Gode gamle bokbloggene

Det er fredag. Klokka viser 16.29. Jeg trenger inspirasjon.

Som vanlig åpner jeg mac-en. Skriver inn en nettadresse.

Stedet er tomt. Ingenting er der. Bloggen er slettet.

Hvordan skal jeg nå holde oversikt? Hvor er alle de gode bloggene? Hvor er den siste snakkisen?

Jeg har mistet helt kontakt med bokbloggerne.

Hjelp!

Stormen av Frode Granhus

Dette er en krim som så vidt jeg har sett har fått utelukkende gode anmeldelser og referanser. Dagbladet kaller boka for en «nyansert og reflektert kriminalroman», og Sandefjords blad karakteriserer boka som «en av høstens beste krimbøker».

Selv hadde jeg ikke hørt om boka da jeg kjøpte den. Jeg gikk innom bokhandleren i Storgata i Porsgrunn (bruk sentrum, folkens) uten å ane hva jeg var på jakt etter ... noe som tydeligvis er en bokhandlers drøm. «Jippi», var reaksjonen fra den ansatte da jeg sa jeg ikke hadde peil på hva jeg ville kjøpe.
«Da har jeg jo frie tøyler», sa hun, og dro ut Granhus' «Stormen», og fortsatte:
«Dette er en strålende krim. Både jeg og kollegaen min er enige. Denne kan jeg anbefale på det varmeste».

Ja, ja, tenkte jeg. Hvorfor ikke gi boka en sjanse.

Nå kommer det vel ikke som noen overraskelse at boka skuffet.

For all del. Det er en ålreit bok. Lettlest og ikke alt for forutsigbar. Men den levde på ingen måte opp til forventningene.

Boka handler om mishandling. Den handler om et værhardt Reine i Lofoten. Den handler om politimannen Rino Carlsen som etterforsker funnet av et sjelett som bar preg av omfattende mishandling.

Jeg syns boka aldri tok helt av. Jeg syns den aldri ble skikkelig spennende, noe som bør være et minimum for at en krim skal kunne kalles god. De få glimtene av spenning knyttet seg til identiteten til en pleiepasient som hadde blitt utsatt for en voldsom brann.

Jeg klarte heller aldri å knytte meg til personene i boka. Jeg fikk verken sympati eller antipati for noen av dem. Jeg brydde meg ikke om hva som skjedde med dem i det hele tatt. Kanskje George R. R. Martin har sørget for at jeg aldri klarer å knytte meg til en litterær person igjen? Everybody dies!

Kanskje jeg er så negativ innstilt til en bok «alle» liker fordi jeg egentlig har lyst til å lese noe helt annet? Det jeg sitter å venter på er at Murakami skal få ut fingeren og skrive en ny bok. Kanskje løsningen er å lese en av hans gamle bøker på nytt?

Hva i alle dager er dette?

Her om dagen trillet jeg på jenta mi. Vi tuslet rundt i Østmarka, og rett ved Skullerudstua kom jeg over en hvit kasse og en benk. Nysgjerrig som jeg er, lurte jeg på hva dette var. På skiltet sto det «Velkommen!» med store bokstaver, men det som var skrevet med mindre skrift klarte jeg ikke å tyde.

Jeg skulte først til høyre, så til venstre, før jeg snek meg inn. Kan jo ikke ha noe av at noen kommer og forklarer hva dette er for noe. Er farlig å snakke med mennesker, vettu!

Videre står det: «Bok-Kisten i Hullet er et leseglede-prosjekt fra Galleri Anneks 2012».

I kurven under vognbaggen ligger Frode Gryttens Bikubesong. Jeg regnet med at dette var en oppfordring til å putte på en bok ... men jeg har lyst til å lese novellesamlingen. Så jeg snudde og gikk. Jeg fikk egentlig aldri greie på hva prosjektet gikk ut på.

Noen som vet?

På BA-HR bakke av Kari Breirem

Alle husker vel Tore Tønne-saken. Alle husker vel den tidligere statråden som tok livet sitt. Alle husker vel at han hadde skyldte Røkke penger. De fleste kjenner nok også til den falske fakturaen. Men kjenner folk til hva som skjedde i kulissene?

Det gjorde Breirem. Hun var i sentrum. Hun var syndebukk. Hun var varsler. Men snakker hun sant?

I utgangspunktet trekker vi skjønnlitteraturnerder uinteressert på skuldrene når man kommer halsende med en ... tja, hva slags bok er det? Ikke fagbok. Ikke dokumentar ... en slags biografi, kanskje? Men fortvil ikke. Dette kunne like godt vært en kriminalroman - en virkelighetens Grisham-roman, som Breirem kaller det.

Hva skjedde egentlig i tiden før Tore Tønne valgte å ta sitt eget liv? Visste han i det hele tatt om den falske fakturaen Røkke ønsket å betale ham med?

Spørsmålene i boka er mange. Det er interessant å se hvor rått man blir behandlet i forretningsverdenen. Det er oppsiktsvekkende å se det skitne spillet maktpersoner spiller. Det er en tankevekker at det er så tette bånd mellom maktpersoner i det norske samfunn.

Men hvor sant snakker Breirem?

Jeg tror på det meste av det Breirem skriver. Jeg tror på faktaopplysningene. Jeg tror på at hun forteller sannferdig om egne opplevelser. Likevel får jeg en snikende følelse av paranoia. Jeg lukter en svertekampanje. Men også paranoide kan bli forfulgt.

Alt i alt er dette en meget lesevennlig bok. Dette er et must for alle som er interessert i korrupsjon. Interessert i maktbånd. Interessert i Tore Tønne-saken. Dette er en bok for alle som jobber med journalistikk.

På BA-HR bakke er en tankevekker. Den er spennende. Den er viktig. Den er lest på en kveld.

Anettes boktema: Sommerens lesestoff

Sommeren 2008 oppdaget jeg Stieg Larsson. Den samme sommeren utga Jo Nesbø «Hodejegerne». Den sommeren visste jeg hva jeg kom til å lese. Siden den gang har alle leseplaner vært like flyktige som drømmer. Like trofast som vinden. Den ene dagen skal jeg lese Murakami, men ender opp Joyce. Før jeg er ferdig med Joyce er jeg i gang med Grytten. Når jeg er ferdig med Grytten skal jeg begynne på Fizgerrald, men leser Orringer.

Nei. Nok en gang har Anette satt meg fast. Eller?

Nei, da. Jeg bare tuller med deg. Denne sommeren er leseplanen tørket støv av.  Tavla er vasket. Pennene ferske. Denne sommeren oppdaget jeg George R. R. Martin. «Game of Thrones» og «A Clash of Kings» har allerede blitt fortært og fordøyd. Cirka 2000 sider med fantasy venter fremdeles på meg.

I tillegg har jeg seriøse planer om å få lest noen novellesamlinger. Først på agendaen er enten «Bikubesong» eller «The Elephant Vanishes». Men jeg ender sikkert opp med å lese «Nattog til Lisboa». Så da er det bare å stålsette seg for «Before I Go To Sleep».

Gleder meg til jeg skal begynne på «Hunger Game»

Hei! Vent litt ....

A Clash of Kings av George R. R. Martin

En avhengighetsdannende serie. Har man først lest A Game of Thrones, er det bortimot umulig å legge fra seg A Clash of Kings.

Når man først åpner boka, forventer man kanskje at det skal ha passert noe tid fra første bok sluttet til andre bok begynner, men nei da. Første kapittel i A Clash of Kings kunne like gjerne vært neste kapittel i A Game of Thrones, og det tar ikke lang tid før man lurer på hva pokker det er som skjer med Arya, Jon, Robb og de andre.

Hva driver Tyrion på med? Og Theon da. Forbanna kødd!

I denne boka er det fire konger som kjemper om å være Westeros ene. I kampen om jerntronen møter vi selvsagt riddere, blod, glupinger, idioter, blod, statister, blod, forrædere og ikke minst magiske, mørke krefter ... og, sa jeg blod?

I tillegg er det en trussel nord for muren. En stor hær venter på å marsjere mot den. Døde begynner å gå igjen. Ravner ser. Skummelt.

For oss gutta er det kanskje skuffende at det er mindre sex i denne boka, men Theons reise tilbake til the Iron Islands kunne fort vært inspirert av selveste Murakami. 


Historien spinner fremdeles rundt de samme karaktererene. Catelyn, Jon, Arya, Sansa, Tyrion, Bran og så får vi noen nye bekjentskap. Men jeg skal avsløre én ting: Enkelte karakterer utvikler seg!

Enjoy. Det er umulig å la være.

Winter is coming!

Anettes Boktema: Min favoritt på I

I dag vil Anette vite hvilken favorittforfatter vi har på bokstaven «i». Så hvem har jeg funnet verdig til å være min favorittforfatter på «i»? Ingen.

Ingen? Hæ? Ingen? Ingen?!

Ikke en pokkers en av forfatterene jeg har lest på «i» fortjener å få satt «favoritt» foran seg. Jeg skal selvsagt ikke nevne hvilke forfattere på «i» jeg har lest. Det vil være lite hyggelig. Og for de som skal være smarte og sjekke mitt bibliotek, ser hva latskapens pris er. Jeg har ikke blogget om alle bøkene jeg har lest. Hi, hi.

Så heldigvis har Anette vært så elskverdig og sagt at vi kan velge om forfatterens fornavn eller etternavn skal begynne på i. Men hjalp det? Næh.

Så da tenkte jeg at jeg kunne skrible litt om sist ukes boktema. Det hoppet jeg glatt over da. Da lurte Anette på hvilken bok som ville bli den perfekte film eller TV-serie.

I utgangspunktet er dette et veldig lett spørsmål. Det var bare å sette seg og knotte ned noen ord om en god bok jeg har lest. Eller?

Første tanke gikk til Jo Nesbø og hans bøker om Harry Hole eller om Roger Brown, men det var jo lite originalt.

Deretter tenkte jeg på Stephanie Meyer og hennes Twilight-saga. Kremt.

Tore Renbergs «Mannen som elsket Yngve», streifet meg ... naturligvis.

Ja! Endelig har jeg det! «Revolutionary Road» av Richard Yates! Hei. Vent litt ... ikke det nei.

Nei, dette var visst ikke så enkelt likevel. Heldigvis fikk jeg i vinter/høst en ny favorittbok. Er kanskje ikke så sikker på at den hadde gjort seg som en perfekt film eller TV-serie, men tror nok den hadde funket.

Ta dish ...

Den usynlige broen av Julie Orringer.

For nærmere omtale av den: klikk her.

A Game of Thrones av George R. R. Martin

I lys fra stearinlysene ble boka lest i de varme vårnettene.

Her om dagen fikk jeg et innfall. Jeg må se «A Game of Thrones»-serien, men saken er den at jeg misliker sterkt å se en filmatisering av et litterært verk før jeg har lest det. Dermed var det bare å knyte skolissene og tusle opp til Manglerudsenteret for å kjøpe bøkene (digg med Ark-venn-avtalen for en gangs skyld).

«A Game of Thrones» er den første boka i serien «A Song of Ice and Fire», og første etappe er nå unnagjort.

Jeg skal ikke lyve. Det var en forrykende god etappe, men ikke en Bjørn Dæhli-etappe. Det var ikke snakk om å starte hardt, for så å øke. Det vi var vitne til var Axel Teichmann i glansdagene. Bedagelig, men ikke treg, åpningshastighet, og en avslutning det lukter svidd av.

Jeg har tidligere etterlyst tips til fantasybøker jeg kan lese, og jeg vil rette en takk til Elida som anbefalte meg serien.

Da jeg sa jeg ville lese en fantasybok, så jeg riktignok for meg flyvende hollendere, og dansende bjørner med tryllestaver. Det har vært lite av det i «A Game of Thrones». Det har vært mektige menn, skarpe tunger, lange sverd og sterke ledere, og det er kult. Siden det er første etappe i et langt løp, føler jeg heller ikke at jeg ødelegger noe hvis jeg sier at avlsutningen av boken bærer løfter om mer fantasy i dette maratonet.

Etter planen skulle jeg lese noen andre bøker før jeg fortsatte på serien, men det er det bare å glemme. Jeg er allerede i gang med bok nummer to, «A Clash of Kings».

Anettes Boktema: Min favoritt på H

På Anettes grublerier over hvilken favorittforfatter vi har på H, ser jeg ingen annen løsning enn å ramse opp alle forfatterene jeg har lest, så kan vi prøve å resonnere oss fram til noe etter det.

Først leste jeg Ernest Hemingway, hvor favoritten enten er «A Farewell to Arms» eller «A Moveable Feast». Det var for øvrig den sistnevnte boka som fikk meg til å kjøpe Fitzgeralds «Den Store Gatsby».

Deretter leste jeg Joseph Hellers «Catch 22».

Så var tiden inne for å lese Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden».

Den siste forfatteren jeg har lest på bokstaven H er vår egen husnazist, Knut Hamsun. Sult var boka.

Når dette er de eneste forfatterene jeg har lest som passer kriteriet, har jeg et lite problem. Hvordan skal man luke ut noen av disse? Det er litterære legender hele gjengen.

Vel, vi får gå etter eliminasjonsmetoden. «Vidunderlige nye verden» fikk jeg aldri helt taket på, og man kan vel ikke ha en favorittforfatter man ikke fikk tak på?

Humoren i «Catch 22» traff meg aldri helt i hjertet. Misforstå meg rett. Boka var vel verdt tida jeg brukte på den, men den har ikke fått den statusen hos meg som den kanskje fortjener. Derfor forkaster jeg Heller som favorittforfatter.

Da står vi igjen med Hamsun og Hemingway. Jeg elsket Sult, men jeg må være så ærlig å si at jeg ikke har fått somlet meg til å lese flere bøker av ham. Hemingway har jeg derimot lest mye av. Kvantumsrabatten gjør at Ernest går av med seieren for min del.

Da erklærer jeg med stolthet i fingerspissene: ERNEST HEMINGWAY ER MIN FAVORITTFORFATTER PÅ H.

Anettes boktema: Denne boka ville jeg tatt med

Denne gangen lurer Anette på hvilke to - tre bøker vi ville tatt med til en øde øy.

Jeg går ikke for de beste bøkene jeg har lest. Jeg går heller ikke for de tjukkeste mursteinene jeg vet om. Jeg går for den mest passende. Papillon av den straffedømte Henry Charrière.

«Papillon» handler om Cherrière som rømmer fra det som er av franske fangeleirer. Den store helten i boka er en samling kokosnøtter. De holder ham i live, og de hjelper ham med å rømme fra øyer i det Karibiske hav. De hindrer ham også i å bli alt for solbrent, hvis jeg ikke husker boka feil.

Henri Cherrière. Min gode Papillon. O' store Sommerfugl. Tenk å lese om deg på en øde øy med selvplukkede kokosnøtter.

Selv om det ikke er en lang bok, bør den gi meg nok ideer til å flykte fra øya - eller i det minste inspirasjon til en kamikazeflukt.

Når jeg tenker meg om ... det er jo deilig å sløve i skyggen ... skjerpe greiene ... og store høvding. Finne noen kokosnøtter. Så  kanskje jeg skal drasse med meg to bøker til. Lese litt i Murakamis 1Q84 fordi den er så sabla bra, og James Joyces Ulesses fordi da får jeg endelig tvunget meg til å lese den.

Dette boktema tar meg tilbake til ungdommen. Da drømte jeg om et liv på en øde Fiji-øy.

Her skal visst Papillon har rømt fra-

Dance With You av Live

sittin' on the beach
the island king of love
deep in fijian seas
deep in some blissful dream
where the goddess finally sleeps
in the lap of her lover
subdued in all her rage
and I am aglow with the taste
of the demons driven out
and happily replaced
with the presence of real love
the only one who saves

Innsirkling av Carl Frode Tiller

Det første som slo meg var «nok en oppvekstroman?». Hva er det med oss? Vi nordmenn virker å bade i oppvekstromaner. Beatles. Jarle Klepp. Hvite Niggere. Trenger vi flere? Er idéromanen død?

Det andre jeg tenkte på var skoleprosjekter fra ungdomsskolen. Der leste vi noveller, og så skulle vi skrive novellene om igjen, men fra en annen persons synspunkt. Var det dette Tiller gjorde? Kibba Jarle Klepp fra Tore Renberg, ga ham et nytt navn, og beskrev ham ut fra et annet synspunkt?

Det siste jeg tenkte var: «Litteratur handler ikke om å tenke en original tanke, men å fortelle om en kjent historie på en ny måte». Så greit nok. Det var «nok en oppvekstroman». Historien var lite original, men den var i hvert fall originalt fortalt. Jeg kom inn i universet til Tiller. Jeg ble revet med. Jeg kom for sent i seng … igjen.

Konseptet er spennende nok. En fyr med navn David har mistet hukommelsen sin, og tre personer fra barndommen får øye på en annonse i avisa. Psykologer trenger hjelp til å få ham til å huske igjen. De kan hjelpe ham ved å skrive brev til ham. Dermed følger leseren tre personer fra hans barndom, Jon, Silje og stefaren Arvid. Vi blir nødvendigvis mye bedre kjent med disse karakterene enn David selv.

Det som er litt morsomt er å lese hvordan de forskjellige personene oppfatter og tolker forskjellige situasjoner.

Selv om Innsirkling er et solid håndverk, er det ting i teksten jeg irriterer meg over. For eksempel har alle personene det karaktertrekket at de sier ting de ikke har lyst til hele tiden. De sier ting de ikke skjønner hvor kommer fra. Er dette virkelig så normalt at alle karakterene i boka bør ha dette karaktertrekket?

En annen ting er at Tiller hele tiden skal si at folk prøver å smile. De prøver å smile slik og slik. Fins det ikke andre måter å fortelle det samme på? Må man alltid forsøke å holde et smil? Må man alltid forsøke å presse fram et smil? Er dette den eneste måten man kan si at noen prøver å holde en fasade på?

Alt i alt var dette en bok som var vel verdt de to dagene jeg brukte på å lese den. Jeg kunne sikkert lest noe bedre, men jeg kunne definitivt endt opp med det dårligere verk også. Boka får ingen varme anbefalinger, men står man med den i hånden, så ikke vær redd for å bruke tid på den.

Anettes Boktema: Min favorittforfatter på G

Det er godt Anette ikke spør etter favorittforfatteren min. Det hadde jeg ikke kunnet svare på. Favorittforfatteren på G, er derimot grei skuring.

Tara bom-tsj

Frode Grytten.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om fyren som har gjort det til en karriere å komme fra Odda. Han er mannen som har fått meg til å forstå at det faktisk er mulig å lese nynorsk. Da jeg gikk på videregående så jeg ikke helt forskjellen mellom dette aasenianske språket og en bondsk dialekt fra Hellas, men Gryttens levende språk, og lekne bilder har åpnet opp en ny verden for meg.

Til tross for at jeg elsker Grytten (hovedsakelig på grunn av Dublin og et essay om fotballstadioner i lavere divisjoner), har jeg faktisk ikke begitt meg ut på Bikubesong ennå. Jeg har nok fremdeles noe å glede meg til.

Derfor vet jeg ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget annet enn med: «To be continued ...»