Hva i alle dager er dette?

Her om dagen trillet jeg på jenta mi. Vi tuslet rundt i Østmarka, og rett ved Skullerudstua kom jeg over en hvit kasse og en benk. Nysgjerrig som jeg er, lurte jeg på hva dette var. På skiltet sto det «Velkommen!» med store bokstaver, men det som var skrevet med mindre skrift klarte jeg ikke å tyde.

Jeg skulte først til høyre, så til venstre, før jeg snek meg inn. Kan jo ikke ha noe av at noen kommer og forklarer hva dette er for noe. Er farlig å snakke med mennesker, vettu!

Videre står det: «Bok-Kisten i Hullet er et leseglede-prosjekt fra Galleri Anneks 2012».

I kurven under vognbaggen ligger Frode Gryttens Bikubesong. Jeg regnet med at dette var en oppfordring til å putte på en bok ... men jeg har lyst til å lese novellesamlingen. Så jeg snudde og gikk. Jeg fikk egentlig aldri greie på hva prosjektet gikk ut på.

Noen som vet?

På BA-HR bakke av Kari Breirem

Alle husker vel Tore Tønne-saken. Alle husker vel den tidligere statråden som tok livet sitt. Alle husker vel at han hadde skyldte Røkke penger. De fleste kjenner nok også til den falske fakturaen. Men kjenner folk til hva som skjedde i kulissene?

Det gjorde Breirem. Hun var i sentrum. Hun var syndebukk. Hun var varsler. Men snakker hun sant?

I utgangspunktet trekker vi skjønnlitteraturnerder uinteressert på skuldrene når man kommer halsende med en ... tja, hva slags bok er det? Ikke fagbok. Ikke dokumentar ... en slags biografi, kanskje? Men fortvil ikke. Dette kunne like godt vært en kriminalroman - en virkelighetens Grisham-roman, som Breirem kaller det.

Hva skjedde egentlig i tiden før Tore Tønne valgte å ta sitt eget liv? Visste han i det hele tatt om den falske fakturaen Røkke ønsket å betale ham med?

Spørsmålene i boka er mange. Det er interessant å se hvor rått man blir behandlet i forretningsverdenen. Det er oppsiktsvekkende å se det skitne spillet maktpersoner spiller. Det er en tankevekker at det er så tette bånd mellom maktpersoner i det norske samfunn.

Men hvor sant snakker Breirem?

Jeg tror på det meste av det Breirem skriver. Jeg tror på faktaopplysningene. Jeg tror på at hun forteller sannferdig om egne opplevelser. Likevel får jeg en snikende følelse av paranoia. Jeg lukter en svertekampanje. Men også paranoide kan bli forfulgt.

Alt i alt er dette en meget lesevennlig bok. Dette er et must for alle som er interessert i korrupsjon. Interessert i maktbånd. Interessert i Tore Tønne-saken. Dette er en bok for alle som jobber med journalistikk.

På BA-HR bakke er en tankevekker. Den er spennende. Den er viktig. Den er lest på en kveld.

Anettes boktema: Sommerens lesestoff

Sommeren 2008 oppdaget jeg Stieg Larsson. Den samme sommeren utga Jo Nesbø «Hodejegerne». Den sommeren visste jeg hva jeg kom til å lese. Siden den gang har alle leseplaner vært like flyktige som drømmer. Like trofast som vinden. Den ene dagen skal jeg lese Murakami, men ender opp Joyce. Før jeg er ferdig med Joyce er jeg i gang med Grytten. Når jeg er ferdig med Grytten skal jeg begynne på Fizgerrald, men leser Orringer.

Nei. Nok en gang har Anette satt meg fast. Eller?

Nei, da. Jeg bare tuller med deg. Denne sommeren er leseplanen tørket støv av.  Tavla er vasket. Pennene ferske. Denne sommeren oppdaget jeg George R. R. Martin. «Game of Thrones» og «A Clash of Kings» har allerede blitt fortært og fordøyd. Cirka 2000 sider med fantasy venter fremdeles på meg.

I tillegg har jeg seriøse planer om å få lest noen novellesamlinger. Først på agendaen er enten «Bikubesong» eller «The Elephant Vanishes». Men jeg ender sikkert opp med å lese «Nattog til Lisboa». Så da er det bare å stålsette seg for «Before I Go To Sleep».

Gleder meg til jeg skal begynne på «Hunger Game»

Hei! Vent litt ....

A Clash of Kings av George R. R. Martin

En avhengighetsdannende serie. Har man først lest A Game of Thrones, er det bortimot umulig å legge fra seg A Clash of Kings.

Når man først åpner boka, forventer man kanskje at det skal ha passert noe tid fra første bok sluttet til andre bok begynner, men nei da. Første kapittel i A Clash of Kings kunne like gjerne vært neste kapittel i A Game of Thrones, og det tar ikke lang tid før man lurer på hva pokker det er som skjer med Arya, Jon, Robb og de andre.

Hva driver Tyrion på med? Og Theon da. Forbanna kødd!

I denne boka er det fire konger som kjemper om å være Westeros ene. I kampen om jerntronen møter vi selvsagt riddere, blod, glupinger, idioter, blod, statister, blod, forrædere og ikke minst magiske, mørke krefter ... og, sa jeg blod?

I tillegg er det en trussel nord for muren. En stor hær venter på å marsjere mot den. Døde begynner å gå igjen. Ravner ser. Skummelt.

For oss gutta er det kanskje skuffende at det er mindre sex i denne boka, men Theons reise tilbake til the Iron Islands kunne fort vært inspirert av selveste Murakami. 


Historien spinner fremdeles rundt de samme karaktererene. Catelyn, Jon, Arya, Sansa, Tyrion, Bran og så får vi noen nye bekjentskap. Men jeg skal avsløre én ting: Enkelte karakterer utvikler seg!

Enjoy. Det er umulig å la være.

Winter is coming!

Anettes Boktema: Min favoritt på I

I dag vil Anette vite hvilken favorittforfatter vi har på bokstaven «i». Så hvem har jeg funnet verdig til å være min favorittforfatter på «i»? Ingen.

Ingen? Hæ? Ingen? Ingen?!

Ikke en pokkers en av forfatterene jeg har lest på «i» fortjener å få satt «favoritt» foran seg. Jeg skal selvsagt ikke nevne hvilke forfattere på «i» jeg har lest. Det vil være lite hyggelig. Og for de som skal være smarte og sjekke mitt bibliotek, ser hva latskapens pris er. Jeg har ikke blogget om alle bøkene jeg har lest. Hi, hi.

Så heldigvis har Anette vært så elskverdig og sagt at vi kan velge om forfatterens fornavn eller etternavn skal begynne på i. Men hjalp det? Næh.

Så da tenkte jeg at jeg kunne skrible litt om sist ukes boktema. Det hoppet jeg glatt over da. Da lurte Anette på hvilken bok som ville bli den perfekte film eller TV-serie.

I utgangspunktet er dette et veldig lett spørsmål. Det var bare å sette seg og knotte ned noen ord om en god bok jeg har lest. Eller?

Første tanke gikk til Jo Nesbø og hans bøker om Harry Hole eller om Roger Brown, men det var jo lite originalt.

Deretter tenkte jeg på Stephanie Meyer og hennes Twilight-saga. Kremt.

Tore Renbergs «Mannen som elsket Yngve», streifet meg ... naturligvis.

Ja! Endelig har jeg det! «Revolutionary Road» av Richard Yates! Hei. Vent litt ... ikke det nei.

Nei, dette var visst ikke så enkelt likevel. Heldigvis fikk jeg i vinter/høst en ny favorittbok. Er kanskje ikke så sikker på at den hadde gjort seg som en perfekt film eller TV-serie, men tror nok den hadde funket.

Ta dish ...

Den usynlige broen av Julie Orringer.

For nærmere omtale av den: klikk her.