Kafka på stranden av Haruki Murakami

Jeg har alltid store forventninger til Murakami. Han har satt lista høyt, men han har satt den der selv. Denne gangen skuffet han ikke, men helt uten fare for å rive var det ikke.

Det som er gjennomgående i de romanene jeg har lest av Murakami, er at det er magisk realisme. Det vil si at det er overnaturlige hendelser i en naturlig setting. Det overnaturlige brukes for å gi en forsterket dybde i tematikken. I ”Kafka” regner det fisk, sjeler reiser uavhengig av kropper, og enkelte vesener beveger seg på kanten av den fysiske verden. Det er ikke engang klart om den virkelige tiden er lineær, men den er heller ikke sirkulær. Kanskje den er uavhengig av rom?

Etter bokas utgivelse sa Murakami at nøkkelen til å forstå den er å lese den mange ganger. ”Kafka” reiser mange spørsmål, men gir ingen svar. Den er et sett av mange gåter, gåter som står til hverandre, og til sammen utgir et fyldig svar, men svaret vil være forskjellig fra leser til leser.

Jeg skal ikke late som om jeg forsto alt jeg leste. Jeg skal ikke skrive at jeg sitter med min subjektive side av svarene.  Jeg forsto ikke nok. Jeg burde nok lese den et par ganger til – slik som Murakami anbefaler. Jeg tviler dog på at jeg kommer til å gjøre det. Det er for mange bøker som venter på å bli lest. Hvis jeg noen gang befinner meg i den uvanlige situasjonen at jeg ikke har andre bøker å lese, og Revolutionary Road ikke er tilgjengelig, skal jeg ta den opp igjen.

Oppbyggingen av ”Kafka” er typisk Murakamisk. Romanen gjennomgår en metamorfose – den starter som en klassisk kriminalroman, så glir den over i en slags fantasysjanger, før den ender opp som en metafysisk roman.

Denne forandringen er fascinerende når man leser. Vanligvis ville den vært irriterende, og hemmende, men som alltid, får Murakami det til å fungere.

Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som er mer intellektuelt bygd opp. ”Kafka on the Shore” handler om en 15 år gammel gutt som rømmer hjemmefra, og lyver på seg navnet Kafka, for å slippe unna faren sin. Faren er en berømt kunstner, og som mange stereotypiske kunstnere har han en uvanlig sjel. Det mest påfallende er at han forteller sønnen sin at han kommer til å drepe ham og ha sex med både sin mor og sin søster. Det fører til at han rømmer for å slippe unna denne spådommen. 

For å bygge opp om bokas intellekt, søker Kafka tilflukt i et bibliotek. Der bygges boka opp til et kulturelt og intellekutelt tempel, hvor det diskuteres alt fra Nietzsche (mer enn godt eller ondt) til Beethoven.

”Kafka” er en leservennlig, dialogdrevet bok. Murakami river ikke lista han har satt denne gangen, men den skulle ikke vært satt mye høyere. Selv om jeg ikke liker å kaste terninger, vil jeg gi boka terningkast 5 (svak).

Mer Murakami:
Sauejakten
What I Talk About When I Talk About Running
Dans Dans Dans