Mørke midt på dagen

Jeg ser ikke noe behov for å forklare at Arthur Koestler har skrevet en god roman. Den ble kåret til det 20. århundrets åttende beste engelskspråklige roman av Moderen Library. Så rent objektivt kan vi slå fast at boka fra 1940 er et mesterverk av de sjeldne. Derfor vil jeg utelukkende fortelle om min opplevelse av boka.

”Mørke midt på dagen” tar for seg utrenskingen av de gamle revolusjonære i kommunistpartiet, og kontrastene mellom den gamle garde og de nye bolsjevikene. Boka er basert på de virkelige moskvaprosessene som tok sted i tidsrommet 1936 til 1938. Navnene i boka er fiktive, men er basert på virkelige mennesker. Josef Stalin kalles for eksempel konsekvent for ”Nr. 1”.

Dette er en periode i verdenshistorien som virkelig fascinerer meg. Det er et eller annet med den omnipotente faren, de hemmelige arkivene, maktkampen som står i kontrast til individets uegoistiske kamp for et bedre samfunn som fanger meg. Men denne boka mangler romantiseringen av denne grusomme tiden. ”Mørke midt på dagen” er brutal. Den er ærlig. Den er avslørende. Den romantiserer ingenting. Forfatteren var selv en politisk fange. Han kjente selv mange av ofrene i moskvaprosessene.

Det at boka har en brutalitet og en ærlighet som man sjelden finner i bøker gjør at man kanskje ikke setter seg ned og koser seg med boka over en kopp te. Det som derimot gjør boka ekstremt fascinerende er dens intellektuelle karakter. Den bruker et språk som man ikke lenger ser. Det er lange monologer, dialoger og dagbokskriblerier som tar for seg kommunistiske dilemmaer og prioriteringer. Det mest spennende avsnittet i boka er da hovedpersonen Rubasjov blir avhørt av sin gamle venn, og nå fiende, Ivanov. Da sammenlikner Rubasjov den sovjetiske kommunismen med Dostojevskis roman ”Forbrytelse og straff”. Han stiller spørsmålet: Helliggjør målet midlene?

Jeg lot meg fascinere og gripe av bokas dype intellektuelle karakter. Dette er helt klart en bok som det går an å fordype seg i mange ganger. Den er interessant, men ikke gjør den feilen å tro at du kan kose deg med den. Det kan du ikke.