A Clash of Kings av George R. R. Martin

En avhengighetsdannende serie. Har man først lest A Game of Thrones, er det bortimot umulig å legge fra seg A Clash of Kings.

Når man først åpner boka, forventer man kanskje at det skal ha passert noe tid fra første bok sluttet til andre bok begynner, men nei da. Første kapittel i A Clash of Kings kunne like gjerne vært neste kapittel i A Game of Thrones, og det tar ikke lang tid før man lurer på hva pokker det er som skjer med Arya, Jon, Robb og de andre.

Hva driver Tyrion på med? Og Theon da. Forbanna kødd!

I denne boka er det fire konger som kjemper om å være Westeros ene. I kampen om jerntronen møter vi selvsagt riddere, blod, glupinger, idioter, blod, statister, blod, forrædere og ikke minst magiske, mørke krefter ... og, sa jeg blod?

I tillegg er det en trussel nord for muren. En stor hær venter på å marsjere mot den. Døde begynner å gå igjen. Ravner ser. Skummelt.

For oss gutta er det kanskje skuffende at det er mindre sex i denne boka, men Theons reise tilbake til the Iron Islands kunne fort vært inspirert av selveste Murakami. 


Historien spinner fremdeles rundt de samme karaktererene. Catelyn, Jon, Arya, Sansa, Tyrion, Bran og så får vi noen nye bekjentskap. Men jeg skal avsløre én ting: Enkelte karakterer utvikler seg!

Enjoy. Det er umulig å la være.

Winter is coming!

Anettes Boktema: Min favoritt på I

I dag vil Anette vite hvilken favorittforfatter vi har på bokstaven «i». Så hvem har jeg funnet verdig til å være min favorittforfatter på «i»? Ingen.

Ingen? Hæ? Ingen? Ingen?!

Ikke en pokkers en av forfatterene jeg har lest på «i» fortjener å få satt «favoritt» foran seg. Jeg skal selvsagt ikke nevne hvilke forfattere på «i» jeg har lest. Det vil være lite hyggelig. Og for de som skal være smarte og sjekke mitt bibliotek, ser hva latskapens pris er. Jeg har ikke blogget om alle bøkene jeg har lest. Hi, hi.

Så heldigvis har Anette vært så elskverdig og sagt at vi kan velge om forfatterens fornavn eller etternavn skal begynne på i. Men hjalp det? Næh.

Så da tenkte jeg at jeg kunne skrible litt om sist ukes boktema. Det hoppet jeg glatt over da. Da lurte Anette på hvilken bok som ville bli den perfekte film eller TV-serie.

I utgangspunktet er dette et veldig lett spørsmål. Det var bare å sette seg og knotte ned noen ord om en god bok jeg har lest. Eller?

Første tanke gikk til Jo Nesbø og hans bøker om Harry Hole eller om Roger Brown, men det var jo lite originalt.

Deretter tenkte jeg på Stephanie Meyer og hennes Twilight-saga. Kremt.

Tore Renbergs «Mannen som elsket Yngve», streifet meg ... naturligvis.

Ja! Endelig har jeg det! «Revolutionary Road» av Richard Yates! Hei. Vent litt ... ikke det nei.

Nei, dette var visst ikke så enkelt likevel. Heldigvis fikk jeg i vinter/høst en ny favorittbok. Er kanskje ikke så sikker på at den hadde gjort seg som en perfekt film eller TV-serie, men tror nok den hadde funket.

Ta dish ...

Den usynlige broen av Julie Orringer.

For nærmere omtale av den: klikk her.

A Game of Thrones av George R. R. Martin

I lys fra stearinlysene ble boka lest i de varme vårnettene.

Her om dagen fikk jeg et innfall. Jeg må se «A Game of Thrones»-serien, men saken er den at jeg misliker sterkt å se en filmatisering av et litterært verk før jeg har lest det. Dermed var det bare å knyte skolissene og tusle opp til Manglerudsenteret for å kjøpe bøkene (digg med Ark-venn-avtalen for en gangs skyld).

«A Game of Thrones» er den første boka i serien «A Song of Ice and Fire», og første etappe er nå unnagjort.

Jeg skal ikke lyve. Det var en forrykende god etappe, men ikke en Bjørn Dæhli-etappe. Det var ikke snakk om å starte hardt, for så å øke. Det vi var vitne til var Axel Teichmann i glansdagene. Bedagelig, men ikke treg, åpningshastighet, og en avslutning det lukter svidd av.

Jeg har tidligere etterlyst tips til fantasybøker jeg kan lese, og jeg vil rette en takk til Elida som anbefalte meg serien.

Da jeg sa jeg ville lese en fantasybok, så jeg riktignok for meg flyvende hollendere, og dansende bjørner med tryllestaver. Det har vært lite av det i «A Game of Thrones». Det har vært mektige menn, skarpe tunger, lange sverd og sterke ledere, og det er kult. Siden det er første etappe i et langt løp, føler jeg heller ikke at jeg ødelegger noe hvis jeg sier at avlsutningen av boken bærer løfter om mer fantasy i dette maratonet.

Etter planen skulle jeg lese noen andre bøker før jeg fortsatte på serien, men det er det bare å glemme. Jeg er allerede i gang med bok nummer to, «A Clash of Kings».

Anettes Boktema: Min favoritt på H

På Anettes grublerier over hvilken favorittforfatter vi har på H, ser jeg ingen annen løsning enn å ramse opp alle forfatterene jeg har lest, så kan vi prøve å resonnere oss fram til noe etter det.

Først leste jeg Ernest Hemingway, hvor favoritten enten er «A Farewell to Arms» eller «A Moveable Feast». Det var for øvrig den sistnevnte boka som fikk meg til å kjøpe Fitzgeralds «Den Store Gatsby».

Deretter leste jeg Joseph Hellers «Catch 22».

Så var tiden inne for å lese Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden».

Den siste forfatteren jeg har lest på bokstaven H er vår egen husnazist, Knut Hamsun. Sult var boka.

Når dette er de eneste forfatterene jeg har lest som passer kriteriet, har jeg et lite problem. Hvordan skal man luke ut noen av disse? Det er litterære legender hele gjengen.

Vel, vi får gå etter eliminasjonsmetoden. «Vidunderlige nye verden» fikk jeg aldri helt taket på, og man kan vel ikke ha en favorittforfatter man ikke fikk tak på?

Humoren i «Catch 22» traff meg aldri helt i hjertet. Misforstå meg rett. Boka var vel verdt tida jeg brukte på den, men den har ikke fått den statusen hos meg som den kanskje fortjener. Derfor forkaster jeg Heller som favorittforfatter.

Da står vi igjen med Hamsun og Hemingway. Jeg elsket Sult, men jeg må være så ærlig å si at jeg ikke har fått somlet meg til å lese flere bøker av ham. Hemingway har jeg derimot lest mye av. Kvantumsrabatten gjør at Ernest går av med seieren for min del.

Da erklærer jeg med stolthet i fingerspissene: ERNEST HEMINGWAY ER MIN FAVORITTFORFATTER PÅ H.

Anettes boktema: Denne boka ville jeg tatt med

Denne gangen lurer Anette på hvilke to - tre bøker vi ville tatt med til en øde øy.

Jeg går ikke for de beste bøkene jeg har lest. Jeg går heller ikke for de tjukkeste mursteinene jeg vet om. Jeg går for den mest passende. Papillon av den straffedømte Henry Charrière.

«Papillon» handler om Cherrière som rømmer fra det som er av franske fangeleirer. Den store helten i boka er en samling kokosnøtter. De holder ham i live, og de hjelper ham med å rømme fra øyer i det Karibiske hav. De hindrer ham også i å bli alt for solbrent, hvis jeg ikke husker boka feil.

Henri Cherrière. Min gode Papillon. O' store Sommerfugl. Tenk å lese om deg på en øde øy med selvplukkede kokosnøtter.

Selv om det ikke er en lang bok, bør den gi meg nok ideer til å flykte fra øya - eller i det minste inspirasjon til en kamikazeflukt.

Når jeg tenker meg om ... det er jo deilig å sløve i skyggen ... skjerpe greiene ... og store høvding. Finne noen kokosnøtter. Så  kanskje jeg skal drasse med meg to bøker til. Lese litt i Murakamis 1Q84 fordi den er så sabla bra, og James Joyces Ulesses fordi da får jeg endelig tvunget meg til å lese den.

Dette boktema tar meg tilbake til ungdommen. Da drømte jeg om et liv på en øde Fiji-øy.

Her skal visst Papillon har rømt fra-

Dance With You av Live

sittin' on the beach
the island king of love
deep in fijian seas
deep in some blissful dream
where the goddess finally sleeps
in the lap of her lover
subdued in all her rage
and I am aglow with the taste
of the demons driven out
and happily replaced
with the presence of real love
the only one who saves