Saturday, November 6, 2010

Revolutionary Road av Richard Yates


Det er vanskelig å sette seg ned å skrive noe om denne boka. Uansett hva jeg skriver, uansett hvordan jeg skriver det, vil det ikke yte boka rettferdighet. Jeg har aldri lest en bok som har rystet meg helt til mine grunnvoller. Ikke før nå.

Yates skildrer et ekteskap i krise. Boka er et portrett av et ekteskap som faller fra hverandre dag for dag. Det er ingen man kan peke på og gi skylda for forfallet. "Revolutionary Road" er en tragisk kjærlighetshistorie.
Historien har en utrolig dybde, og hovedpersonene har en kompleksitet man sjelden finner i bøker.

John Mullan i The Guardian skriver at samtalene mellom ekteparet Wheeler, som boka handler om, alltid er gjennomsyret av forakten de føler for hverandre. Jeg deler ikke dette synet på boka. Jeg er av den oppfatningen at det ligger en grunnleggende kjærlighet i bunn, men at  det noen ganger ikke er nok. De klarer ikke å venne seg til ”Den håpløse tomheten” det innebærer å leve i forstadsamerika. Hva gjør man når man ikke kan bli værende, men heller ikke kan dra?
Hva gjør man, når all ens selvtillit, og hele ens liv er basert på en løgn? En uskyldig løgn som ble sagt fordi den var enkel. ”Frank, du er den mest interessante personen jeg har møtt.”

Når de krangler er det alltid to dialoger hos Frank Wheeler. Den indre og den ytre. I den indre dialogen, som aldri blir ytret, sier han én ting. Der skinner kjærligheten han føler for April igjennom. Når han snakker høyt, sier han aldri det han egentlig mener, men det mest sårende han kan komme på. 
Det er noe jeg regner med at de fleste kan kjenne seg igjen i. Man føler seg ond, og hater seg selv for det i etterkant. Likevel klarer man ikke å la være å si det. Man mener det ikke, og så fort det er sagt, skulle man ønske man kunne trekke det tilbake.
Det er også en historie om slik anger.

De siste hundre sidene av boka leste jeg på sengekanten. Da jeg la den fra meg for siste gang tenkte jeg at denne boka kom til å forfølge meg.
Dette er første gang jeg har våknet tre ganger i løpet av en natt på grunn av en bok.

Jeg har aldri lest en bok som har hatt så kraftige dialoger. Jeg har aldri lest en bok som får meg til å føle meg som en inntrenger.

Boka er skrevet med en forteller, men vi ser hele historien igjennom Frank Wheeler. Allikevel klarer jeg ikke helt å få sympati for ham. Jeg blir irritert på ham. Jeg blir sinna på ham. Og jeg blir lei meg på grunn av ham. Likevel forstår jeg ham. Jeg ser meg selv i ham.

En ting det ser ut som om mange som har lest boka har latt være å kommentere, er all symbolikken som gjennomsyrer den. Symbolikken er ikke prangende. Den står ikke i veien. Det kan være et enkelt ord, eller en setning, eller hvor sollyset treffer. Yates bruker ikke symbolene for å si noe om noe annet, slik som Fitzgerrald gjør i "Store Gatsby". Han bruker symbolene som et pek frem i boka.
Det er ikke nødvendig å få med seg alle symbolene for å nyte mesterverket.

Det er en veldig psykologisk roman. Det er den mest gripende historien jeg noen gang har lest. Det går neppe lang tid før jeg leser den igjen.

"MIN TIDS STORE GATSBY ... EN AV DE BESTE BØKENE FRA EN I MIN GENERASJON."
- Kurt Vonnegut 

9 comments:

  1. Helt enig med deg. Dette er på linje med Who's afraid of Virginia wollf - som det forøvrig godt går an å se på film. Spesielt klassikeren med Elisabeth Tylor. Jeg har holdt meg unne filmen til Re.road - for ikke å ødelegge den helt spesielle og ganske ekstreme leseopplevelsen boken ga.

    ReplyDelete
  2. Jeg så filmen rett etter at jeg leste boka. Jeg syns den fungerte godt, spesielt hvis man har boka i bakhodet. Når man kjenner den indre dialogen som Frank har med April, funker rett og slett filmen - i hvert fall etter min mening.

    ReplyDelete
  3. Ok, jeg får give it a try. Takk skal du ha!!

    ReplyDelete