Englen fra helvete av Christopher Moore

I mellom juleribbe, sjokolade og forberedninger til å gyve løs på nye nyttårsforsett, har jeg også fått tid til å lese litt. Men svigers har en litt annen regel enn den vi har hjemme – det er ikke lov til å ha PC-en (eller Mac-en i mitt tilfelle) i stua. Dermed har jeg ikke fått skrevet noe.

Som alle vet, er jula en høytid som skal tilbringes med familie, og ikke alene med en Mac på et mørkt rom uten stearinlys og grantrær.

Men nå skal jeg skrive litt. Kanskje ikke så mye at krampa tar meg, men noen ord skal i hvert fall ned på skjerm. For jeg har lest ”Engelen fra helvete” av Christopher G. Moore.

”Engelen fra helvete” er en kort komedie, en lite morsom sådan. Det tok godt over 100 sider før jeg dro på smilebåndet, men da humret jeg litt også. Fint det.

Selv om boka ikke var spesielt morsom å lese, var det grei kos. Den var lettlest, og absurd. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal avsløre av boka. Jeg er redd jeg vil avsløre for mye, slik at bokas morsomste avsnitt blir ødelagt for eventuelle lesere. For dette morsomme avsnittet er bokas vendepunkt, og egentlige plot. Det jeg kan avsløre er at det er en bok som tar for seg jula, og desperate forsøk på å lage julestemning. I tillegg kommer det en utsending fra Himmelen - det skal utføres et julemirakel. En gutts ønske skal oppfylles. Det eneste problemet er at denne gutten har vært vitne til et mord.

For de som syns at Frustrerte fruer er morsomt, kan man sikkert nyte boka. Jeg fant i hvert fall mange vage paralleller. Jeg fikk den samme følelsen som når jeg ser på serien. Pine Cove kunne like gjerne vært Mysteria Lane med Harry Hole på besøk.

Pixley Mapogo av Tore Renberg

Hadde jeg ikke lagt igjen kameraet på jobb,

skulle jeg ha tatt bilde av den riktige peisen.

Peisen med julenisser og gult lys på.

Det er 20 kuldegrader ute, og det ryker fremdeles av teen. Det har sluttet å sprake i peisen, men trekken truer ut en jevn buldring fra flammene. Lyset er dimmet, og hytta har blitt julepynta.

Det er helt feil å dra opp Mac-en. Jeg satt meg egentlig til rette med en ny bok, men hadde problemer med å konsentrere meg. Kanskje er det boka som ikke fenger i starten. Kanskje er det fordi beina er kalde. Kanskje burde jeg ha beholdt sokkene på.

Det skarpe, hvite lyset fra skjermen har ødelagt leselysten, så jeg kan like gjerne skrive noen ord om Pixley Mapogo.

Det er den fjerde boka i serien om Jarle Klepp. Boka strekker seg utover et tidsrom på noen timer, og tar for seg alle fedres mareritt: Han finner sin seksten år gamle datter som blir tatt hardt bakfra av en mørkhudet mann (med påfølgende utstyr) bak en bod på en konsert.
Og hvordan løser han situasjonen? Ved å gjøre som de fleste fedre ville gjort - ved å gjøre vondt verre.

Jeg kan kjenne igjen Jarle fra de to første bøkene. Vi har fått den kulturarrogante besserwisseren med sympatiske trekk tilbake. Til og med Helge Ombo er tilbake.

Men selv om vi får tilbake Helge, er boka en skuffelse. Boka er ikke like velformulert som tidligere, og boka er alt for lang i forhold til handlingen. Siden boka kun strekker seg over noen få timer, fyller Renberg side på side med refleksjoner og mimringer over hendelser i Jarles liv. Noen av refleksjonene kan være interessante, og er intellektuelt pirrende. Likevel er de til hinder for progresjonen i historien.

Renbergs største styrke som forfatter er at han vekker følelser i leserne sine. Han skaper et engasjement for Jarle, og han skaper en nærhet til personene. Dette er han ikke i nærheten av å klare i denne boka.

Det er en helt grei bok å lese hvis man har lest de tre foregående bøkene, men ikke pokker om jeg vil anbefale den til noen som ikke har spesiell interesse for Jarle Klepp.

På grunn av gamle bragder har jeg lyst til å gi boka terningkast 3, men den bør strengt tatt ikke ha mer enn 2.

Poker ta

Adrenalinet setter inn. Hjertet slår hardere. Pusten går ikke lenger jevnt. Sansene oppfatter hver lyd, hver bevegelse, hver muskel som strammer seg i motstanderne, nei, fiendenes ansikt. Deres våpen er blitt redusert til spretterter. To ess på hånd. Den beste hånden statistikken kan gi.

            Flopp. Nytt ess! Blodet rusher til hodet. Men faen, floppen viser to kløvere. Knekten og tieren. Hva nå? 3 000 kroner blir lagt på bordet. Call.

            Turn. Sparknekt. Straight drag. Ess, knekt og 10 ligger på bordet. Riktig nok ikke i samme farge, men hva betyr det? 6 000 kroner blir lagt på bordet. Faen, faen! Call.

            River. Kløveress! Fire like. Fienden legger 12 000 til på bordet. Hva faen kan han ha? Flush? Haha, patetisk. Fire ess vinner. All in.

            Fold. Fold. Call. Ha, ha, tosken callet. Pot: 84 000.

            Fienden legger ned kortene sine. Kløverkonge. Faen.

            Svetten spretter ut fra tinningene. Overleppen blir våt. Kortene glir ut av de klamme hendene mens øynene følger det neste kortet som legges ned av fienden. Kløverdame. Straight flush.

Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg



Det er ingen tvil om at Renberg er et fortellertalent utenom det vanlige. Det er ingen tvil om at han kan skildre mellommenneskelige forhold som de fleste forfattere ikke engang tør å drømme om. Det er ingen tvil om at han kan bygge opp egne litterære univers. Men ingen vet hvor haren hopper, eller hvor Renberg stopper.

Handlingen fra "Charlotte" er lagt til 1997, altså syv år etter at "Mannen som elsket Yngve" sluttet. De som har lest "Yngve" har helt sikkert fått med seg den hei dundrenes festen i slutten av boka. Ikke bare ble det konsumert både alkohol og marijuana, men det ble også røyket p-piller. Resultatet var at han endte i senga med Anette Hansen, som da gikk i niendeklasse, og den trippen ga han altså et lite avkom: Charlotte Isabel Hansen.

Ettersom sidene fløy forbi, ble det mer og mer klart for meg at denne boka river ned det universet som Renberg bygde i "Yngve" og "Kompani Orheim". Jeg kjente rett og slett ikke igjen Jarle, og jeg savnet Helge Ombo. Denne boka kunne like gjerne hatt en helt annen hovedperson. Boka hadde stått seg like bra, om ikke bedre slik. Og for min del, var det voldsomt skuffende. 

 

Ufattelig kjedelig forside



Jeg hadde lært meg å bli glad i Jarle. Jeg hadde blitt vant med hans univers. Jeg ville vite hvordan det går med Jarle Klepp. Men dette? Dette er da ikke Jarle Klepp? Det lille som er igjen av Jarle har blitt forsterket til det ugjenkjennelige.

Jarle har alltid hatt en intellektuell arroganse over seg. Han har kledd det. Jeg har kunnet kjenne meg litt igjen i det. Men den intellektuelle arrogansen som formelig rant av ham i "Charlotte" var for mye. Han ble en slags parodi på seg selv. Dette kan da ikke være Jarle? 

Uansett. Man kan bomme på mange områder, men når man skriver så godt som det Renberg gjør, kan man komme igjennom det med det meste av æren i behold likevel.

Som alltid skaper han en intim atmosfære mellom leseren og selve handlingen. Man føler virkelig at man er til stede, og noen scener er ikke annet enn veldig rørende. 



Jarle Renberg er også voldsomt dyktig til å skildre mellommenneskelige forhold. Han har en egen evne til å skildre kompleksitetene i menneskene rundt seg. I denne boka har han latt være å gjøre dette. Han har heller bevisst tatt i bruk klisjeer, og spiller på stereotyper.

I forhold til Anette Hansen, syns jeg det fungerer. Renberg prøver å skape et bilde av en jente som skal være selve normaliteten selv, samtidig skal hun være en rimelig enkel sjel. Dermed har hun fått dette anonyme navnet: Anette Hansen. Bare for å understreke dette, spiller han på folks fordommer. Anette Hansen jobber faktisk i kassa på Rema 1000.

Dette er på grensen til å være en parodi, men det funker.

Like godt syns jeg ikke at det fungerte med hans venner. Både Hasse og Arild ble en parodi på litteraturstudenters eksentrisitet.

Terningkast fire

Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg

Bokomslaget

Jeg falt pladask for Renberg etter at jeg leste ”Kompani Orheim”. Så hva var vel da mer naturlig enn å ta opp den første boka i serien?

Av mannen som elsker Renberg.

Det er tydelig at ”Mannen som elsket Yngve” er den første boka i serien. Språket er ikke like finslipt, og pennen er ikke like sikker. Etter å ha lest de første kapitlene var jeg litt skuffet, og tenkte at en terning ville ikke vist mer enn fire, maks fem, øyne hvis den skulle beskrevet boka.

Denne lille skuffelsen satt ikke lenge i. Det tok ikke mange kapitlene før jeg nok en gang var frelst. Ved flere anledninger tok jeg meg selv i å hamre boka i hodet på meg selv i ren frustrasjon.

Selv om Renberg ikke er like velformulert i denne boka, har han en helt egen evne til å skape en nærhet til Jarle Klepp.

”Mannen som elsket Yngve” handler altså om Jarle Klepp – mannen som elsket Yngve. Året vi er i, er i 1990.

Dette er også en slags oppvekstroman. Den handler ikke så mye om familiære forhold, men denne gangen handler den om venner. Den handler om kjærester, sex, musikk, alkohol og narkotika.

Jeg syns det er vanskelig å skrive noe om selve handlingen. Jeg har ikke lyst til å ødelegge noe. For hver eneste gang jeg trodde jeg hadde skjønt handlingen ble jeg lurt. For hver gang jeg trodde jeg så den klare røde tråden, ble jeg overrasket. Renberg har en evne til å overraske gang på gang. Han overrasker ikke på en ulogisk, usammenhengende måte. Han overrasker på en måte som får deg til å si: ”Å faen, selvsagt var det slik”.

Det geniale med denne følelsen er at det er akkurat slik Jarle reagerer også. Renberg skaper en slik nærhet til Jarle at leseren reagerer på samme måte.

Hadde jeg lest denne boka før ”Kompani Orheim”, hadde jeg sikkert gitt terningkast seks. Men nå har jeg lest den, noe som ga meg umenneskelige forventninger. Terningkast 5.

Men det store, ubesvarte spørsmålet er: Hvordan i pokker er det mulig at jeg ikke har oppdaget Renberg før?

Kompani Orheim av Tore Renberg

Bokomslaget

Sist måned leste jeg Revolutionary Road. Da trodde jeg at toppen var nådd. Men den gang ei. Et norsk forfattergeni har dukket opp i min bokhylle.

Jeg vil aller først sende en takk til min tidligere (?) kollega, Malkom, som tipset meg om boka. Selv om Renberg har fått en og annen pris, og ”Kompani Orheim” ble kåret til P2-lytternes favorittbok i 2006, hadde jeg ikke rare forventningene. Malkom og jeg har ikke alltid hatt lik smak på alt, men her har han tråkket spikeren midt på tåa, og vel så det.

Da jeg leste de to første kapitlene tenkte jeg: ”Å nei, ikke en oppvekstroman”. Det er ikke akkurat slik at vi ikke har nok av dem.

Men jeg har aldri lest en oppvekstroman som denne. Det er første gang jeg ikke føler meg som en tilskuer. Det er første gang jeg følte at jeg var med i romanen. Jeg var for første gang noen andre enn meg selv. Jeg var for første gang Jarle Orheim.

Det er noe med Renberg. Det er noe med språket hans. Det bryter regel etter regel. Det skal ikke fungere. Men det fungerer. Ikke bare fungerer det, det er strålende. Det bør sette presedens.

Det eneste sammenliknbare regelbruddet jeg kan komme på, var da Michael Jackson fikk beskjed av produsenten at bassriffet på Billie Jean ikke fungerer. Det var for langt. Det var for krunglete.

Fortellerpersonen er flyktig, og man klarer ikke helt forholde seg til den. Noen ganger er det en fortellerstemme, andre ganger er jeg Jarle. Noen ganger er det helt andre personer. Det skal ikke fungere. Det er galt. Men det føles så rett.

GENIET SELV: Tore Renberg

Jeg kan ikke huske sist gang jeg leste en bok med et så velformulert språk. Fortellingen er så nær. Den er så personlig. Den er så sår - den er så ærlig. Jeg er fristet til å tro at historien ikke er fiksjon, for kan noen virkelig dikte så bra? Jeg tror det ikke før jeg får se det … eh, vel jeg har jo sett det, men …

Kompani Orheim er oppfølgeren til bestselgersuksessen, og filmsuksessen, ”Mannen som elsket Yngve”. Det føles litt feil å ikke ha lest den først boka, men på den andre siden så er ”Kompani Orheim” lagt til Jarles barndom, og handlingen er derfor før i tid.

Boka handler om hvordan det var å vokse opp i et hjem hvor faren (Terje) var en voldelig alkoholiker.

Det bemerkelsesverdige er at Renberg klarer å få frem det ambivalente. Han klarer å få frem motsetningsforholdet mellom den fulle Terje og den edru. Terje som gir faen og Terje som er en angrende synder. Terje som river ned alt rundt seg og Terje som prøver å bygge det opp igjen.

Skal jeg rulle en terning, gir jeg syv av seks mulige øyne. Fantastisk. Min første syver er delt ut.

AUDITION: Nå skal det lages film av boka. Naturlig nok blir
filmen, som boka, en oppfølger til "Mannen som elsket Yngve".

De skjulte morderne av Robert Wilson

Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive en anmeldelse av denne boka. Det byr meg faktisk imot. Men nå er det engang slik at jeg har startet en bokblogg, og jeg har lest ferdig en bok. Følgelig har jeg moralsk forpliktet meg til å dele mine tanker med de som er interessert i dem.

Det blir helt feil å si at det er en dårlig bok, jeg får heller si at jeg ikke traff blink i valget av bok. Det vil si: Jeg bommet ikke bare på blinken, jeg møtte opp på feil skytebane. Men hvem kunne ha visst det?

Igjennom årenes løp har min kunstneriske smak utviklet seg. Innenfor litteraturen har den gått fra ”En mørk og stormfull aften”-barnekrim, til Jo Nesbø-type krim, til mer persondrevet litteratur. Det betyr ikke at jeg ikke vet å fremdeles sette pris på en god kriminalroman, men det var så å si ingenting i Wilsons Falcón-roman nummer tre som grep meg.

Jeg mener at god skjønnlitteratur bør være personlig og ærlig. Historien bør være persondrevet, og menneskene bør stå i fokus. Her feiler Wilson kapitalt.

”De skjulte morderne” handler om terrorisme, og Wilson skal ha klapp på skuldra for den tittelen (The Hidden Assassins). Den er flott.

For å skrive om terrorisme har Wilson gjort grundig research. Han har gått i dybden av forholdene som de forskjellige samfunnslagene i Marokko har til Vesten. Det er selvsagt bra at han har tatt seg tid, og brukt resurser på å forstå det han skriver om. Der hvor han bommer er bruken av materialet han har samlet inn. Det virker som om han prøver å rettferdiggjøre researchen ved å tvinge den på leseren. Boka balanserer ofte på en knivsegg mellom et slags fiktivt leksikon og krimhistorien den skal være.

Språklig irriterer Wilson meg. Selv om denne boka er langt fra det beste eksempelet, skriver han voldsomt pompøst. Under journalistikkstudiene hadde jeg blitt lagt inn på intensivavdelingen for akutt adjektivsyke hvis jeg hadde skrevet som ham.

I tillegg til denne pompøse skriveformen, bygges setning etter setning opp med den ene bisetningen etter den andre. Dette kan kanskje oversetteren ta på egen kappe. På engelsk er ikke det like hemmende som på norsk.

Også korrekturleseren bør få dask på lanken. Det er mange slurvefeil.

Så langt har det vært mye negativt, men noe positivt er det også. Plottet i boka er godt utarbeidet, og Wilson har evnen til å overraske gang etter gang.

Det som virkelig irriterer meg, er at jeg sikkert kommer til å lese den fjerde, og foreløpig siste, Falcón-boka en dag. Jeg har tross alt fordøyd de tre første, og når sant skal sies, var de to første bøkene langt mer persondrevet, og mye mer personlig og ærlige.

Jeg liker ikke terningkast, men jeg kaster den likevel: En høyst subjektiv 2+

Kafka på stranden av Haruki Murakami

Jeg har alltid store forventninger til Murakami. Han har satt lista høyt, men han har satt den der selv. Denne gangen skuffet han ikke, men helt uten fare for å rive var det ikke.

Det som er gjennomgående i de romanene jeg har lest av Murakami, er at det er magisk realisme. Det vil si at det er overnaturlige hendelser i en naturlig setting. Det overnaturlige brukes for å gi en forsterket dybde i tematikken. I ”Kafka” regner det fisk, sjeler reiser uavhengig av kropper, og enkelte vesener beveger seg på kanten av den fysiske verden. Det er ikke engang klart om den virkelige tiden er lineær, men den er heller ikke sirkulær. Kanskje den er uavhengig av rom?

Etter bokas utgivelse sa Murakami at nøkkelen til å forstå den er å lese den mange ganger. ”Kafka” reiser mange spørsmål, men gir ingen svar. Den er et sett av mange gåter, gåter som står til hverandre, og til sammen utgir et fyldig svar, men svaret vil være forskjellig fra leser til leser.

Jeg skal ikke late som om jeg forsto alt jeg leste. Jeg skal ikke skrive at jeg sitter med min subjektive side av svarene.  Jeg forsto ikke nok. Jeg burde nok lese den et par ganger til – slik som Murakami anbefaler. Jeg tviler dog på at jeg kommer til å gjøre det. Det er for mange bøker som venter på å bli lest. Hvis jeg noen gang befinner meg i den uvanlige situasjonen at jeg ikke har andre bøker å lese, og Revolutionary Road ikke er tilgjengelig, skal jeg ta den opp igjen.

Oppbyggingen av ”Kafka” er typisk Murakamisk. Romanen gjennomgår en metamorfose – den starter som en klassisk kriminalroman, så glir den over i en slags fantasysjanger, før den ender opp som en metafysisk roman.

Denne forandringen er fascinerende når man leser. Vanligvis ville den vært irriterende, og hemmende, men som alltid, får Murakami det til å fungere.

Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som er mer intellektuelt bygd opp. ”Kafka on the Shore” handler om en 15 år gammel gutt som rømmer hjemmefra, og lyver på seg navnet Kafka, for å slippe unna faren sin. Faren er en berømt kunstner, og som mange stereotypiske kunstnere har han en uvanlig sjel. Det mest påfallende er at han forteller sønnen sin at han kommer til å drepe ham og ha sex med både sin mor og sin søster. Det fører til at han rømmer for å slippe unna denne spådommen. 

For å bygge opp om bokas intellekt, søker Kafka tilflukt i et bibliotek. Der bygges boka opp til et kulturelt og intellekutelt tempel, hvor det diskuteres alt fra Nietzsche (mer enn godt eller ondt) til Beethoven.

”Kafka” er en leservennlig, dialogdrevet bok. Murakami river ikke lista han har satt denne gangen, men den skulle ikke vært satt mye høyere. Selv om jeg ikke liker å kaste terninger, vil jeg gi boka terningkast 5 (svak).

Mer Murakami:
Sauejakten
What I Talk About When I Talk About Running
Dans Dans Dans

Revolutionary Road av Richard Yates

Det er vanskelig å sette seg ned å skrive noe om denne boka. Uansett hva jeg skriver, uansett hvordan jeg skriver det, vil det ikke yte boka rettferdighet. Jeg har aldri lest en bok som har rystet meg helt til mine grunnvoller. Ikke før nå.

Yates skildrer et ekteskap i krise. Boka er et portrett av et ekteskap som faller fra hverandre dag for dag. Det er ingen man kan peke på og gi skylda for forfallet. "Revolutionary Road" er en tragisk kjærlighetshistorie.

Historien har en utrolig dybde, og hovedpersonene har en kompleksitet man sjelden finner i bøker.

John Mullan i The Guardian skriver at samtalene mellom ekteparet Wheeler, som boka handler om, alltid er gjennomsyret av forakten de føler for hverandre. Jeg deler ikke dette synet på boka. Jeg er av den oppfatningen at det ligger en grunnleggende kjærlighet i bunn, men at  det noen ganger ikke er nok. De klarer ikke å venne seg til ”Den håpløse tomheten” det innebærer å leve i forstadsamerika. Hva gjør man når man ikke kan bli værende, men heller ikke kan dra?

Hva gjør man, når all ens selvtillit, og hele ens liv er basert på en løgn? En uskyldig løgn som ble sagt fordi den var enkel. ”Frank, du er den mest interessante personen jeg har møtt.”

Når de krangler er det alltid to dialoger hos Frank Wheeler. Den indre og den ytre. I den indre dialogen, som aldri blir ytret, sier han én ting. Der skinner kjærligheten han føler for April igjennom. Når han snakker høyt, sier han aldri det han egentlig mener, men det mest sårende han kan komme på. 

Det er noe jeg regner med at de fleste kan kjenne seg igjen i. Man føler seg ond, og hater seg selv for det i etterkant. Likevel klarer man ikke å la være å si det. Man mener det ikke, og så fort det er sagt, skulle man ønske man kunne trekke det tilbake.

Det er også en historie om slik anger.

De siste hundre sidene av boka leste jeg på sengekanten. Da jeg la den fra meg for siste gang tenkte jeg at denne boka kom til å forfølge meg.

Dette er første gang jeg har våknet tre ganger i løpet av en natt på grunn av en bok.

Jeg har aldri lest en bok som har hatt så kraftige dialoger. Jeg har aldri lest en bok som får meg til å føle meg som en inntrenger.

Boka er skrevet med en forteller, men vi ser hele historien igjennom Frank Wheeler. Allikevel klarer jeg ikke helt å få sympati for ham. Jeg blir irritert på ham. Jeg blir sinna på ham. Og jeg blir lei meg på grunn av ham. Likevel forstår jeg ham. Jeg ser meg selv i ham.

En ting det ser ut som om mange som har lest boka har latt være å kommentere, er all symbolikken som gjennomsyrer den. Symbolikken er ikke prangende. Den står ikke i veien. Det kan være et enkelt ord, eller en setning, eller hvor sollyset treffer. Yates bruker ikke symbolene for å si noe om noe annet, slik som Fitzgerrald gjør i "Store Gatsby". Han bruker symbolene som et pek frem i boka.

Det er ikke nødvendig å få med seg alle symbolene for å nyte mesterverket.

Det er en veldig psykologisk roman. Det er den mest gripende historien jeg noen gang har lest. Det går neppe lang tid før jeg leser den igjen.

"MIN TIDS STORE GATSBY ... EN AV DE BESTE BØKENE FRA EN I MIN GENERASJON."

- Kurt Vonnegut 

"Farlig formue" av Ken Follett

Det er ingenting i Ken Folletts bok som tilsier at jeg skulle like den, likevel klarer jeg ikke helt å mislike den.

Persongalleriet er veldig lite troverdig. Personene er voldsomt endimensjonale. Det fins ingen dybde i deres personlighet. Enten er man slu, ond og sexy, eller så er man dum, lat og stygg. Det siste alternativet er at man er glup, flittig og pen.

Det er kun enkelte bipersoner som hadde flere sider ved seg, og viser evne til forandring. Hovedpersonene er låst fast i sin personlighet, og viser ingen fleksibilitet. Selv i de mest kritiske situasjoner er de helt uforandret.

Historiens helter, er helt blottet for feil og mangler. Igjennom 25 år er det absolutt ingenting å sette fingeren på. Det stikk motsatte gjelder historiens skurker. Det er ingenting positivt å si om dem.

Etter å ha lest en 50 – 100 sider (av 544) kunne jeg skrevet resten av boka selv, og truffet noen lunde på både handling og avslutning. Det er ingen overraskelser på vegen, og det ble egentlig litt pinlig da Follett brukte ti sider på å bygge opp til en overraskelse man allerede har ventet på i 100 sider. Den store avsløringen i boka, blir gjennomskuet allerede etter det første kapittelet.

Historien er satt til London, og handlingen strekker seg  fra 1866 til 1892. Boka forteller om familieintrigene i familien Pilaster, som eier og driver en av verdens mest solide banker i en turbulent økonomisk periode. Etter skurkenes jakt etter prestisje, makt og penger skjules mord, og liv som blir lagt i ruiner.

Folletts gode penn (eller tastatur) og fortellerevner gjør boka veldig leservennlig. Og selv om både personer og handling var voldsomt forutsigbare, var det vanskelig å legge fra seg boka. Nå som høststormer setter inn, starter sesongen for krimromaner. Ønsker man da en lettlest bok, som er kun skrevet for underholdningens del, er dette en fin bok å starte med. Personlig ville jeg kanskje ventet til påske, og tullet meg inn i et teppe, med en Irish coffee på påskeaften, og hatt boka som et alternativ til en Poirot-episode som jeg har sett 15 ganger tidligere.

Sauejakten

Hver gang jeg ser på en Huraki Murakami-bok, bobler det inni meg. Etter at jeg leste ”Dans dans dans”, som er oppfølgeren til ”Sauejakten”, tror jeg at jeg sitter med en ny favorittbok så fort jeg ser navnet hans. For jeg kan vel ikke ha vært så (u)heldig at jeg plukket hans beste bok på måfå?

Det er synd at jeg sitter med så store forventninger hver gang jeg åpner en bok av ham. Det er nesten umulig å leve opp til de forventningene jeg har til denne mesterlige japaneren. Selv om han ikke klarer å hoppe etter Wirkola ved denne anledningen, blir han ikke gjort til skamme av Espen Bredesen heller.

Det mest besynderlige med boken, er at Murakami ikke gir noen navn til noen av personene. Det er enten ”kjæresten min”, ”partneren min”, ”sjefen”, ”rotta”, eller rett og slett ”J”. I og for seg er det helt greit, men historien blir mer upersonlig, noe som etter min mening er uforenlig med ”jeg”-formen.

Boka begynner som en klassisk krimroman. Det er til og med en mystisk person, som ber om suspekte tjenester på kontoret til hovedpersonen. Men ettersom historien utvikler seg, dreier boka bort fra å være en krim, og hovedpersonen begynner på en bisarr jakt på en sau som kanskje styrer hele verden. I løpet av jakten kommer vi borti magiske ører, og filosofisk sauemenneske

Hvorvidt sauer har en symbolsk betydning i japansk kultur, vet jeg ikke. Men en liten fugl hvisket meg i øret at de har det. (Noen som kan tegne og forklare?) Dog skal det ettersigende være bortimot ubetydelig for boka.

Murakami hadde problemer med å takle suksessen som fulgte etter ”Norwegian wood”, og boka ”Dans dans dans” kom som et produkt av hans selvterapi. Den boka handler derfor om tap, lengsel og ensomhet. Jeg kan ikke se at ”Sauejakten” har en slik dypere mening, men hvem trenger vel dypere meninger når man har fortellertalentet til Murakami. For selv om boka aldri når de største høydene, er det en fornøyelig leseopplevelse å pløye igjennom den.

The Guardian hevder at han er en av verdens største nålevende forfattere. Jeg kan ikke se at han fortjener den merkelappen etter at jeg har lest tre bøker av ham. Etter min mening er det kun ”Dans dans dans” som er helt på nivå med de beste bøkene.

Av Murakami:
Dans dans dans
What I Talk About When I Talk About Running

Boktyven

En middelmådig historie kan bli til en fantastisk bok hvis slutten er strålende. Det demonstrerte Jack Kerouac ettertrykkelig med det klassiske verket ”On the Road”. Med ”Boktyven” viser  Markus Zusak at en dårlig bok kan bli middelmådig med en god slutt.

Normalt ville jeg gitt opp boka til Zusak. Inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest 300 sider (av 554) var at boka var forutsigbar, historien var kjedelig og språket høyst ordinært. Foruten de siste 50 sidene, som er ren fortellerkunst, sitter jeg fremdeles igjen med det samme inntrykket. Allikevel er det verdt å presisere at boka er gjennomført, og alle løse tråder blir nøstet opp til slutt.

Det som irriterte meg mest, var at Zusak avslørte slutten relativt tidlig i boka. Leseren vet i stor grad hvor historien vil ende. Jeg skjønner ideen om at hele historien er en reise forfatteren vil ta oss med på. Ikke bare skjønner jeg denne tanken, men jeg støtter den helt og holdent. Problemet er at jeg ikke skjønner hvorfor leseren ikke kan få i pose og sekk. Vi kan nyte reisen samtidig som vi ikke kjenner målet.

”Boktyven” handler om en tysk jente, Liesel, som mister hele familien sin rett før andre verdenskrig bryter ut. Hun får en lutfattig fosterfamilie som hun blir veldig glad i, og da spesielt sin papa. Hun får seg også en bestevenn i Rudy, som har Jessie Owens som sitt største idol – noe som ikke er godt mottatt hos de fleste tyskere.

For å bøte på fattigdommen begynner Liesel og Rudy å stjele mat. Men på grunn av Liesels språk- og ordhunger går mattyveriet over til boktyveri, og det er her grunnlaget for historien blir lagt.

Selv om Zusak avslører hva som skjer med de forskjellige personene relativt tidlig i boka, skal ikke jeg gjøre det her. Men det jeg vil si, er at boka er en lang hyllest til språket, og dets makt. Påstanden som blir fremsatt er at Hitler ikke ville kommet til makta uten ord, og at ord reddet Liesels liv.

”I have hated the words and I have loved them, and I hope I have made them right”. Dette er hva jeg tolker som bokens konklusjon.


For English version: http://booklaug.blogspot.com/2010/10/book-theif.html

What I talk about when I talk about running

Sist uke skrev jeg at jeg kanskje hadde funnet meg en ny favorittforfatter i Haruki Murakami. Jeg stakk dermed innom Ark Pocket ved første anledning for å skaffe meg flere Murakami-bøker. I bokhandelen fant jeg alle hans verker, men besluttet å kjøpe hans første bok, ”A Wild Sheep Chase”. Det gikk ikke helt som planlagt.

Bak skranken sto en søt, blond, snelle som akkurat hadde lest to av Hurakamis bøker selv, og var blitt nyfrelst – akkurat som jeg. Hun hadde imidlertid ikke lest den samme boka som meg, men ”Kafka on the Shore” og ”What I Talk About When I Talk About Runing”. Dermed ble én bok til tre; man skal alltid høre på søte blondiner.

Eller man skal kanskje ikke alltid høre på søte blondiner, men vi gutta ender som regel opp med å gjøre det allikevel. Denne gangen var intet unntak. Hun sa at boka var safe. Hun sa den var tradisjonell. Dermed ble ”What I Talk About” den neste boka jeg leste, og det var på mange måter en tabbe.

Jeg klager ikke over at boka var dårlig, for det var den ikke. Den var tvert i mot ganske inspirerende. Jeg klager på at dette var helt feil tidspunkt å lese den på.

Murakami kaller selv boka for ”a kind of memoir”, og det nettopp det den er. Den handler om Murakamis store lidenskap: Langdistanseløping. I tillegg til å skrive om denne lidenskapen bruker han også løping som et bilde på sitt forfatterskap. Selv om det strengt tatt ikke er nødvendig å ha lest flere av hans bøker først, ville boka for mitt vedkommende følt mer ”riktig” hvis jeg hadde gjort det.

Men uansett hvilken rekkefølge jeg hadde lest bøkene hans i, så kan man ikke legge skjul på at jeg har latt meg inspirere. Murakami skriver lidenskapelig om disiplin, og han romantiserer smerten som den gir. Han forklarer hvordan en blanding av talent, disiplin og konsentrasjon er viktig i både løping og i hans streben etter å bli en god forfatter. Han forklarer gleden av å konkurrere, men ikke mot andre mennesker, men mot seg selv. Hans bok inspirerer til å gi sitt beste. Nå vil jeg begynne å løpe.

”Everything worth doing, is worth giving your best” 

Mørke midt på dagen

Jeg ser ikke noe behov for å forklare at Arthur Koestler har skrevet en god roman. Den ble kåret til det 20. århundrets åttende beste engelskspråklige roman av Moderen Library. Så rent objektivt kan vi slå fast at boka fra 1940 er et mesterverk av de sjeldne. Derfor vil jeg utelukkende fortelle om min opplevelse av boka.

”Mørke midt på dagen” tar for seg utrenskingen av de gamle revolusjonære i kommunistpartiet, og kontrastene mellom den gamle garde og de nye bolsjevikene. Boka er basert på de virkelige moskvaprosessene som tok sted i tidsrommet 1936 til 1938. Navnene i boka er fiktive, men er basert på virkelige mennesker. Josef Stalin kalles for eksempel konsekvent for ”Nr. 1”.

Dette er en periode i verdenshistorien som virkelig fascinerer meg. Det er et eller annet med den omnipotente faren, de hemmelige arkivene, maktkampen som står i kontrast til individets uegoistiske kamp for et bedre samfunn som fanger meg. Men denne boka mangler romantiseringen av denne grusomme tiden. ”Mørke midt på dagen” er brutal. Den er ærlig. Den er avslørende. Den romantiserer ingenting. Forfatteren var selv en politisk fange. Han kjente selv mange av ofrene i moskvaprosessene.

Det at boka har en brutalitet og en ærlighet som man sjelden finner i bøker gjør at man kanskje ikke setter seg ned og koser seg med boka over en kopp te. Det som derimot gjør boka ekstremt fascinerende er dens intellektuelle karakter. Den bruker et språk som man ikke lenger ser. Det er lange monologer, dialoger og dagbokskriblerier som tar for seg kommunistiske dilemmaer og prioriteringer. Det mest spennende avsnittet i boka er da hovedpersonen Rubasjov blir avhørt av sin gamle venn, og nå fiende, Ivanov. Da sammenlikner Rubasjov den sovjetiske kommunismen med Dostojevskis roman ”Forbrytelse og straff”. Han stiller spørsmålet: Helliggjør målet midlene?

Jeg lot meg fascinere og gripe av bokas dype intellektuelle karakter. Dette er helt klart en bok som det går an å fordype seg i mange ganger. Den er interessant, men ikke gjør den feilen å tro at du kan kose deg med den. Det kan du ikke.

Dance Dance Dance

Hvordan vet man at man har lest en god bok? For min del vet jeg at en bok har vært noe helt eksepsjonelt når jeg sitter igjen med en tom, melankolsk følelse etter at det siste ordet er lest. Haruki Murakamis bok nådde ikke helt det punktet, men det var ikke langt unna.

"Dance Dance Dance" er en postmodernistisk roman om tap, lengsel og ensomhet. Boka handler om en 34 år gammel japaner som kona har dratt fra til fordel for hans kamerat. Etter en lengre depresjonsperiode tar han beslutningen om å dra tilbake til et gammelt lugubert hotell hvor han bodde sammen med en call girl fire år tidligere. Han er overbevist om at dette er hans livs store kjærlighet, og at han vil bli lykkelig igjen hvis han finner henne igjen.

Da hovedpersonen endelig kommer tilbake til det gamle hotellet venter en overraskelse på ham: Det er revet, og i stedet er det bygd et topp moderne hotell med samme navn, Dolphin Hotel. Igjennom flere mystiske og uforklarlige hendelser finner han ut at dette er stedet hvor alt som er tilknyttet ham henger sammen i en metafysisk verden.

I en søken etter å finne lykken, og sin call girl, Kiki, mister flere av personene grepet om hva som er virkelig og hva som er en drømmeverden, og dermed vet heller ikke leseren helt hva som er virkelig og hva som ikke er det.

En god bok gjør noe med deg. En god bok gir rom for ettertanke. En god bok inspirerer. ”Dance Dance Dance” er en god bok. Den har kun én svakhet; det er ikke alle trådene som blir nøstet opp. Skal du kun lese én bok i år, les denne - eller kanskje "Norwegian Wood", den skal visst nok være forfatterens mesterverk. Den boka står høyt på min ønskeliste.

Ta tre, betal for to

Hvis du går inn i bokhandleren Ark finner du alltid et slikt "ta tre-tilbud" på engelske pocketbøker, men jeg kan ennå ikke huske å ha sett et slikt tilbud på norske. Det er provoserende at det engelske språket skal prioriteres foran det norske.

Det er greit at det er business. De selger sikkert flere bøker på den måten. Det er ikke vanskelig å argumentere mot at de skal gjøre det de tjener mest på - det er umulig. Likevel liker jeg det ikke. Jeg liker ikke at det engelske språket skal gjøres mer attraktivt enn det norske. Det er rett og slett irriterende.

Da John Cleese gjestet Senkveld med Thomas og Harald, sa han spøkefullt at han ikke tror at det fins et norsk språk. Alle i Norge snakker så godt engelsk at det må være morsmålet vårt.

Det er klart at jeg syns det er bra at vi kan kommunisere godt på engelsk. Ikke bare syns jeg det er bra, men det gjør meg stolt. Likevel skal vi ikke glemme at det kommer til en pris, og den prisen er at vi får en mangelfull norskstimulans igjennom litteraturen.

Det er ikke noen tvil om at vi kunne hatt godt av å få en større norskstimulans. Vi trenger ikke å gå lenger enn til nærmeste matbutikk for se eksempler på det. Det er ikke lenge siden de hadde en kurv hvor det sto ”ananas biter epler”. Dette er langt i fra det eneste eksempelet på at nordmenn sliter med enkel rettskriving. Er det helt greit at ordelingsfeil har blitt til en folkesykdom? Er det greit at en som påpeker at kverulant staves med én ’r’, er en kverrulant?

Vi trenger ingen folkeopplysning innen norskfaget, men vi trenger bøker på norsk. Det er igjennom å bruke språket at man blir sikker på det. Det er igjennom å lese at man får utfordret sine språkkunnskaper. Det skal ikke være slik at det å lese bøker på morsmålet sitt skal være forbeholdt de med bedre økonomi.

Men hvordan skaper man incentiver i dette samfunnet? Trist men sant, så gjøres det stort sett med skatter og avgifter, eventuelt med subsidier. Å skattlegge engelskspråklig litteratur, eller å subsidiere norske bokkjøpere som handler norsk, er neppe riktig vei å gå. Men kanskje man kan begynne med å kreve lærerbøker på norsk ved høyere utdanning. Denne ekstrakostnaden kan dekkes inn ved å øke stipendet hos lånekassa. Det norske språket er tross alt det viktigste i norsk kultur, og dermed også et statlig ansvarsområde.

The Short Second Life of Bree Tanner

This review is in English for you mr. Ibarra!

I've been told that I shouldn't like the Twilight saga. I've been told that I have the wrong gender. I've been told that I'm too old. Well, screw them! I love the books - even this one.

But lets be honest. The book bored me. I found the story tedious. I couldn't even take breaks; the book is 178 pages long and wasn't divided into chapters, nor was it divided into sections. To top it all, it's about a rather uninteresting subject: Vampires, or more precisely: Newborn vampires.

Bree Tanner makes a brief appearance in the third book of the Twilight saga. There she dies just minutes after the sagas main character, Bella, gets introduced to her. The author, Stephanie Meyer, writes the saga in first person point of view, and because Bella didn't know Bree we didn't get to know her part in the saga. As it turns out she really plays an important part.

So lets put the story aside. Deep down we all know its bad. So why do I love the saga? Well, the answer is obvious. It's Meyers writingstyle that captures me. I don't know what it is. I have read a lot of books where the author uses a first person point of view, but no author has captured me the way that she has. I guess it has something to do with the way she makes you connect with the characters. When you read a Meyer book you don't just think the characters' thoughts, you feel their sentiments. You don't just understand their dilemmas, you dread them.

Meyer has a magical way of making the characters become a small part of you. If not permanently, at least for a small period of time.

... or maybe it's just the naïv teenager inside me that hasn't died yet. You know, the teenager that is a sucker for a romantic story.

The Boy in the Striped Pyjamas

Boken til John Boyne er en herlig og naiv historie om ondskap sett igjennom en niårings øyne. Fortellingen om Bruno og hans vennskap med jøden Shmuel starter i 1943 i Berlin. Der får Brunos far en jobb av "The Fury" som han ikke kan takke nei til; han skal overta som kommandant over "Out-With". Dette er en jobb som ingen andre enn Far er fornøyd med å få. Mor sier at de må flytte fra Berlin på grunn av omstendigheter de ikke kan gjøre noe med, noe som Bruno av erfaring har lært at er beslutninger Far har bestemt at er slik.

Brunos store drøm er å vokse opp til å bli en utforsker. Han leser bøker på bøker om hvordan man skal utforske områder. Han leser om tips og råd, og det han biter seg fast i er at en utforsker må vite hva som er verdt å finne. Noen ganger finner man noe som bare sitter og venter på å bli funnet (som Amerika), mens andre ganger finner man en død mus bak skapet.

I "Out-With" får Bruno et rom som har utsikt over mange mennesker som går rundt i stripete pysjamaser. De går rundt på den andre siden av gjerdet. Dette fascinerer niåringen, og han husker plutselig at han liker å utforske. Dermed tar han på seg klær som han mener at passer for en oppdagelsesreisende, og legger ut på en tur langs gjerdet. Der finner han en prikk, som blir til en liten flekk, som blir til en stor flekk, som ble til en gutt. Guttens navn er Shmuel. Han sitter i en stripete pysjamas, på den andre siden av gjerdet. Da de to guttene snakker sammen finner de ut at de ble født på den nøyaktig samme dagen, og utover i boken vokste deres vennskap.


Bok er skrevet subtilt, og er derfor ikke egnet for barn. De vil sannsynligvis ikke fange opp de spissfindlige hintene fra fra forfatteren. Alt det stygge, vonde og mellommenneskelige blir formidlet på en naiv måte. Det fungerer på en god måte, og dynamikken i alt fra holocaust til intrikate familiehendelser blir oppfattet som kun en niåring kan.


Historien fungerer derfor veldig godt, men har sine svakheter. Er det virkelig troverdig at en niåring forstår så lite som han gjør? Blir fortellingen rett og slett for naiv?
I tillegg så fungerer ordspillene dårlig. Eller det vil si, de fungerer godt på engelsk, men når man vet at familien snakker tysk skjønner man at ordspillet ikke fungerer. "Out-With" er hvordan Bruno tror Auschwitz er uttalt, og "The Fury" er hvordan han uttaler der Führer.