"Farlig formue" av Ken Follett

Det er ingenting i Ken Folletts bok som tilsier at jeg skulle like den, likevel klarer jeg ikke helt å mislike den.

Persongalleriet er veldig lite troverdig. Personene er voldsomt endimensjonale. Det fins ingen dybde i deres personlighet. Enten er man slu, ond og sexy, eller så er man dum, lat og stygg. Det siste alternativet er at man er glup, flittig og pen.

Det er kun enkelte bipersoner som hadde flere sider ved seg, og viser evne til forandring. Hovedpersonene er låst fast i sin personlighet, og viser ingen fleksibilitet. Selv i de mest kritiske situasjoner er de helt uforandret.

Historiens helter, er helt blottet for feil og mangler. Igjennom 25 år er det absolutt ingenting å sette fingeren på. Det stikk motsatte gjelder historiens skurker. Det er ingenting positivt å si om dem.

Etter å ha lest en 50 – 100 sider (av 544) kunne jeg skrevet resten av boka selv, og truffet noen lunde på både handling og avslutning. Det er ingen overraskelser på vegen, og det ble egentlig litt pinlig da Follett brukte ti sider på å bygge opp til en overraskelse man allerede har ventet på i 100 sider. Den store avsløringen i boka, blir gjennomskuet allerede etter det første kapittelet.

Historien er satt til London, og handlingen strekker seg  fra 1866 til 1892. Boka forteller om familieintrigene i familien Pilaster, som eier og driver en av verdens mest solide banker i en turbulent økonomisk periode. Etter skurkenes jakt etter prestisje, makt og penger skjules mord, og liv som blir lagt i ruiner.

Folletts gode penn (eller tastatur) og fortellerevner gjør boka veldig leservennlig. Og selv om både personer og handling var voldsomt forutsigbare, var det vanskelig å legge fra seg boka. Nå som høststormer setter inn, starter sesongen for krimromaner. Ønsker man da en lettlest bok, som er kun skrevet for underholdningens del, er dette en fin bok å starte med. Personlig ville jeg kanskje ventet til påske, og tullet meg inn i et teppe, med en Irish coffee på påskeaften, og hatt boka som et alternativ til en Poirot-episode som jeg har sett 15 ganger tidligere.