"Farlig formue" av Ken Follett

Det er ingenting i Ken Folletts bok som tilsier at jeg skulle like den, likevel klarer jeg ikke helt å mislike den.

Persongalleriet er veldig lite troverdig. Personene er voldsomt endimensjonale. Det fins ingen dybde i deres personlighet. Enten er man slu, ond og sexy, eller så er man dum, lat og stygg. Det siste alternativet er at man er glup, flittig og pen.

Det er kun enkelte bipersoner som hadde flere sider ved seg, og viser evne til forandring. Hovedpersonene er låst fast i sin personlighet, og viser ingen fleksibilitet. Selv i de mest kritiske situasjoner er de helt uforandret.

Historiens helter, er helt blottet for feil og mangler. Igjennom 25 år er det absolutt ingenting å sette fingeren på. Det stikk motsatte gjelder historiens skurker. Det er ingenting positivt å si om dem.

Etter å ha lest en 50 – 100 sider (av 544) kunne jeg skrevet resten av boka selv, og truffet noen lunde på både handling og avslutning. Det er ingen overraskelser på vegen, og det ble egentlig litt pinlig da Follett brukte ti sider på å bygge opp til en overraskelse man allerede har ventet på i 100 sider. Den store avsløringen i boka, blir gjennomskuet allerede etter det første kapittelet.

Historien er satt til London, og handlingen strekker seg  fra 1866 til 1892. Boka forteller om familieintrigene i familien Pilaster, som eier og driver en av verdens mest solide banker i en turbulent økonomisk periode. Etter skurkenes jakt etter prestisje, makt og penger skjules mord, og liv som blir lagt i ruiner.

Folletts gode penn (eller tastatur) og fortellerevner gjør boka veldig leservennlig. Og selv om både personer og handling var voldsomt forutsigbare, var det vanskelig å legge fra seg boka. Nå som høststormer setter inn, starter sesongen for krimromaner. Ønsker man da en lettlest bok, som er kun skrevet for underholdningens del, er dette en fin bok å starte med. Personlig ville jeg kanskje ventet til påske, og tullet meg inn i et teppe, med en Irish coffee på påskeaften, og hatt boka som et alternativ til en Poirot-episode som jeg har sett 15 ganger tidligere.

Sauejakten

Hver gang jeg ser på en Huraki Murakami-bok, bobler det inni meg. Etter at jeg leste ”Dans dans dans”, som er oppfølgeren til ”Sauejakten”, tror jeg at jeg sitter med en ny favorittbok så fort jeg ser navnet hans. For jeg kan vel ikke ha vært så (u)heldig at jeg plukket hans beste bok på måfå?

Det er synd at jeg sitter med så store forventninger hver gang jeg åpner en bok av ham. Det er nesten umulig å leve opp til de forventningene jeg har til denne mesterlige japaneren. Selv om han ikke klarer å hoppe etter Wirkola ved denne anledningen, blir han ikke gjort til skamme av Espen Bredesen heller.

Det mest besynderlige med boken, er at Murakami ikke gir noen navn til noen av personene. Det er enten ”kjæresten min”, ”partneren min”, ”sjefen”, ”rotta”, eller rett og slett ”J”. I og for seg er det helt greit, men historien blir mer upersonlig, noe som etter min mening er uforenlig med ”jeg”-formen.

Boka begynner som en klassisk krimroman. Det er til og med en mystisk person, som ber om suspekte tjenester på kontoret til hovedpersonen. Men ettersom historien utvikler seg, dreier boka bort fra å være en krim, og hovedpersonen begynner på en bisarr jakt på en sau som kanskje styrer hele verden. I løpet av jakten kommer vi borti magiske ører, og filosofisk sauemenneske

Hvorvidt sauer har en symbolsk betydning i japansk kultur, vet jeg ikke. Men en liten fugl hvisket meg i øret at de har det. (Noen som kan tegne og forklare?) Dog skal det ettersigende være bortimot ubetydelig for boka.

Murakami hadde problemer med å takle suksessen som fulgte etter ”Norwegian wood”, og boka ”Dans dans dans” kom som et produkt av hans selvterapi. Den boka handler derfor om tap, lengsel og ensomhet. Jeg kan ikke se at ”Sauejakten” har en slik dypere mening, men hvem trenger vel dypere meninger når man har fortellertalentet til Murakami. For selv om boka aldri når de største høydene, er det en fornøyelig leseopplevelse å pløye igjennom den.

The Guardian hevder at han er en av verdens største nålevende forfattere. Jeg kan ikke se at han fortjener den merkelappen etter at jeg har lest tre bøker av ham. Etter min mening er det kun ”Dans dans dans” som er helt på nivå med de beste bøkene.

Av Murakami:
Dans dans dans
What I Talk About When I Talk About Running

Boktyven

En middelmådig historie kan bli til en fantastisk bok hvis slutten er strålende. Det demonstrerte Jack Kerouac ettertrykkelig med det klassiske verket ”On the Road”. Med ”Boktyven” viser  Markus Zusak at en dårlig bok kan bli middelmådig med en god slutt.

Normalt ville jeg gitt opp boka til Zusak. Inntrykket jeg satt igjen med etter å ha lest 300 sider (av 554) var at boka var forutsigbar, historien var kjedelig og språket høyst ordinært. Foruten de siste 50 sidene, som er ren fortellerkunst, sitter jeg fremdeles igjen med det samme inntrykket. Allikevel er det verdt å presisere at boka er gjennomført, og alle løse tråder blir nøstet opp til slutt.

Det som irriterte meg mest, var at Zusak avslørte slutten relativt tidlig i boka. Leseren vet i stor grad hvor historien vil ende. Jeg skjønner ideen om at hele historien er en reise forfatteren vil ta oss med på. Ikke bare skjønner jeg denne tanken, men jeg støtter den helt og holdent. Problemet er at jeg ikke skjønner hvorfor leseren ikke kan få i pose og sekk. Vi kan nyte reisen samtidig som vi ikke kjenner målet.

”Boktyven” handler om en tysk jente, Liesel, som mister hele familien sin rett før andre verdenskrig bryter ut. Hun får en lutfattig fosterfamilie som hun blir veldig glad i, og da spesielt sin papa. Hun får seg også en bestevenn i Rudy, som har Jessie Owens som sitt største idol – noe som ikke er godt mottatt hos de fleste tyskere.

For å bøte på fattigdommen begynner Liesel og Rudy å stjele mat. Men på grunn av Liesels språk- og ordhunger går mattyveriet over til boktyveri, og det er her grunnlaget for historien blir lagt.

Selv om Zusak avslører hva som skjer med de forskjellige personene relativt tidlig i boka, skal ikke jeg gjøre det her. Men det jeg vil si, er at boka er en lang hyllest til språket, og dets makt. Påstanden som blir fremsatt er at Hitler ikke ville kommet til makta uten ord, og at ord reddet Liesels liv.

”I have hated the words and I have loved them, and I hope I have made them right”. Dette er hva jeg tolker som bokens konklusjon.


For English version: http://booklaug.blogspot.com/2010/10/book-theif.html

What I talk about when I talk about running

Sist uke skrev jeg at jeg kanskje hadde funnet meg en ny favorittforfatter i Haruki Murakami. Jeg stakk dermed innom Ark Pocket ved første anledning for å skaffe meg flere Murakami-bøker. I bokhandelen fant jeg alle hans verker, men besluttet å kjøpe hans første bok, ”A Wild Sheep Chase”. Det gikk ikke helt som planlagt.

Bak skranken sto en søt, blond, snelle som akkurat hadde lest to av Hurakamis bøker selv, og var blitt nyfrelst – akkurat som jeg. Hun hadde imidlertid ikke lest den samme boka som meg, men ”Kafka on the Shore” og ”What I Talk About When I Talk About Runing”. Dermed ble én bok til tre; man skal alltid høre på søte blondiner.

Eller man skal kanskje ikke alltid høre på søte blondiner, men vi gutta ender som regel opp med å gjøre det allikevel. Denne gangen var intet unntak. Hun sa at boka var safe. Hun sa den var tradisjonell. Dermed ble ”What I Talk About” den neste boka jeg leste, og det var på mange måter en tabbe.

Jeg klager ikke over at boka var dårlig, for det var den ikke. Den var tvert i mot ganske inspirerende. Jeg klager på at dette var helt feil tidspunkt å lese den på.

Murakami kaller selv boka for ”a kind of memoir”, og det nettopp det den er. Den handler om Murakamis store lidenskap: Langdistanseløping. I tillegg til å skrive om denne lidenskapen bruker han også løping som et bilde på sitt forfatterskap. Selv om det strengt tatt ikke er nødvendig å ha lest flere av hans bøker først, ville boka for mitt vedkommende følt mer ”riktig” hvis jeg hadde gjort det.

Men uansett hvilken rekkefølge jeg hadde lest bøkene hans i, så kan man ikke legge skjul på at jeg har latt meg inspirere. Murakami skriver lidenskapelig om disiplin, og han romantiserer smerten som den gir. Han forklarer hvordan en blanding av talent, disiplin og konsentrasjon er viktig i både løping og i hans streben etter å bli en god forfatter. Han forklarer gleden av å konkurrere, men ikke mot andre mennesker, men mot seg selv. Hans bok inspirerer til å gi sitt beste. Nå vil jeg begynne å løpe.

”Everything worth doing, is worth giving your best” 

Mørke midt på dagen

Jeg ser ikke noe behov for å forklare at Arthur Koestler har skrevet en god roman. Den ble kåret til det 20. århundrets åttende beste engelskspråklige roman av Moderen Library. Så rent objektivt kan vi slå fast at boka fra 1940 er et mesterverk av de sjeldne. Derfor vil jeg utelukkende fortelle om min opplevelse av boka.

”Mørke midt på dagen” tar for seg utrenskingen av de gamle revolusjonære i kommunistpartiet, og kontrastene mellom den gamle garde og de nye bolsjevikene. Boka er basert på de virkelige moskvaprosessene som tok sted i tidsrommet 1936 til 1938. Navnene i boka er fiktive, men er basert på virkelige mennesker. Josef Stalin kalles for eksempel konsekvent for ”Nr. 1”.

Dette er en periode i verdenshistorien som virkelig fascinerer meg. Det er et eller annet med den omnipotente faren, de hemmelige arkivene, maktkampen som står i kontrast til individets uegoistiske kamp for et bedre samfunn som fanger meg. Men denne boka mangler romantiseringen av denne grusomme tiden. ”Mørke midt på dagen” er brutal. Den er ærlig. Den er avslørende. Den romantiserer ingenting. Forfatteren var selv en politisk fange. Han kjente selv mange av ofrene i moskvaprosessene.

Det at boka har en brutalitet og en ærlighet som man sjelden finner i bøker gjør at man kanskje ikke setter seg ned og koser seg med boka over en kopp te. Det som derimot gjør boka ekstremt fascinerende er dens intellektuelle karakter. Den bruker et språk som man ikke lenger ser. Det er lange monologer, dialoger og dagbokskriblerier som tar for seg kommunistiske dilemmaer og prioriteringer. Det mest spennende avsnittet i boka er da hovedpersonen Rubasjov blir avhørt av sin gamle venn, og nå fiende, Ivanov. Da sammenlikner Rubasjov den sovjetiske kommunismen med Dostojevskis roman ”Forbrytelse og straff”. Han stiller spørsmålet: Helliggjør målet midlene?

Jeg lot meg fascinere og gripe av bokas dype intellektuelle karakter. Dette er helt klart en bok som det går an å fordype seg i mange ganger. Den er interessant, men ikke gjør den feilen å tro at du kan kose deg med den. Det kan du ikke.