Gjørme av Øyvind Strand

Etter å ha sett at oversetteren, og bokbloggeren bak aroundbooks, karakteriserte boka, med undertittelen ”En kjærlighetshistorie”, for ”en av de beste bøkene jeg noen gang har lest”, følte jeg at jeg var nødt til å lese boka. Jeg angrer ikke.

Jeg er nok ikke av den oppfatning at boka er en av de beste bøkene jeg har lest. I beste fall kan jeg gå med på at den er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i 2011. Jeg kan også gå så langt som å si at jeg tror det er få bøker jeg kommer til å like bedre i år … men det er et godt stykke opp til de beste bøkene. Jeg har ingen tro på at boka kommer til å bli en norsk klassiker.

På bloggen til Christine kan man lese at Kari Bu har skrevet en avhandling om terningkast. Det er personlige følelser som preger anmeldelser som gir karakter seks, og jeg må nødt til å innrømme at jeg ikke kjenner meg igjen i bokas tematikk.

Det er kanskje noen som reagerer på tittelen Gjørme – En kjærlighetshistorie? I utgangspunktet en selvmotsigelse. Skal ikke kjærlighetshistorier være pene og søte? Pøh!

Gjørme handler om angst, eller kanskje angst som skyldes overgrep i barndommen. Boka handler om alkoholisme sett igjennom en angstfylt alkoholikers øyne. Boka handler om selvforakt – den handler om ens egen personlige gjørme.

Jeg kjenner ikke til forfatteren. Jeg googlet ham i forbindelse med denne anmeldelsen. Strand skriver så troverdig, nært og sårt at det er nærliggende å tro at boka er basert på forfatterens egne erfaringer. Han stripper seg selv helt naken igjennom språket, og hans unike evne til å sette ord på følelsene.

Jeg klarte ikke å få denne teorien verken bekreftet, eller avkreftet. Men det jeg derimot fant, var hans egen blogg … så kan det være opp til enhver å avgjøre hva man tror om min teori.

Den uvante måten å bygge opp setninger og språk på, fungerer stort sett veldig godt. Strand skaper en intensitet, nerve og oppkjørthet som jeg ikke kan huske å ha vært borti siden jeg leste ”Journalisten” av Niels Fredrik Dahl. Men noen ganger kan det bli slitsomt å lese setninger som går over en hel side.

Til tross for at boka tar opp et tungt, trist og alvorlig tema, så er det flere scener som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Gjørme vekker alle følelsene man har i sitt register.

Terningkast 5.

Mørke netter i Barcelona av Alicia Giménez-Bartlett

Ny sveis, og tilsynelatende ny pupp.

Dette er en krimroman som hadde alle klisjeene på plass. En mannevond politietterforsker. Turbulent kjærlighetsliv. Trøblete familieforhold. Drapsmenn. Svindlere. Ja … alle klisjeene.

Men, klisjeer har blitt klisjeer fordi de fungerer, skrev Khaled Hosseini i Drageløperen. Han har kanskje et poeng.

Som mine deilige, elskede lesere sikkert har lagt merke til, har jeg som oftest ikke så veldig mye til overs for denne sjangeren. Men fordi påska nærmer seg med monsterklabber under skia sonderer jeg kriminalmarkedet, og har fullført den andre krimmen på tre uker. Sist ble det bortimot totalslakt, men denne gangen skal jeg være litt snillere. Jeg lover … i hvert fall litt.

Det er tre momenter jeg vektlegger når jeg leser en krim. Det viktigste er hovedpersonen. Deretter følger handlingen. Til slutt så er det viktig at ikke språket ødelegger for forfatteren.

Bokas hovedperson, Petra Delicado, ville gjort meg til politiets hovedmistenkte hvis jeg hadde vært med i boka. Hun er mest av alt en skikkelig grinebiter, og livet hennes er ett eneste langt raserianfall. At hun har blitt 42 år gammel gjør hele personen lite troverdig. Et menneske med det temperamentet hadde dødd av høyt blodtrykk eller hjerteinnfarkt før hun fylte 25. Med andre ord: Jeg hatet henne og håpet noen tok henne av dage.

Likevel tar jeg tastaturet for fullt når jeg sier at hun var lite troverdig. Hun er riktignok klisjépreget. Rik, advokatutdannet, stor leilighet med to etasjer, leser bøker mens hun hører på klassisk musikk og så videre. Men hun har flere lag ved seg. Så selv om Giménez-Bartlett balanserer på en knivsegg når hun har kreert Delicado, så holder hun balansen. Jeg tåler bare ikke trynet på hovedpersonen.

Ingen bok består av kun én person, og én person alene. Ved sin side har Delicado den lubne førstebetjenten Fermín Garzón. Denne førstebetjenten får derimot min sympati. Han liker jeg stort sett. Det eneste jeg misliker med ham er at han er for snill med piiiip-en Petra Delicado.

Alt i alt har den lille kvinnelige djevelen og Garzón en fin dynamikk, og hever boka mange hakk.

Historien er godt utarbeidet, og hadde evnen til å overraske meg. Jeg ble tatt på senga i hvert fall én gang – jeg var bombesikker på at jeg visste hvem skurken var, men den gang ei. Jeg ble rett og slett finta på ræva og ut i pølsebua. Gode greier.

Likevel har jeg et ankepunkt. Det går faktisk ikke an for leseren å løse saken på egenhånd … i hvert fall ikke før man nærmer seg løsningen i historien.

Språket irriterte meg i begynnelsen. Det grunnet helt sikkert i mine fordommer. Når jeg leser krim, ønsker jeg at det skal være en allvitende forteller, og ikke førsteperson. Skulle jeg se hele verden igjennom den tøytas øyne?

Etter hvert som jeg leste gikk det seg til. Jeg glemte helt at historien ble fortalt igjennom Delicado. Dermed må jeg si at det funket, og at det bare var jeg som var sær i begynnelsen av boka.

Forfatteren behersker sjangeren selvsagt veldig bra. Når man skriver krim, er det viktig å huske på at språket ikke skal stå i veien for handlinga. Legger man merke til språket, har man gjort noe feil.

Så nå er det på tide å kaste terningen. Siden jeg syns Giménez-Bartlett har hatt en del skarpe betraktninger, har jeg vektet terningen på treersiden – terningkast 4.

Tjen folket av Yan Lianke

Min rike, morderiske halvdel. 

Hvis man leser omtaler av boka, blir det til stadighet fremhevet at den er en politisk satire. Det blir, uten unntak, dratt frem at boka ble sensurert av Partiet i Kina. Og hva så?

Agnar Mykles ”Sangen om den røde rubin” ble også sensurert og innhentet av de norske myndigheter. Betyr det at den var bitende satirisk? Selvsagt ikke.

Myndighetene er lite glad i kjønnsorganer i bevegelse. Hører dere det TV1000? De var enda mindre glad i seksuelle nytelser for 60 år siden – selv i litteraturen. Det var derfor Mykle fikk klaps på lanken.

Derfor vil jeg understreke overfor mine eventuelle lesere at man ikke trenger å lese ”Tjen folket” hvis man vil ha knusende kritikk av kulturrevolusjonen i Kina på 60-tallet. Det kan godt hende det er noe som går meg hus forbi, men slik jeg oppfatter det, ønsker forfatteren å fortelle en skjønn kjærlighetshistorie. Så er det heller en bieffekt at han tråkker myndighetene på alle tærne før han snubler i salaten til Mao.

Ta boken for det (jeg tror) den er. En utenomekteskapelig kjærlighetshistorie i en militærleir. (Til gutta: Selv om mange nevner pornografiske scener og sterk sex, så nei ... Dere kan bli skuffet først som sist. Scenene er omtrent like grafiske som sexscenene i Andeby. Vil du ha grovere sex, les Murakami.)

Før jeg fortsetter, må jeg understreke at jeg liker boka veldig godt. Lianke klarer å skape en nerve i kjærlighetsscenene, og man føler en familiaritet til hovedpersonen Wu Dawang. Jeg lot meg i hvert fall rive med av historien.

Det jeg derimot ikke er så glad i, er en fortellerstemme som foregriper begivenhetenes gang. Det er mitt største ankepunkt mot boka. Men det var ikke veldig sjenerende. Ettersom jeg ble vant med fortelleren, plaget det meg ikke.

Terningkast: Veldig usikker. Den ligger mellom fire og fem. Kom gjerne med en anbefaling, så oppdaterer jeg den når måneden er ferdig.

Arctic Summer av E. M. Forster

Er det mulig å gå forbi denne?

For en fantastisk bok!

… Det var i hvert fall det jeg tenkte etter å ha lest et par kapitler av den. Men så ble 40 sider til 80, og dermed var boka ferdig.

Hva i h*****?!

Jeg skjønte ikke det spøtt. Hva holdt Forster på med? Prøvde han å si noe? Ble det litt for mange pils i løpet av 1911?

Nei da. Etter et raskt Google-søk, lærte jeg litt om den homofile mannen fra England. Han skrev på fem bøker samtidig. Ambisiøst det … litt for ambisiøst kanskje. Boka ble aldri ferdig. Så det jeg satt med i hånda var et fragment av en bok som aldri ble skrevet ferdig.

Det er ikke det at han ikke fikk tid til å skrive boka ferdig. Det hadde han i massevis – 60 år faktisk. Mannen rakk å bli 91 år før han måtte pakke kobbermyntene.

The Guardians Paul Binding spekulerer i grunnen til at boka aldri ble avsluttet:

”One thing we can be clear about: whatever the ensuing rapprochement between Martin and Clesant, it wouldn't have involved sexual relations. Their interest in women is quite explicit, and there is more than a hint that Clesant is drawn to Martin's folksong-collecting sister-in-law Dorothea. In leaving the work incomplete, did Forster fight shy of writing about heterosexual men? Had his increased knowledge of his own homosexuality driven him further into a sense of belonging to a marginalised - and criminalised - minority?”

Forster selv sier at han aldri fullførte verket, som i følge Binding ville blitt hans mesterverk, fordi han ikke ble enig med seg selv om hvordan fortsettelsen skulle være. Dermed slutter boka etter åtti sider, og inkluderer brister.

Det er ikke lett å skrive noe fornuftig om en bok som ikke er i nærheten av fullført. Det høres ut som noe vas å begi seg utpå. Men nei! Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg leste den. Jeg klarer rett og slett ikke å få kapitlene ut av hodet mitt. Jeg har ikke gjort annet enn å tenke på boka i hele dag.

Så Labben … 

To byer av Charles Dickens

Det er ingen tvil om at jeg hadde gjort meg som en bikkje, og jeg snakker ikke om en hvilken som helst kjøter, men en av Pavlovs hunder. For hvem hadde vel trodd at godeste Arthur fra Kongen av Queens skulle få meg til å lese en klassiker av Charles Dickens?

Alle som er glad i tjukkasen fra Queens, kan umulig ha unngått å legge merke til Arthurs kreative side. Det er ikke sjelden han skal skrive den neste store romanen, og hver gang begynner han på den samme måten: ”It was the best of times, it was the worst of times.” Etter å ha hørt Arthur sitere denne velklingende innledningen for tiende gang, var det opp med Google. Hvilken bok siterte han?

”A Tale of two Cities”, selvsagt.

Med boka i hånd, var det nesten så jeg skalv i ren fryd. En bok med en så god start må nødt til å være magisk. Må den ikke?

Vel … kanskje ikke. Jeg må vel være så ærlig å si at det er andre klassikere som har truffet hjertet mitt renere. Men fornøyelig var det lell. For er det noe man ikke kan ta fra Dickens, er det hans grasiøse fjærpenn.

”To byer ” har to plan. Det er ett plan for det personlige dramaet, og et samfunnskritisk lag. For det er ikke noe tvil om at for mye vin gjør deg full … eller var det for mye blod gir kaos? Whatever.

Det deilige med Dickens er at han tar symbolikken og stapper den i kjeften på deg. Så tar han en kost og dytter den ned i halsen din. Det er så befriende. Det er ikke skjulte beskjeder i teksten. Symbolene er så opp i dage at man kveles av dem. Det er umulig å ikke legge merke til dem. Derfor slipper man å klappe igjen boka og føle seg dum. Takk Charles.

Mye kan skrives om boka, men jeg legger meg ikke utpå en lang analyse hvor jeg går inn på Dickens' syn på revolusjon. Han mener at revolusjonen kan være en god tanke, men når blod avler blod slutter man å tenke rasjonelt (hint, hint: Vin) og man blir beruset av all volden. Folk mister hodet (bokstavelig talt) for "moroskyld".

Skal man ha mer slik analyse, får man lese boka selv, eller google analsyser.

”To byer” er nok den mest lettleste klassikeren jeg har lest. 

Tysteren av Jan-Erik Fjell

For alle de som håpet at vi skulle få en ny Nesbø, en ny Harry Hole, en ny antihelt vi kunne elske: Glem det.

Fjell derimot glemte det sannsynligvis ikke.

Jeg antar at det måtte komme. Det var bare et spørsmål om tid. Jeg innrømmer rødmende at jeg lekte med tanken selv. Fjell har gitt oss en politietterforsker med så store spilleproblemer at kona gikk fra ham.

I mitt tilfelle gikk aldri leken med denne tanken så langt. Som så mange andre, har også jeg latt meg friste av pengespillet poker. Og i et lite sekunds frustrasjon skrev jeg dette lille stykket. Jeg stoppet dog der. Ikke bare mangler jeg både kreativitet og skriveferdigheter, men jeg innså også at det var en særdeles dårlig idé. Det ville bare blitt en kreativ omskriving av Harry Holes alkoholproblemer. Og hvem vil vel være en blek kopi av denne norske krimlegenden? Fjell?

Denne svakheten som Fjell har gitt bokas helt, Anton Brekke, for å gjøre ham til en antihelt, fungerer svært dårlig. Det er ikke til hinder for ham på noen måte. Jeg klarer ikke å skjønne hva dette problemet betyr for handlingen. Er det bare skrevet inn fordi helten skal være en antihelt … en Harry Hole?

Fjell klarer ikke å skape noe som helst engasjement for Brekkes spilleproblem. Hver scene som har noe med spill, møtte jeg med skuldertrekk. Taper han, så ja, hva da? Det fikk ikke noe betydning for verken utviklingen av historien, eller Brekke privat. Hva er da poenget?!

Man skulle tro at jeg hadde slengt nok dritt om bokas hovedperson nå, men nei da. Jeg har mer på lager.

Hvis jeg noen gang skulle laget en parodi på en krimbok, så hadde sannsynligvis ”helten” vært bortimot kliss lik Anton Brekke. Fjell har laget en parodi på sin egen helt. Det var faktisk så ”ille” at jeg holdt på å le da jeg leste enkelte scener med ham. Han er en sterk ledertype, frekk i kjeften, løser selvsagt saken, og har bra dametekke”. Hans svakhet er … ja poker og annet pengemoro. Altså en ekstremt lite troverdig person – en person som får nada i sympati fra meg.

Historien i boka er i utgangspunktet ganske interessant, men jeg syns ikke Fjell gjør nok ut av den. Etter at boka er to tredjedels lest, sier Brekke at vi bare har skrapet i overflata av saken. Hva i alle dager?

Når boka avsluttes, løses mysteriet for oss igjennom en dialog mellom to personer som ikke er i politiet. Hva betyr det? Fant politiet ut av saken, eller ble den bare avslørt for leseren?

Jeg tar kun for meg Brekke i dette innlegget. Det er fordi han er hovedpersonen i boka, og alle karakterene er bygd opp på samme måte. Det betyr ikke at de har like personligheter, men de er like ”grundig” konstruert.

Jeg lurer på hva Juritzen sier hvis han noen gang kommer over dette makkverket av en kritikk.

Terningkast snill: 2

PS! Jeg er ikke spesielt glad i krim. Eksepsjonelt god krim er kanon. Resten er jeg skeptisk til, og siden dette på ingen måte er eksepsjonelt god krim, kan boka lide av det.

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Lurer på om jeg får modelloppdrag med en slik søt sovesveis ... eventuelt fotooppdrag. Mmmh.

For en liten stund tilbake overtalte jeg en forfatterkompis av meg til å lese Murakamis ”Dans dans dans”. De første tilbakemeldingene hans gjorde meg stolt. Jeg hadde anbefalt ham en kanonbok! Men så kom det: ”Forfatteren i meg reagerer på at det er manglende fremdrift og plot i boka.”

Det måtte jeg tenke over. Og jo da, det er helt sant. Murakami skriver ikke historier. Så hva gjør han da? Murakami er litteraturens Salvador Dalí, og tastaturet er hans penn. Murakami maler portretter av følelser og sinnsstemninger. Og det gjør han også i Trekkoppfuglen.

Igjennom en surrealistisk pakke, lager Murakami et portrett av jakten på en følelse. Hovedpersonen, Toru Okada, er i en fullstendig apatisk tilstand når boka begynner. Det er ikke noen tvil om at han elsker sin kone, men likevel klarer han ikke å merke at hun driver lenger og lenger vekk fra ham. Han reagerer ikke engang på at hun bare er hjemme når hun skal sove. Så en dag forsvinner hun helt sporløst, og da begynner jakten på å føle noe. Absurd nok, starter den jakten på bunn av en brønn.

Hvis man setter seg ned med denne boka for å la seg underholde, kommer man aldri til å fullføre den. Trekkoppfuglen er på ingen måte en underholdende bok. Et av virkemidlene til Murakami er å gjenta historier og poenger tre ganger. Så man får ofte servert den samme leksa om igjen og om igjen. Det er på mange måter like spennende som å se Arsenal spille en finale. Au!

Hvis man derimot setter seg ned for å oppleve et litterært kunstverk, er Trekkoppfuglen virkelig veien å gå. Da er boka like fengende som Mona Lisa er for en kunsthistoriker.

Den som vurderer å plukke opp boka, bør kanskje vente noen måneder. Noe sier meg at noen rolige sommermåneder, med høy sol, gjør leseopplevelsen bedre.

Kos deg.

Terningkast … 5