Friday, October 7, 2011

Hypnotisøren av Lars Kepler

Wow. Creepy eyes.
En krimbok skrevet av noen som gjemmer seg bak et pseudonym. En bra begynnelse, eller bare et langtrukkent sukk? Svaret på det bestemmes nok av fortsettelsen.

Selv om bokomslaget smykker seg med "bestselger krim" er det strengt tatt en thriller. Mye til noen kriminalroman er det ikke. Selv jeg, som pleier å være like treig som hærens hermetiserte kjøttmåltid fra 1956, skjønte hvem bokas bad guy var så fort navnet ble presentert. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke fikk noen overraskelser, men nå hopper jeg til konklusjonen. La oss ta det litt mer konstruktivt.

Noen stor fan av sjangeren er jeg ikke, men jeg leser min del av bøker som faller inn under krim og thriller. Årsaken til det? Tja, si det. Jeg liker variasjon. Noen ganger trenger jeg den lette underholdningen. Hver dag jobber jeg med å skrive og lese tekster. Dermed er det greit med noe jeg ikke trenger å fundere så mye over, noe jeg ikke trenger å konsentrere meg så mye om. Dermed tok jeg fatt i boka som jeg kjøpte for ... tja ... et års tid siden.

Som alltid er jeg meget skeptisk til en spenningsroman. Jeg forventer at boka skal være spekket med klisjeer, fylt med grunne karakterer, og blottet for budskap.

Ja ... så var det dette med å skyte seg selv i skrittet, da. Poenget jeg skal fram til er at jeg liker boka, men den er jo pokker meg spekket med klisjeer og blottet for budskap. Heldigvis er karakterene dypere enn hva jeg er vant med fra denne sjangeren. Det forteller kanskje litt om karakterenes viktighet. For historien i seg selv er ikke veldig imponerende. Vi har lest den en million ganger før. Vi har sikkert sett et titalls filmer med den samme historien. Familiefar får seg en skjult fiende igjennom jobb. Fiende kidnapper barn. Familie setter himmel og jord i bevegelse for å få tilbake barnet sitt.

Det handler ikke om å skrive en historie noen aldri har fortalt før. Det handler om å fortelle den samme historien på en ny måte. Det klarte Kepler, eller ekteparet Alexandra og Alexander Coelho Ahndoril som  skjuler seg bak pseudonymet, bra. Vinklingen på historien var artig. En hypnotisør. Gruppehypnose. Creepy.

Leseopplevelsen var stor på den måten at den var underholdene. Den var ikke utfordrende, men det var heller ikke det jeg var på jakt etter. Jeg ville synke ned i sofaen med et glass Berens, Guiness eller tsjekkisk Budweisser og slappe av.

Så skal man ta dette for hva det er - ren underholdning - så treffer den midt i okseøyet.

For øvrig ble jeg umåtelig nysgjerrig på hypnose. Kan noen fortelle meg hvordan man utfører det, og hva som faktisk skjer?

4 comments: