De skjulte morderne av Robert Wilson

Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive en anmeldelse av denne boka. Det byr meg faktisk imot. Men nå er det engang slik at jeg har startet en bokblogg, og jeg har lest ferdig en bok. Følgelig har jeg moralsk forpliktet meg til å dele mine tanker med de som er interessert i dem.

Det blir helt feil å si at det er en dårlig bok, jeg får heller si at jeg ikke traff blink i valget av bok. Det vil si: Jeg bommet ikke bare på blinken, jeg møtte opp på feil skytebane. Men hvem kunne ha visst det?

Igjennom årenes løp har min kunstneriske smak utviklet seg. Innenfor litteraturen har den gått fra ”En mørk og stormfull aften”-barnekrim, til Jo Nesbø-type krim, til mer persondrevet litteratur. Det betyr ikke at jeg ikke vet å fremdeles sette pris på en god kriminalroman, men det var så å si ingenting i Wilsons Falcón-roman nummer tre som grep meg.

Jeg mener at god skjønnlitteratur bør være personlig og ærlig. Historien bør være persondrevet, og menneskene bør stå i fokus. Her feiler Wilson kapitalt.

”De skjulte morderne” handler om terrorisme, og Wilson skal ha klapp på skuldra for den tittelen (The Hidden Assassins). Den er flott.

For å skrive om terrorisme har Wilson gjort grundig research. Han har gått i dybden av forholdene som de forskjellige samfunnslagene i Marokko har til Vesten. Det er selvsagt bra at han har tatt seg tid, og brukt resurser på å forstå det han skriver om. Der hvor han bommer er bruken av materialet han har samlet inn. Det virker som om han prøver å rettferdiggjøre researchen ved å tvinge den på leseren. Boka balanserer ofte på en knivsegg mellom et slags fiktivt leksikon og krimhistorien den skal være.

Språklig irriterer Wilson meg. Selv om denne boka er langt fra det beste eksempelet, skriver han voldsomt pompøst. Under journalistikkstudiene hadde jeg blitt lagt inn på intensivavdelingen for akutt adjektivsyke hvis jeg hadde skrevet som ham.

I tillegg til denne pompøse skriveformen, bygges setning etter setning opp med den ene bisetningen etter den andre. Dette kan kanskje oversetteren ta på egen kappe. På engelsk er ikke det like hemmende som på norsk.

Også korrekturleseren bør få dask på lanken. Det er mange slurvefeil.

Så langt har det vært mye negativt, men noe positivt er det også. Plottet i boka er godt utarbeidet, og Wilson har evnen til å overraske gang etter gang.

Det som virkelig irriterer meg, er at jeg sikkert kommer til å lese den fjerde, og foreløpig siste, Falcón-boka en dag. Jeg har tross alt fordøyd de tre første, og når sant skal sies, var de to første bøkene langt mer persondrevet, og mye mer personlig og ærlige.

Jeg liker ikke terningkast, men jeg kaster den likevel: En høyst subjektiv 2+

Kafka på stranden av Haruki Murakami

Jeg har alltid store forventninger til Murakami. Han har satt lista høyt, men han har satt den der selv. Denne gangen skuffet han ikke, men helt uten fare for å rive var det ikke.

Det som er gjennomgående i de romanene jeg har lest av Murakami, er at det er magisk realisme. Det vil si at det er overnaturlige hendelser i en naturlig setting. Det overnaturlige brukes for å gi en forsterket dybde i tematikken. I ”Kafka” regner det fisk, sjeler reiser uavhengig av kropper, og enkelte vesener beveger seg på kanten av den fysiske verden. Det er ikke engang klart om den virkelige tiden er lineær, men den er heller ikke sirkulær. Kanskje den er uavhengig av rom?

Etter bokas utgivelse sa Murakami at nøkkelen til å forstå den er å lese den mange ganger. ”Kafka” reiser mange spørsmål, men gir ingen svar. Den er et sett av mange gåter, gåter som står til hverandre, og til sammen utgir et fyldig svar, men svaret vil være forskjellig fra leser til leser.

Jeg skal ikke late som om jeg forsto alt jeg leste. Jeg skal ikke skrive at jeg sitter med min subjektive side av svarene.  Jeg forsto ikke nok. Jeg burde nok lese den et par ganger til – slik som Murakami anbefaler. Jeg tviler dog på at jeg kommer til å gjøre det. Det er for mange bøker som venter på å bli lest. Hvis jeg noen gang befinner meg i den uvanlige situasjonen at jeg ikke har andre bøker å lese, og Revolutionary Road ikke er tilgjengelig, skal jeg ta den opp igjen.

Oppbyggingen av ”Kafka” er typisk Murakamisk. Romanen gjennomgår en metamorfose – den starter som en klassisk kriminalroman, så glir den over i en slags fantasysjanger, før den ender opp som en metafysisk roman.

Denne forandringen er fascinerende når man leser. Vanligvis ville den vært irriterende, og hemmende, men som alltid, får Murakami det til å fungere.

Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som er mer intellektuelt bygd opp. ”Kafka on the Shore” handler om en 15 år gammel gutt som rømmer hjemmefra, og lyver på seg navnet Kafka, for å slippe unna faren sin. Faren er en berømt kunstner, og som mange stereotypiske kunstnere har han en uvanlig sjel. Det mest påfallende er at han forteller sønnen sin at han kommer til å drepe ham og ha sex med både sin mor og sin søster. Det fører til at han rømmer for å slippe unna denne spådommen. 

For å bygge opp om bokas intellekt, søker Kafka tilflukt i et bibliotek. Der bygges boka opp til et kulturelt og intellekutelt tempel, hvor det diskuteres alt fra Nietzsche (mer enn godt eller ondt) til Beethoven.

”Kafka” er en leservennlig, dialogdrevet bok. Murakami river ikke lista han har satt denne gangen, men den skulle ikke vært satt mye høyere. Selv om jeg ikke liker å kaste terninger, vil jeg gi boka terningkast 5 (svak).

Mer Murakami:
Sauejakten
What I Talk About When I Talk About Running
Dans Dans Dans

Revolutionary Road av Richard Yates

Det er vanskelig å sette seg ned å skrive noe om denne boka. Uansett hva jeg skriver, uansett hvordan jeg skriver det, vil det ikke yte boka rettferdighet. Jeg har aldri lest en bok som har rystet meg helt til mine grunnvoller. Ikke før nå.

Yates skildrer et ekteskap i krise. Boka er et portrett av et ekteskap som faller fra hverandre dag for dag. Det er ingen man kan peke på og gi skylda for forfallet. "Revolutionary Road" er en tragisk kjærlighetshistorie.

Historien har en utrolig dybde, og hovedpersonene har en kompleksitet man sjelden finner i bøker.

John Mullan i The Guardian skriver at samtalene mellom ekteparet Wheeler, som boka handler om, alltid er gjennomsyret av forakten de føler for hverandre. Jeg deler ikke dette synet på boka. Jeg er av den oppfatningen at det ligger en grunnleggende kjærlighet i bunn, men at  det noen ganger ikke er nok. De klarer ikke å venne seg til ”Den håpløse tomheten” det innebærer å leve i forstadsamerika. Hva gjør man når man ikke kan bli værende, men heller ikke kan dra?

Hva gjør man, når all ens selvtillit, og hele ens liv er basert på en løgn? En uskyldig løgn som ble sagt fordi den var enkel. ”Frank, du er den mest interessante personen jeg har møtt.”

Når de krangler er det alltid to dialoger hos Frank Wheeler. Den indre og den ytre. I den indre dialogen, som aldri blir ytret, sier han én ting. Der skinner kjærligheten han føler for April igjennom. Når han snakker høyt, sier han aldri det han egentlig mener, men det mest sårende han kan komme på. 

Det er noe jeg regner med at de fleste kan kjenne seg igjen i. Man føler seg ond, og hater seg selv for det i etterkant. Likevel klarer man ikke å la være å si det. Man mener det ikke, og så fort det er sagt, skulle man ønske man kunne trekke det tilbake.

Det er også en historie om slik anger.

De siste hundre sidene av boka leste jeg på sengekanten. Da jeg la den fra meg for siste gang tenkte jeg at denne boka kom til å forfølge meg.

Dette er første gang jeg har våknet tre ganger i løpet av en natt på grunn av en bok.

Jeg har aldri lest en bok som har hatt så kraftige dialoger. Jeg har aldri lest en bok som får meg til å føle meg som en inntrenger.

Boka er skrevet med en forteller, men vi ser hele historien igjennom Frank Wheeler. Allikevel klarer jeg ikke helt å få sympati for ham. Jeg blir irritert på ham. Jeg blir sinna på ham. Og jeg blir lei meg på grunn av ham. Likevel forstår jeg ham. Jeg ser meg selv i ham.

En ting det ser ut som om mange som har lest boka har latt være å kommentere, er all symbolikken som gjennomsyrer den. Symbolikken er ikke prangende. Den står ikke i veien. Det kan være et enkelt ord, eller en setning, eller hvor sollyset treffer. Yates bruker ikke symbolene for å si noe om noe annet, slik som Fitzgerrald gjør i "Store Gatsby". Han bruker symbolene som et pek frem i boka.

Det er ikke nødvendig å få med seg alle symbolene for å nyte mesterverket.

Det er en veldig psykologisk roman. Det er den mest gripende historien jeg noen gang har lest. Det går neppe lang tid før jeg leser den igjen.

"MIN TIDS STORE GATSBY ... EN AV DE BESTE BØKENE FRA EN I MIN GENERASJON."

- Kurt Vonnegut