Anettes Boktema: Min favorittforfatter på G

Det er godt Anette ikke spør etter favorittforfatteren min. Det hadde jeg ikke kunnet svare på. Favorittforfatteren på G, er derimot grei skuring.

Tara bom-tsj

Frode Grytten.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om fyren som har gjort det til en karriere å komme fra Odda. Han er mannen som har fått meg til å forstå at det faktisk er mulig å lese nynorsk. Da jeg gikk på videregående så jeg ikke helt forskjellen mellom dette aasenianske språket og en bondsk dialekt fra Hellas, men Gryttens levende språk, og lekne bilder har åpnet opp en ny verden for meg.

Til tross for at jeg elsker Grytten (hovedsakelig på grunn av Dublin og et essay om fotballstadioner i lavere divisjoner), har jeg faktisk ikke begitt meg ut på Bikubesong ennå. Jeg har nok fremdeles noe å glede meg til.

Derfor vet jeg ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget annet enn med: «To be continued ...»

Boktema - Min mannlige favorittkarakter

Jeg tenkte jeg skulle gjøre en Anettes boktema-debut. Hun spør om hvem som er din mannlige favorittkarakter.

Det er et godt spørsmål. Alternativene er mange, men kandidatene er få. Skal jeg gå for Frodo Baggins? En hobbitt som kan bli usynlig med en ond ring. Jeg kan ikke si at gjenkjennelsesfaktoren er høy. Gollum kan jeg ikke gå for. Han er for lite med i boka.

Hva med Harry Hole? En nesten to meter høy politimann med alkoholproblemer og er håpløst forelsket. Med tvilsom moral er han plettfri etisk. Nei ... føler meg ikke som en tvillingsjel.

Kanskje jeg skal ta en vilkårlig Courtney-mann fra Wilbur Smiths Courtney-serie? Næh. Ufeilbarlige menn har jeg lite sansen for.

Så hvilke reelle kandidater har jeg?

Mange av Murakamis karakterer har jeg sansen for, men om jeg skal kun velge én når de ikke opp. Men likevel er jeg ganske glad i Toru fra Norwegian Wood. Men, nei. Søken fortsetter.

Jeg kunne valgt Jarle Klepp fra bøkene "Mannen som elsket Yngve" og "Kompani Orheim". Jeg elsker den karakteren i de to bøkene. Men mannen han blir til? Not so much.

Så hele problemet koker ned til at jeg ikke har en favorittkarakter. Det er mange alternativer, men kandidatene er få - for å ikke si fraværende.

Skal jeg gjøre et valg, skal jeg velge en virkelig person: Frode Grytten. Jeg elsker boka "Dublin". Det ville vært en drøm å være fysisk med ham på den reisen han tar oss med på i fantasien. Jeg tror Grytten og jeg kunne fått det styggmorsomt med en Guinness i den ene hånda og Joyce i den andre.

Får jeg lov til å velge Grytten?

Trenger hjelp!

Potensial.

Et håpefullt ord. Et løfterikt ord. Et magisk ord.

Hvem ville ikke hatt potensial? Et potensial utenom det vanlige. Et utenomjordisk potensial.

Tenk å ha latente evner. Evner til å kunne spy flammer. Evner til å løfte fjell, bade i lava eller å bli usynlig.

Hvor vil jeg med dette usammenhengende rabbelet?

Jeg leser mye. Jeg leser mange romaner. Jeg leser en del klassikere, og jeg leser en del krim. Men det jeg så å si aldri leser er fantasy. Det eneste jeg har lest innen sjangeren er Ringenes Herre, og Twilight hvis det går inn under sjangeren.

Med andre ord er dette en uutforsket sjanger for meg, men likefullt en sjanger jeg gjerne skulle vært mer bevandret i. Derfor trenger jeg hjelp på veien. Hvor skal jeg begynne? Hvilke forfattere er flinke? Hvilke bøker er gode? Og hvor gjemmer helter som har utenomjordiske egenskaper seg?

Hjeeeelp!

Boken om salt av Monique Truong

Jeg føler meg lurt. Jeg leste bakpå. Så navnet: Gertrude Stein og frøken Toklas. Jeg tenkte Hemmingway. Jeg tenkte Anderson. Jeg tenkte Fitzgerald.

Jeg fikk Minh.

Jeg føler meg lurt.

Men det er helt greit.

Jeg fikk ikke verken ekte eller oppdiktede intriger om "den tapte generasjonen". Jeg fikk ikke noen svar på disputtene mellom Hemmingway og Stein. Jeg fikk en kulinarisk reise. Jeg fikk en filosofisk reise. Jeg fikk en vakker historie om en homofil vietnameser i Paris.

Ja ... du Skjønne Søndagsmann.

Boken om Salt er skrevet på en særegen måte. Den er skrevet nært. Den forandrer seg i fortellerform. Den virker fremmed. Det pirrer.

Handlingen er så som så. Den er ikke mye å bry seg om. Plottet er bortimot fraværende.

Men reisen, da. Den reisen.

Når begynte en bok å handle om å gå fra A - Å? Når var poenget med en bok å bla seg fram til slutten? Handler ikke en bok om å være et sted mellom linjene og bokstavene? I så fall treffer Monique Truong øyet til oksen.

... Og husk. Salt skal bare tilsettes når det bes om det. Ikke ta det på i ren vane!

Flytande bjørn av Frode Grytten

Et forsøk på Odda-bakgrunn fra terassen i Oslo ...

Jeg har ikke lest mye av Grytten. Foreløpig. Alt jeg har lest er ”Dublin” og en tekst i K, Aftenpostens kulturmagasin. Likevel er det knyttet forventninger til enhver tekst jeg ser som har navnet ”Grytten” på framsiden.

Jeg vet ikke hva det er med ham som tiltrekker meg. Det er noe med språket hans. Det er så enkelt. Det er så fargerikt. Det er så slagkraftig. Det er så … nynorsk!

Mannen, som har gjort det til en karriere å være fra Odda, er ikke kjent for å skrive krim, spenning, eller hva det er man vil kalle ”Flytande bjørn”. Grytten fikk Rivertonprisen for ”kriminalromanen”, står det på baksiden av boka. Men er det egentlig en krim?

Hadde jeg lest boka med forventningen om å få en god krim, hadde jeg blitt saftig skuffa. Det er ikke mordgåten som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. Krimmen er egentlig bare en tynn saus som fungerer som et bakteppe.

Handlingen er lagt til Odda. Overraskelse. En fyr blir presset av veien, og havner i elva. Han dør – selvsagt. Som resultat kommer hele landets pressekorps til Odda og setter byen på hodet. Det er også her Gryttens geni kommer fram.

Alle som kommer fra et lite sted vil kjenne seg igjen i skildringene. Spesielt slike karer som meg – vi som kommer fra et Odda. Eller Rjukan, som det er i mitt tilfelle.

En ordfører som vil sette byen på kartet. En lokal presse som oppfører seg etter andre regler enn den øvrige. Et politi som alle kjenner. Bygdeoriginaler. Skepsis til fremmede.

Skildringene til Grytten kan virke realistiske, men alle som har vært i situasjonene som han skriver om vet at de ikke er det. Han drar det alt for langt. Gjør det nesten absurd. Han treffer hodet på spikeren. Dette er en treffende satire. Ingen kriminalroman.

Den som kaller ”Flytande bjørn” for en kriminalroman kjenner åpenbart ikke situasjonen som Grytten mesterlig skriver om. Det handler ikke om drapet. Det handler om pressen. Det handler om Odda.