Friday, November 26, 2010

De skjulte morderne av Robert Wilson


Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive en anmeldelse av denne boka. Det byr meg faktisk imot. Men nå er det engang slik at jeg har startet en bokblogg, og jeg har lest ferdig en bok. Følgelig har jeg moralsk forpliktet meg til å dele mine tanker med de som er interessert i dem.

Det blir helt feil å si at det er en dårlig bok, jeg får heller si at jeg ikke traff blink i valget av bok. Det vil si: Jeg bommet ikke bare på blinken, jeg møtte opp på feil skytebane. Men hvem kunne ha visst det?

Igjennom årenes løp har min kunstneriske smak utviklet seg. Innenfor litteraturen har den gått fra ”En mørk og stormfull aften”-barnekrim, til Jo Nesbø-type krim, til mer persondrevet litteratur. Det betyr ikke at jeg ikke vet å fremdeles sette pris på en god kriminalroman, men det var så å si ingenting i Wilsons Falcón-roman nummer tre som grep meg.

Jeg mener at god skjønnlitteratur bør være personlig og ærlig. Historien bør være persondrevet, og menneskene bør stå i fokus. Her feiler Wilson kapitalt.

”De skjulte morderne” handler om terrorisme, og Wilson skal ha klapp på skuldra for den tittelen (The Hidden Assassins). Den er flott.
For å skrive om terrorisme har Wilson gjort grundig research. Han har gått i dybden av forholdene som de forskjellige samfunnslagene i Marokko har til Vesten. Det er selvsagt bra at han har tatt seg tid, og brukt resurser på å forstå det han skriver om. Der hvor han bommer er bruken av materialet han har samlet inn. Det virker som om han prøver å rettferdiggjøre researchen ved å tvinge den på leseren. Boka balanserer ofte på en knivsegg mellom et slags fiktivt leksikon og krimhistorien den skal være.

Språklig irriterer Wilson meg. Selv om denne boka er langt fra det beste eksempelet, skriver han voldsomt pompøst. Under journalistikkstudiene hadde jeg blitt lagt inn på intensivavdelingen for akutt adjektivsyke hvis jeg hadde skrevet som ham.
I tillegg til denne pompøse skriveformen, bygges setning etter setning opp med den ene bisetningen etter den andre. Dette kan kanskje oversetteren ta på egen kappe. På engelsk er ikke det like hemmende som på norsk.
Også korrekturleseren bør få dask på lanken. Det er mange slurvefeil.

Så langt har det vært mye negativt, men noe positivt er det også. Plottet i boka er godt utarbeidet, og Wilson har evnen til å overraske gang etter gang.

Det som virkelig irriterer meg, er at jeg sikkert kommer til å lese den fjerde, og foreløpig siste, Falcón-boka en dag. Jeg har tross alt fordøyd de tre første, og når sant skal sies, var de to første bøkene langt mer persondrevet, og mye mer personlig og ærlige.

Jeg liker ikke terningkast, men jeg kaster den likevel: En høyst subjektiv 2+

3 comments: