Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg



Det er ingen tvil om at Renberg er et fortellertalent utenom det vanlige. Det er ingen tvil om at han kan skildre mellommenneskelige forhold som de fleste forfattere ikke engang tør å drømme om. Det er ingen tvil om at han kan bygge opp egne litterære univers. Men ingen vet hvor haren hopper, eller hvor Renberg stopper.

Handlingen fra "Charlotte" er lagt til 1997, altså syv år etter at "Mannen som elsket Yngve" sluttet. De som har lest "Yngve" har helt sikkert fått med seg den hei dundrenes festen i slutten av boka. Ikke bare ble det konsumert både alkohol og marijuana, men det ble også røyket p-piller. Resultatet var at han endte i senga med Anette Hansen, som da gikk i niendeklasse, og den trippen ga han altså et lite avkom: Charlotte Isabel Hansen.

Ettersom sidene fløy forbi, ble det mer og mer klart for meg at denne boka river ned det universet som Renberg bygde i "Yngve" og "Kompani Orheim". Jeg kjente rett og slett ikke igjen Jarle, og jeg savnet Helge Ombo. Denne boka kunne like gjerne hatt en helt annen hovedperson. Boka hadde stått seg like bra, om ikke bedre slik. Og for min del, var det voldsomt skuffende. 

 

Ufattelig kjedelig forside



Jeg hadde lært meg å bli glad i Jarle. Jeg hadde blitt vant med hans univers. Jeg ville vite hvordan det går med Jarle Klepp. Men dette? Dette er da ikke Jarle Klepp? Det lille som er igjen av Jarle har blitt forsterket til det ugjenkjennelige.

Jarle har alltid hatt en intellektuell arroganse over seg. Han har kledd det. Jeg har kunnet kjenne meg litt igjen i det. Men den intellektuelle arrogansen som formelig rant av ham i "Charlotte" var for mye. Han ble en slags parodi på seg selv. Dette kan da ikke være Jarle? 

Uansett. Man kan bomme på mange områder, men når man skriver så godt som det Renberg gjør, kan man komme igjennom det med det meste av æren i behold likevel.

Som alltid skaper han en intim atmosfære mellom leseren og selve handlingen. Man føler virkelig at man er til stede, og noen scener er ikke annet enn veldig rørende. 



Jarle Renberg er også voldsomt dyktig til å skildre mellommenneskelige forhold. Han har en egen evne til å skildre kompleksitetene i menneskene rundt seg. I denne boka har han latt være å gjøre dette. Han har heller bevisst tatt i bruk klisjeer, og spiller på stereotyper.

I forhold til Anette Hansen, syns jeg det fungerer. Renberg prøver å skape et bilde av en jente som skal være selve normaliteten selv, samtidig skal hun være en rimelig enkel sjel. Dermed har hun fått dette anonyme navnet: Anette Hansen. Bare for å understreke dette, spiller han på folks fordommer. Anette Hansen jobber faktisk i kassa på Rema 1000.

Dette er på grensen til å være en parodi, men det funker.

Like godt syns jeg ikke at det fungerte med hans venner. Både Hasse og Arild ble en parodi på litteraturstudenters eksentrisitet.

Terningkast fire