Til bloggerne

Jeg ser at mange av mine medbloggere har postet Nordahl Griegs "Til Ungdommen" på sine sider.
Det har fått meg til å lure. Det har fått meg til å tenke. De har fått meg til å spørre.

Hvorfor?

Hva er det som gjør at dette diktet, eller krigsparolen, fra 1936 skal være kremen på sandkaka? Diktet, som ble skrevet på oppfordring fra en politiker. (Noen som kan informere om hvorfor?) Er det fordi Otto Mortensen brukte sitt gehør, og tilsatte søte noter? (For øvrig fint framført av Maria H. Storeng, eller hva hun heter i disse dager). Er det fordi TV2 har brukt sangen? Er det fordi Herborg Kråkevik har sunget den på radioen?

Jeg ser jo at diktet fremdeles står seg. Det er tidløst. Jeg ser også at det er deler av diktet som er veldig relevant. Men er virkelig dette "de eneste ord" mange kan komme på? Hvorfor ikke da like gjerne klamre seg til Arnulf Øverland, og "Du skal ikke sove"?

Arnulfs antinazistiske dikt fra 1937 treffer selvsagt ikke 100 prosent heller, men er etter min mening mer treffende enn "Til ungdommen". Det er i det minste ingen krigsparole, men handler mer om at man ikke skal vende det blinde øyet til, man skal innse at det er ondskap:

"Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til meg,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt! "


Les hele diktet her.

Dette er for øvrig ikke de eneste ord jeg kan sette på tragedien. Det er de eneste ordene jeg velger å dele - for nå.

Færa til Dublin

En vaskekte Kilkenny-bart må være det beste bildet på Dublin.

Tidligere i sommer dro jeg til Mex ... eh, Dublin. I den sammenheng tenkte jeg at jeg skulle fôre sinnet mitt med irsk kultur. Derfor kjøpte jeg inn både Ulysses og Dublinere av James Joyce. Det er kanskje ikke nødvendig å fortelle at jeg i dennne sammenheng har drukket en kopp kaffe, og knasket sukkerbiter, bare for å klare å skrive navnet hans uten å sovne. Men frykt ikke. Dette blir ikke nok et skudd fra hofta. Dette innlegget skal gå til Frode Grytten og hans fantastiske reisebok Dublin.

Det er ikke til å komme utenom at Grytten skriver rasende morsomt (til tross for at det er på nynorsk?). Fra første side i boka tenkte jeg "desse irane, ja desse irane".

Jeg trodde dog Frode var en fjott som laget karikaturer av dublinere og deres kultur. Jeg trodde han gjorde dem til fantasifigurer. Lite ante jeg at han traff neglen på hammeren, eller hva det heter.

Irene (nei, ikke dama) er slik.

Hvem er det som snakker og snakker, men kommer aldri til poenget?

Ja vel, da. Så kommer de til poenget. Taxi-sjåføren vår for eksempel, var visst bestis med Phil Lynott ... eller han bodde vel bare 100 meter fra mora. Eller mora hadde akkurat skrevet en bok om ham, og han hadde kjørt henne hjem etter en boksignering her om dagen. Vel, så ble boka skrevet i 1995, så han hadde ikke hatt tid til å lese den ennå.

Poenget er vel at irer prater. Ikke bare prater de, men det renner ut av kjeften på dem. Ord etter ord. Hele tiden. Jeg trodde ikke det var mulig.
Likevel er det umulig å ikke elske dem. Irene er Europas Chandler Bing. Og dette tar Grytten på kornet.

Resten av hva han skildrer om irer, og irsk kultur, har jeg ikke hatt gleden av å oppleve. Men siden han traff lilletåa i dørkarmen med beskrivelsene sine  av hvordan de er som sosiale vesner, kan jeg ikke annet enn å anta at han er like presis i resten av boka.

Det er kanskje ikke like kult å lese en bok om drinker hvis man er avholdsmann, så man vil vel muligens ikke falle pladask for Gryttens Dublin hvis man ikke har tenkt seg dit. Men en ting er sikkert: Irer elsker ord. De bruker dem til alt. Deres attraksjon er intellektuell, ikke slott og fine statuer. Man finner ord over alt. I steiner, hus og kaffetrakteren.

Min forelskelse i Irland ble godt hjulpet av Grytten. Man kan betegne boka som sminka på dama.

Kjære kolleger

Nå føler jeg meg presset til å ta opp tastaturet igjen. Etter å ha fått smelt verdens minste dagsavis i fanget (Rjukan Arbeiderblad), fikk jeg krampe i smilebåndet. 15 prosent av avisen lå under denne overskriften: "Ditt eget univers". Og hva finner jeg under denne tittelen? En faksimile av Boklaug.
Litt pinlig er det at siste innlegget er fra 4. mai ... men, men. Det viktigste er at vi tinndøler tar opp skrivesakene og hakker nedpå noen ord. Søtt er det også at bloggen min er øverst i faktaboksen med tittelen: Lokale blogger ... tviler dog på at noen fra Tinn og Rjukan er overmåtes interessert i bøkene jeg leser.

Bare for å sørge for at jeg må ta proteinpiller og saltoppløst vann for å bli kvitt latterkrampene, er saken eneste kilde min ærverdige, forhenværende kollega Anders Malkomsen. Han skal visstnok ha blitt inspirert til å trene etter å ha lest vår tidligere redaktørs treningsblogg ... As if, Malkom!

Artikkelen er for øvrig skrevet 16. juli.

Når jeg har lest ferdig "A portrait of Dorian Gray" av Oscar Wilde, skal en fyldig rapport finne sted på Boklaug.