommandant over "Out-With". Dette er en jobb som ingen andre enn Far er fornøyd med å få. Mor sier at de må flytte fra Berlin på grunn av omstendigheter de ikke kan gjøre noe med, noe som Bruno av erfaring har lært at er beslutninger Far har bestemt at er slik.

Brunos store drøm er å vokse opp til å bli en utforsker. Han leser bøker på bøker om hvordan man skal utforske områder. Han leser om tips og råd, og det han biter seg fast i er at en utforsker må vite hva som er verdt å finne. Noen ganger finner man noe som bare sitter og venter på å bli funnet (som Amerika), mens andre ganger finner man en død mus bak skapet.

I "Out-With" får Bruno et rom som har utsikt over mange mennesker som går rundt i stripete pysjamaser. De går rundt på den andre siden av gjerdet. Dette fascinerer niåringen, og han husker plutselig at han liker å utforske. Dermed tar han på seg klær som han mener at passer for en oppdagelsesreisende, og legger ut på en tur langs gjerdet. Der finner han en prikk, som blir til en liten flekk, som blir til en stor flekk, som ble til en gutt. Guttens navn er Shmuel. Han sitter i en stripete pysjamas, på den andre siden av gjerdet. Da de to guttene snakker sammen finner de ut at de ble født på den nøyaktig samme dagen, og utover i boken vokste deres vennskap.


Bok er skrevet subtilt, og er derfor ikke egnet for barn. De vil sannsynligvis ikke fange opp de spissfindlige hintene fra fra forfatteren. Alt det stygge, vonde og mellommenneskelige blir formidlet på en naiv måte. Det fungerer på en god måte, og dynamikken i alt fra holocaust til intrikate familiehendelser blir oppfattet som kun en niåring kan.


Historien fungerer derfor veldig godt, men har sine svakheter. Er det virkelig troverdig at en niåring forstår så lite som han gjør? Blir fortellingen rett og slett for naiv?
I tillegg så fungerer ordspillene dårlig. Eller det vil si, de fungerer godt på engelsk, men når man vet at familien snakker tysk skjønner man at ordspillet ikke fungerer. "Out-With" er hvordan Bruno tror Auschwitz er uttalt, og "The Fury" er hvordan han uttaler der Führer.