A Game of Thrones av George R. R. Martin

I lys fra stearinlysene ble boka lest i de varme vårnettene.

Her om dagen fikk jeg et innfall. Jeg må se «A Game of Thrones»-serien, men saken er den at jeg misliker sterkt å se en filmatisering av et litterært verk før jeg har lest det. Dermed var det bare å knyte skolissene og tusle opp til Manglerudsenteret for å kjøpe bøkene (digg med Ark-venn-avtalen for en gangs skyld).

«A Game of Thrones» er den første boka i serien «A Song of Ice and Fire», og første etappe er nå unnagjort.

Jeg skal ikke lyve. Det var en forrykende god etappe, men ikke en Bjørn Dæhli-etappe. Det var ikke snakk om å starte hardt, for så å øke. Det vi var vitne til var Axel Teichmann i glansdagene. Bedagelig, men ikke treg, åpningshastighet, og en avslutning det lukter svidd av.

Jeg har tidligere etterlyst tips til fantasybøker jeg kan lese, og jeg vil rette en takk til Elida som anbefalte meg serien.

Da jeg sa jeg ville lese en fantasybok, så jeg riktignok for meg flyvende hollendere, og dansende bjørner med tryllestaver. Det har vært lite av det i «A Game of Thrones». Det har vært mektige menn, skarpe tunger, lange sverd og sterke ledere, og det er kult. Siden det er første etappe i et langt løp, føler jeg heller ikke at jeg ødelegger noe hvis jeg sier at avlsutningen av boken bærer løfter om mer fantasy i dette maratonet.

Etter planen skulle jeg lese noen andre bøker før jeg fortsatte på serien, men det er det bare å glemme. Jeg er allerede i gang med bok nummer to, «A Clash of Kings».

Anettes Boktema: Min favoritt på H

På Anettes grublerier over hvilken favorittforfatter vi har på H, ser jeg ingen annen løsning enn å ramse opp alle forfatterene jeg har lest, så kan vi prøve å resonnere oss fram til noe etter det.

Først leste jeg Ernest Hemingway, hvor favoritten enten er «A Farewell to Arms» eller «A Moveable Feast». Det var for øvrig den sistnevnte boka som fikk meg til å kjøpe Fitzgeralds «Den Store Gatsby».

Deretter leste jeg Joseph Hellers «Catch 22».

Så var tiden inne for å lese Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden».

Den siste forfatteren jeg har lest på bokstaven H er vår egen husnazist, Knut Hamsun. Sult var boka.

Når dette er de eneste forfatterene jeg har lest som passer kriteriet, har jeg et lite problem. Hvordan skal man luke ut noen av disse? Det er litterære legender hele gjengen.

Vel, vi får gå etter eliminasjonsmetoden. «Vidunderlige nye verden» fikk jeg aldri helt taket på, og man kan vel ikke ha en favorittforfatter man ikke fikk tak på?

Humoren i «Catch 22» traff meg aldri helt i hjertet. Misforstå meg rett. Boka var vel verdt tida jeg brukte på den, men den har ikke fått den statusen hos meg som den kanskje fortjener. Derfor forkaster jeg Heller som favorittforfatter.

Da står vi igjen med Hamsun og Hemingway. Jeg elsket Sult, men jeg må være så ærlig å si at jeg ikke har fått somlet meg til å lese flere bøker av ham. Hemingway har jeg derimot lest mye av. Kvantumsrabatten gjør at Ernest går av med seieren for min del.

Da erklærer jeg med stolthet i fingerspissene: ERNEST HEMINGWAY ER MIN FAVORITTFORFATTER PÅ H.

Anettes boktema: Denne boka ville jeg tatt med

Denne gangen lurer Anette på hvilke to - tre bøker vi ville tatt med til en øde øy.

Jeg går ikke for de beste bøkene jeg har lest. Jeg går heller ikke for de tjukkeste mursteinene jeg vet om. Jeg går for den mest passende. Papillon av den straffedømte Henry Charrière.

«Papillon» handler om Cherrière som rømmer fra det som er av franske fangeleirer. Den store helten i boka er en samling kokosnøtter. De holder ham i live, og de hjelper ham med å rømme fra øyer i det Karibiske hav. De hindrer ham også i å bli alt for solbrent, hvis jeg ikke husker boka feil.

Henri Cherrière. Min gode Papillon. O' store Sommerfugl. Tenk å lese om deg på en øde øy med selvplukkede kokosnøtter.

Selv om det ikke er en lang bok, bør den gi meg nok ideer til å flykte fra øya - eller i det minste inspirasjon til en kamikazeflukt.

Når jeg tenker meg om ... det er jo deilig å sløve i skyggen ... skjerpe greiene ... og store høvding. Finne noen kokosnøtter. Så  kanskje jeg skal drasse med meg to bøker til. Lese litt i Murakamis 1Q84 fordi den er så sabla bra, og James Joyces Ulesses fordi da får jeg endelig tvunget meg til å lese den.

Dette boktema tar meg tilbake til ungdommen. Da drømte jeg om et liv på en øde Fiji-øy.

Her skal visst Papillon har rømt fra-

Dance With You av Live

sittin' on the beach
the island king of love
deep in fijian seas
deep in some blissful dream
where the goddess finally sleeps
in the lap of her lover
subdued in all her rage
and I am aglow with the taste
of the demons driven out
and happily replaced
with the presence of real love
the only one who saves

Innsirkling av Carl Frode Tiller

Det første som slo meg var «nok en oppvekstroman?». Hva er det med oss? Vi nordmenn virker å bade i oppvekstromaner. Beatles. Jarle Klepp. Hvite Niggere. Trenger vi flere? Er idéromanen død?

Det andre jeg tenkte på var skoleprosjekter fra ungdomsskolen. Der leste vi noveller, og så skulle vi skrive novellene om igjen, men fra en annen persons synspunkt. Var det dette Tiller gjorde? Kibba Jarle Klepp fra Tore Renberg, ga ham et nytt navn, og beskrev ham ut fra et annet synspunkt?

Det siste jeg tenkte var: «Litteratur handler ikke om å tenke en original tanke, men å fortelle om en kjent historie på en ny måte». Så greit nok. Det var «nok en oppvekstroman». Historien var lite original, men den var i hvert fall originalt fortalt. Jeg kom inn i universet til Tiller. Jeg ble revet med. Jeg kom for sent i seng … igjen.

Konseptet er spennende nok. En fyr med navn David har mistet hukommelsen sin, og tre personer fra barndommen får øye på en annonse i avisa. Psykologer trenger hjelp til å få ham til å huske igjen. De kan hjelpe ham ved å skrive brev til ham. Dermed følger leseren tre personer fra hans barndom, Jon, Silje og stefaren Arvid. Vi blir nødvendigvis mye bedre kjent med disse karakterene enn David selv.

Det som er litt morsomt er å lese hvordan de forskjellige personene oppfatter og tolker forskjellige situasjoner.

Selv om Innsirkling er et solid håndverk, er det ting i teksten jeg irriterer meg over. For eksempel har alle personene det karaktertrekket at de sier ting de ikke har lyst til hele tiden. De sier ting de ikke skjønner hvor kommer fra. Er dette virkelig så normalt at alle karakterene i boka bør ha dette karaktertrekket?

En annen ting er at Tiller hele tiden skal si at folk prøver å smile. De prøver å smile slik og slik. Fins det ikke andre måter å fortelle det samme på? Må man alltid forsøke å holde et smil? Må man alltid forsøke å presse fram et smil? Er dette den eneste måten man kan si at noen prøver å holde en fasade på?

Alt i alt var dette en bok som var vel verdt de to dagene jeg brukte på å lese den. Jeg kunne sikkert lest noe bedre, men jeg kunne definitivt endt opp med det dårligere verk også. Boka får ingen varme anbefalinger, men står man med den i hånden, så ikke vær redd for å bruke tid på den.

Anettes Boktema: Min favorittforfatter på G

Det er godt Anette ikke spør etter favorittforfatteren min. Det hadde jeg ikke kunnet svare på. Favorittforfatteren på G, er derimot grei skuring.

Tara bom-tsj

Frode Grytten.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om fyren som har gjort det til en karriere å komme fra Odda. Han er mannen som har fått meg til å forstå at det faktisk er mulig å lese nynorsk. Da jeg gikk på videregående så jeg ikke helt forskjellen mellom dette aasenianske språket og en bondsk dialekt fra Hellas, men Gryttens levende språk, og lekne bilder har åpnet opp en ny verden for meg.

Til tross for at jeg elsker Grytten (hovedsakelig på grunn av Dublin og et essay om fotballstadioner i lavere divisjoner), har jeg faktisk ikke begitt meg ut på Bikubesong ennå. Jeg har nok fremdeles noe å glede meg til.

Derfor vet jeg ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget annet enn med: «To be continued ...»