Flytande bjørn av Frode Grytten

Et forsøk på Odda-bakgrunn fra terassen i Oslo ...

Jeg har ikke lest mye av Grytten. Foreløpig. Alt jeg har lest er ”Dublin” og en tekst i K, Aftenpostens kulturmagasin. Likevel er det knyttet forventninger til enhver tekst jeg ser som har navnet ”Grytten” på framsiden.

Jeg vet ikke hva det er med ham som tiltrekker meg. Det er noe med språket hans. Det er så enkelt. Det er så fargerikt. Det er så slagkraftig. Det er så … nynorsk!

Mannen, som har gjort det til en karriere å være fra Odda, er ikke kjent for å skrive krim, spenning, eller hva det er man vil kalle ”Flytande bjørn”. Grytten fikk Rivertonprisen for ”kriminalromanen”, står det på baksiden av boka. Men er det egentlig en krim?

Hadde jeg lest boka med forventningen om å få en god krim, hadde jeg blitt saftig skuffa. Det er ikke mordgåten som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. Krimmen er egentlig bare en tynn saus som fungerer som et bakteppe.

Handlingen er lagt til Odda. Overraskelse. En fyr blir presset av veien, og havner i elva. Han dør – selvsagt. Som resultat kommer hele landets pressekorps til Odda og setter byen på hodet. Det er også her Gryttens geni kommer fram.

Alle som kommer fra et lite sted vil kjenne seg igjen i skildringene. Spesielt slike karer som meg – vi som kommer fra et Odda. Eller Rjukan, som det er i mitt tilfelle.

En ordfører som vil sette byen på kartet. En lokal presse som oppfører seg etter andre regler enn den øvrige. Et politi som alle kjenner. Bygdeoriginaler. Skepsis til fremmede.

Skildringene til Grytten kan virke realistiske, men alle som har vært i situasjonene som han skriver om vet at de ikke er det. Han drar det alt for langt. Gjør det nesten absurd. Han treffer hodet på spikeren. Dette er en treffende satire. Ingen kriminalroman.

Den som kaller ”Flytande bjørn” for en kriminalroman kjenner åpenbart ikke situasjonen som Grytten mesterlig skriver om. Det handler ikke om drapet. Det handler om pressen. Det handler om Odda. 

Død i Venedig av Thomas Mann

Den lange novellen av Thomas Mann handler om logikk og fornuft som følger lidenskapen!

Eh … jeg må innrømme at jeg måtte gjøre research før jeg skrev dette innlegget. Da jeg leste novellen skjønte jeg ikke en dritt. Jeg var faktisk på vill bærtur hvor jeg sanket fleinsopp istedenfor å plukke blåbær. Alt jeg visste på forhånd var at Mann skrev ”Død i Venedig” med oppløpet til første verdenskrig som bakteppet.

Dermed tolket jeg det som ble skrevet i retning av første verdenskrig. Hvordan kunne jeg vite at Mann blandet sin forelskelse i Nietzche med pedofile dragninger. Nei, han gjorde ikke det!

”He used the story to illuminate certain convictions about the relationship between life and mind, with Gustav representing the intellectual. Mann was also influenced by Sigmund Freud and his views on dreams, as well as by philosopher Friedrich Nietzsche. He had visited Venice several times.”

Dette ifølge Wikipedia.

Historien for øvrig var helt grei å lese, men når jeg aldri skjønte at historien gikk på et veldig høyt filosofisk nivå, var det litt bosrtkastet.

Hypnotisøren av Lars Kepler

Wow. Creepy eyes.

En krimbok skrevet av noen som gjemmer seg bak et pseudonym. En bra begynnelse, eller bare et langtrukkent sukk? Svaret på det bestemmes nok av fortsettelsen.

Selv om bokomslaget smykker seg med "bestselger krim" er det strengt tatt en thriller. Mye til noen kriminalroman er det ikke. Selv jeg, som pleier å være like treig som hærens hermetiserte kjøttmåltid fra 1956, skjønte hvem bokas bad guy var så fort navnet ble presentert. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke fikk noen overraskelser, men nå hopper jeg til konklusjonen. La oss ta det litt mer konstruktivt.

Noen stor fan av sjangeren er jeg ikke, men jeg leser min del av bøker som faller inn under krim og thriller. Årsaken til det? Tja, si det. Jeg liker variasjon. Noen ganger trenger jeg den lette underholdningen. Hver dag jobber jeg med å skrive og lese tekster. Dermed er det greit med noe jeg ikke trenger å fundere så mye over, noe jeg ikke trenger å konsentrere meg så mye om. Dermed tok jeg fatt i boka som jeg kjøpte for ... tja ... et års tid siden.

Som alltid er jeg meget skeptisk til en spenningsroman. Jeg forventer at boka skal være spekket med klisjeer, fylt med grunne karakterer, og blottet for budskap.

Ja ... så var det dette med å skyte seg selv i skrittet, da. Poenget jeg skal fram til er at jeg liker boka, men den er jo pokker meg spekket med klisjeer og blottet for budskap. Heldigvis er karakterene dypere enn hva jeg er vant med fra denne sjangeren. Det forteller kanskje litt om karakterenes viktighet. For historien i seg selv er ikke veldig imponerende. Vi har lest den en million ganger før. Vi har sikkert sett et titalls filmer med den samme historien. Familiefar får seg en skjult fiende igjennom jobb. Fiende kidnapper barn. Familie setter himmel og jord i bevegelse for å få tilbake barnet sitt.

Det handler ikke om å skrive en historie noen aldri har fortalt før. Det handler om å fortelle den samme historien på en ny måte. Det klarte Kepler, eller ekteparet Alexandra og Alexander Coelho Ahndoril som  skjuler seg bak pseudonymet, bra. Vinklingen på historien var artig. En hypnotisør. Gruppehypnose. Creepy.

Leseopplevelsen var stor på den måten at den var underholdene. Den var ikke utfordrende, men det var heller ikke det jeg var på jakt etter. Jeg ville synke ned i sofaen med et glass Berens, Guiness eller tsjekkisk Budweisser og slappe av.

Så skal man ta dette for hva det er - ren underholdning - så treffer den midt i okseøyet.

For øvrig ble jeg umåtelig nysgjerrig på hypnose. Kan noen fortelle meg hvordan man utfører det, og hva som faktisk skjer?

Denna litteraturprisen

Nobels testament

Nå er det denne tiden av året igjen. Litteraturprisen til denne svenske Nobel skal nok en gang deles ut. Det har den blitt hvert år siden Sully Prudhomme fikk den i 1901, med visse unntak selvfølgelig.

Hva betyr denne prisen for meg? Ikke stort. Den er stort sett en påminnelse om at jeg virkelig ikke har peil. Den tjener ikke til stort annet enn å få meg til å si: "Hæ, hvem?". Fett nok det. Prisen hadde vel ikke vært helt den samme om Jo Nesbø stakk av med den etter "Panserhjertet".

Hva vet jeg egentlig om våre rundt 100 vinnere?

2011 - Tomas Tranströmer: Hæ. Er det en svensk dikter som heter det?

2010 - Mario Vargas Llosa: Nevn én bok!

2009 - Herta Müller: Ti hi ... Navnet minner meg om Mülegg.

2008 - Jean-Marie Gustave Le Clézio: Hvem sa du?

2007 - Doris Lessinger: Hadde en venninne på videregående som har en mor som heter Doris. Artig.

2006 - Orhan Pamuk : Kjenner navnet!

Så hopper vi litt

2003 - John M. Coetzee: Leste Disgrace da jeg tok 10 studiepoeng i litteratur. Snasent.

Så hopper vi litt igjen:

1969 - Samuel Beckett: Dette var neste mann på lista som jeg har et forhold til. Gjespet meg igjennom skuespillet "Waiting for Godot", som han visstnok har skrevet på både fransk og engelsk. Livlig fyr.

Ja .. vi kan kanskje bare hoppe fram til navn jeg kjenner igjen.

1964 - Jean-Paul Sartre: Selvsagt har jeg hørt om fyren. Lest noe av ham? Neppe.

1962 - John Steinbeck: Han har jeg lest noe av vettu. "Of Mice and Men" ble lest i engelsk fordypning på videregående.

1959 - Salvadore Quasimodo: He, he. Quasimodo. Fnis.

1957 - Albert Camus: Kan ikke huske om jeg har lest noe av ham i farta, eller om jeg bare har ham i hylla.

1954 - Ernest Hemmingway: Den alkisen der har jeg lest det meste av. Fascinerende at det går an å skrive så mye og si så lite, men dog så treffende, men kanskje om noe helt annet. En favoritt dette.

1949 - William Faulkner: Står i bokhylla. Bør vel leses snart.

1928 - Sigrid Undset: Ikke lest noe :(

1923 - William Yeats: Nå ble jeg nesten fysisk uvell. At jeg ikke har lest noe av ham ennå er bare ekkelt.

1920 - Knut Hamsun: Leste "Sult" tidligere i år. Ga mersmak. "Mysterier" står for dør.

1916 - Carl Gustaf Verner von Heidenstam: Måtte bare nevne ham for navnet. Det alene er argument godt nok for meg.

1903 - Bjørnstjerne Bjørnson - Hans bonderomantikk leste jeg på ungdomsskolen. Hoppet raskt over til "Beatles".

Det var det.

Den usynlige broen av Julie Orringer

Noen ganger holder det å lese fem linjer for å få et godt innblikk i skrivestilen i en bok. Noen ganger tar det ikke mer enn 30 sekunder å se hvor forfatteren kommer fra akademisk. Noen ganger trenger man ikke mer enn å snu boken for å få det bekreftet. Julie Orringer har en litterær utdannelse. Hun har fått sin utdannelse på Iowa Writers’ Workshop og Cornell University.

”Den usynlige broen” er skrevet stilrent. Man får en følelse av at språket har gått igjennom en kokvask med både Vanish, Milo og Omo Color før det har blitt tørket i tørketrommelen. Det er blottet for personlig preg, og kunne like gjerne ha vært skrevet av Dragløper-forfatteren Khaled Hosseini, eller Tore Renberg, for den saks skyld.

Nå virker det som om jeg er veldig negativ til måten boka er skrevet på, og det er ikke tilfellet. Men det er et poeng jeg vil fram til. At en bok er skrevet så stilren og akademisk ”riktig” kan slå begge veier. Noen ganger blir jeg rett og slett lei. Som eksempel kan jeg dra fram Helene Uri.

I denne boka treffer Orringer jackpot med stilen sin. Den sikre pennen skaper en leseopplevelse utenom det vanlige. Den får en usedvanlig god historie til grense til det magiske … i hvert fall når det kommer til de første 375 sidene, eller del I, II og III om du vil.

Før jeg fortsetter må jeg presisere at jeg har bodd halvannet år i Paris. Jeg studerte fransk, og trasket gatene mellom Latinerkvarteret og Châtelet – hver dag. Jeg kjenner de gatene bedre enn mine egne bukselommer. Jeg husker gatenavnene, kafeene, severdighetene – alt. Det jeg husker aller best var stemningen. Samtidig er jeg en historiestudent med forkjærlighet for mellomkrigstiden og ikkestridende i andre verdenskrig. Dermed har jeg leitet lenge, og kanskje lengre enn langt, som Askeladden ville sagt det, etter en bok som forteller den historien ”Den usynlige broen” gjør i sine første 375 sider.

De tre første delene handler om en jødisk ungarer som studerer arkitektur i Paris i 1937.  Han opplever antisemittisme på nært hold, følger debattene, og ser en krig som blir stadig mer truende.
Samtidig treffer han en ungarsk ballettdanser som han faller pladask for. Han gjør alt som kan gjøres for å vinne hennes hjerte, og lære om hennes mørke historie.
Vi følger hovedpersonen Andras Lévi tuslende, løpende, skrikende og krabbende igjennom rue de Montpernasse, rue de Florouse og så videre.

Og slik går nå sidene – de perfekt skildrede sidene.

Del fire var en stor skuffelse for meg. Kapitlene var langtekkelig, og handlingen kjedet meg til tider. Likevel var nok kapitlene ikke overflødige. De måtte være der for å male det fullbyrdige bildet. Det var TV-skjermens sortpunkter.

Jeg vil ikke ødelegge leseopplevelsen for noen som vurderer å lese boka. Derfor skal jeg ikke avsløre hva som skjer i del fire og fem. Likevel skal jeg si at bokas femte del tar seg voldsomt opp igjen. Kapitlene er ikke så langdryge. Handlingen tar seg opp igjen. Historiens nerve våkner til live.

De første 375 sidene av boka er noe av det beste jeg har lest. Så det er litt synd at del fire drar ned helhetsinntrykket av boka. Den delen kunne nok vært løst bedre, men Orringer har basert boka på sin bestefars fortellinger, så de var nok en naturlig del av den.

Uansett: Dette er årets beste leseopplevelse så langt for meg. Dette er en bok jeg kan anbefale på det varmeste av det varme. Så får vi håpe at fru Orringer klarer å følge opp dette med en ny bok på et senere stadium.