Dance Dance Dance

Hvordan vet man at man har lest en god bok? For min del vet jeg at en bok har vært noe helt eksepsjonelt når jeg sitter igjen med en tom, melankolsk følelse etter at det siste ordet er lest. Haruki Murakamis bok nådde ikke helt det punktet, men det var ikke langt unna.

"Dance Dance Dance" er en postmodernistisk roman om tap, lengsel og ensomhet. Boka handler om en 34 år gammel japaner som kona har dratt fra til fordel for hans kamerat. Etter en lengre depresjonsperiode tar han beslutningen om å dra tilbake til et gammelt lugubert hotell hvor han bodde sammen med en call girl fire år tidligere. Han er overbevist om at dette er hans livs store kjærlighet, og at han vil bli lykkelig igjen hvis han finner henne igjen.

Da hovedpersonen endelig kommer tilbake til det gamle hotellet venter en overraskelse på ham: Det er revet, og i stedet er det bygd et topp moderne hotell med samme navn, Dolphin Hotel. Igjennom flere mystiske og uforklarlige hendelser finner han ut at dette er stedet hvor alt som er tilknyttet ham henger sammen i en metafysisk verden.

I en søken etter å finne lykken, og sin call girl, Kiki, mister flere av personene grepet om hva som er virkelig og hva som er en drømmeverden, og dermed vet heller ikke leseren helt hva som er virkelig og hva som ikke er det.

En god bok gjør noe med deg. En god bok gir rom for ettertanke. En god bok inspirerer. ”Dance Dance Dance” er en god bok. Den har kun én svakhet; det er ikke alle trådene som blir nøstet opp. Skal du kun lese én bok i år, les denne - eller kanskje "Norwegian Wood", den skal visst nok være forfatterens mesterverk. Den boka står høyt på min ønskeliste.

Ta tre, betal for to

Hvis du går inn i bokhandleren Ark finner du alltid et slikt "ta tre-tilbud" på engelske pocketbøker, men jeg kan ennå ikke huske å ha sett et slikt tilbud på norske. Det er provoserende at det engelske språket skal prioriteres foran det norske.

Det er greit at det er business. De selger sikkert flere bøker på den måten. Det er ikke vanskelig å argumentere mot at de skal gjøre det de tjener mest på - det er umulig. Likevel liker jeg det ikke. Jeg liker ikke at det engelske språket skal gjøres mer attraktivt enn det norske. Det er rett og slett irriterende.

Da John Cleese gjestet Senkveld med Thomas og Harald, sa han spøkefullt at han ikke tror at det fins et norsk språk. Alle i Norge snakker så godt engelsk at det må være morsmålet vårt.

Det er klart at jeg syns det er bra at vi kan kommunisere godt på engelsk. Ikke bare syns jeg det er bra, men det gjør meg stolt. Likevel skal vi ikke glemme at det kommer til en pris, og den prisen er at vi får en mangelfull norskstimulans igjennom litteraturen.

Det er ikke noen tvil om at vi kunne hatt godt av å få en større norskstimulans. Vi trenger ikke å gå lenger enn til nærmeste matbutikk for se eksempler på det. Det er ikke lenge siden de hadde en kurv hvor det sto ”ananas biter epler”. Dette er langt i fra det eneste eksempelet på at nordmenn sliter med enkel rettskriving. Er det helt greit at ordelingsfeil har blitt til en folkesykdom? Er det greit at en som påpeker at kverulant staves med én ’r’, er en kverrulant?

Vi trenger ingen folkeopplysning innen norskfaget, men vi trenger bøker på norsk. Det er igjennom å bruke språket at man blir sikker på det. Det er igjennom å lese at man får utfordret sine språkkunnskaper. Det skal ikke være slik at det å lese bøker på morsmålet sitt skal være forbeholdt de med bedre økonomi.

Men hvordan skaper man incentiver i dette samfunnet? Trist men sant, så gjøres det stort sett med skatter og avgifter, eventuelt med subsidier. Å skattlegge engelskspråklig litteratur, eller å subsidiere norske bokkjøpere som handler norsk, er neppe riktig vei å gå. Men kanskje man kan begynne med å kreve lærerbøker på norsk ved høyere utdanning. Denne ekstrakostnaden kan dekkes inn ved å øke stipendet hos lånekassa. Det norske språket er tross alt det viktigste i norsk kultur, og dermed også et statlig ansvarsområde.

The Short Second Life of Bree Tanner

This review is in English for you mr. Ibarra!

I've been told that I shouldn't like the Twilight saga. I've been told that I have the wrong gender. I've been told that I'm too old. Well, screw them! I love the books - even this one.

But lets be honest. The book bored me. I found the story tedious. I couldn't even take breaks; the book is 178 pages long and wasn't divided into chapters, nor was it divided into sections. To top it all, it's about a rather uninteresting subject: Vampires, or more precisely: Newborn vampires.

Bree Tanner makes a brief appearance in the third book of the Twilight saga. There she dies just minutes after the sagas main character, Bella, gets introduced to her. The author, Stephanie Meyer, writes the saga in first person point of view, and because Bella didn't know Bree we didn't get to know her part in the saga. As it turns out she really plays an important part.

So lets put the story aside. Deep down we all know its bad. So why do I love the saga? Well, the answer is obvious. It's Meyers writingstyle that captures me. I don't know what it is. I have read a lot of books where the author uses a first person point of view, but no author has captured me the way that she has. I guess it has something to do with the way she makes you connect with the characters. When you read a Meyer book you don't just think the characters' thoughts, you feel their sentiments. You don't just understand their dilemmas, you dread them.

Meyer has a magical way of making the characters become a small part of you. If not permanently, at least for a small period of time.

... or maybe it's just the naïv teenager inside me that hasn't died yet. You know, the teenager that is a sucker for a romantic story.

The Boy in the Striped Pyjamas

Boken til John Boyne er en herlig og naiv historie om ondskap sett igjennom en niårings øyne. Fortellingen om Bruno og hans vennskap med jøden Shmuel starter i 1943 i Berlin. Der får Brunos far en jobb av "The Fury" som han ikke kan takke nei til; han skal overta som kommandant over "Out-With". Dette er en jobb som ingen andre enn Far er fornøyd med å få. Mor sier at de må flytte fra Berlin på grunn av omstendigheter de ikke kan gjøre noe med, noe som Bruno av erfaring har lært at er beslutninger Far har bestemt at er slik.

Brunos store drøm er å vokse opp til å bli en utforsker. Han leser bøker på bøker om hvordan man skal utforske områder. Han leser om tips og råd, og det han biter seg fast i er at en utforsker må vite hva som er verdt å finne. Noen ganger finner man noe som bare sitter og venter på å bli funnet (som Amerika), mens andre ganger finner man en død mus bak skapet.

I "Out-With" får Bruno et rom som har utsikt over mange mennesker som går rundt i stripete pysjamaser. De går rundt på den andre siden av gjerdet. Dette fascinerer niåringen, og han husker plutselig at han liker å utforske. Dermed tar han på seg klær som han mener at passer for en oppdagelsesreisende, og legger ut på en tur langs gjerdet. Der finner han en prikk, som blir til en liten flekk, som blir til en stor flekk, som ble til en gutt. Guttens navn er Shmuel. Han sitter i en stripete pysjamas, på den andre siden av gjerdet. Da de to guttene snakker sammen finner de ut at de ble født på den nøyaktig samme dagen, og utover i boken vokste deres vennskap.


Bok er skrevet subtilt, og er derfor ikke egnet for barn. De vil sannsynligvis ikke fange opp de spissfindlige hintene fra fra forfatteren. Alt det stygge, vonde og mellommenneskelige blir formidlet på en naiv måte. Det fungerer på en god måte, og dynamikken i alt fra holocaust til intrikate familiehendelser blir oppfattet som kun en niåring kan.


Historien fungerer derfor veldig godt, men har sine svakheter. Er det virkelig troverdig at en niåring forstår så lite som han gjør? Blir fortellingen rett og slett for naiv?
I tillegg så fungerer ordspillene dårlig. Eller det vil si, de fungerer godt på engelsk, men når man vet at familien snakker tysk skjønner man at ordspillet ikke fungerer. "Out-With" er hvordan Bruno tror Auschwitz er uttalt, og "The Fury" er hvordan han uttaler der Führer.