De 39 trinn av John Buchan

Det var en interessant leseopplevelse. I utgangspunktet er ”De 39 trinn” en bok jeg ville slaktet, men tatt i betraktning av at den er den første i sitt slag, er jeg heller fascinert.

Buchans første bok om Richard Hannay, er faktisk den første ”man-on-the-run”-thriller.

Boka ble publisert i 1915, og handler om oppdiktet storpolitikk som var opptakten til første verdenskrig. Hannay får en spion på døra, og får opplysninger om som kan avverge krigen, men samtidig får han mektige menn på nakken. De jager ham fra London og over Skottland.

Historien er av de mindre troverdige jeg har vært borti. Plottet er tynt, og årsakssammenhenger er tilfeldige. Likevel var den ganske underholdende. Dog tviler jeg på at noen ville sluppet unna med å skrive en slik historie i dag.

Men at boka er den første i sitt slag, gjør at den er ganske fascinerende. ”De 39 trinn” har brøytet vei for mange ”man-on-the-run”-thrillere i ettertid.

Det er selvsagt urettferdig å sammenlikne denne boka med dagens thrillere, men likevel vil jeg si at det er klasseforskjell. Men for alle som er interessert i litteratur, er ”De 39 trinn” en spesiell opplevelse. Man får følelsen av å få servert et lite stykke litteraturhistorie i fanget.

Kort oppsummert er boka lettlest, underholdende og lite troverdig. Jeg vil anbefale alle å lese den, rett og slett bare for å ha opplevd den.

Solar av Ian McEwan

Gjesp

Som noen kanskje har merket seg, er det en god stund siden jeg har skrevet anmeldelser. Det skyldes at jeg har begynt i en ny jobb, og bruker selvsagt mye tid og ressurser på det. Men det betyr ikke at jeg har latt bøkene samle støv i hylla. Neida. Min kulturelle hunger er der. Poenget jeg vil frem til, er at jeg har lest bøker, men ikke prioritert å skrive om dem på bloggen. I dag har jeg tid, og vil skrive om Solar, som jeg leste ferdig for et par uker siden. Så uheldigvis kan omtalen bære preg av sviktende hukommelse.

Faktisk vil jeg si at den garantert bærer preg av sviktende hukommelse. Boka var så dørgende kjedelig at fantasien løp løpsk. Hodet var sjelden med på historien.

Noen få intriger pirret selvsagt min nysgjerrighet, men side opp, og side ned om fysikk, og fysiske sammenhenger fremkaller ikke annet enn lange gjesp. Noe som i og for seg ikke er så dumt. Jeg trengte søvnen til å være opplagt til nye dager.

Boka handler om en professor som skal redde verden med å fremstille fornybar energi. Han skal lage et kraftverk som skal produsere nok energi til å forsyne en hel by. Og kraften skal selvsagt komme fra sola. Dette er i og for seg en spennende setting, men ikke når boka handler om politikk og fysikk.

Og hva var poenget med å fortelle om professorens turbulente kjærlighetsliv med syv koner, og kronisk utroskap? Fylle ut sidene? McEwan kan sikkert svare på spørsmålet.

Så man kan egentlig lure på hvorfor jeg leste boka. Svaret stiller vel like mange spørsmål som det svarer på. Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde en forestilling om at den var skrytt opp i skyene. Den skulle visst nok være genial. Men da jeg googlet boka etter å ha lest den, ble den slaktet av den ene etter den andre.

Så fantasien løper kanskje ikke bare løpsk når jeg leser Solar?

Gjørme av Øyvind Strand

Etter å ha sett at oversetteren, og bokbloggeren bak aroundbooks, karakteriserte boka, med undertittelen ”En kjærlighetshistorie”, for ”en av de beste bøkene jeg noen gang har lest”, følte jeg at jeg var nødt til å lese boka. Jeg angrer ikke.

Jeg er nok ikke av den oppfatning at boka er en av de beste bøkene jeg har lest. I beste fall kan jeg gå med på at den er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i 2011. Jeg kan også gå så langt som å si at jeg tror det er få bøker jeg kommer til å like bedre i år … men det er et godt stykke opp til de beste bøkene. Jeg har ingen tro på at boka kommer til å bli en norsk klassiker.

På bloggen til Christine kan man lese at Kari Bu har skrevet en avhandling om terningkast. Det er personlige følelser som preger anmeldelser som gir karakter seks, og jeg må nødt til å innrømme at jeg ikke kjenner meg igjen i bokas tematikk.

Det er kanskje noen som reagerer på tittelen Gjørme – En kjærlighetshistorie? I utgangspunktet en selvmotsigelse. Skal ikke kjærlighetshistorier være pene og søte? Pøh!

Gjørme handler om angst, eller kanskje angst som skyldes overgrep i barndommen. Boka handler om alkoholisme sett igjennom en angstfylt alkoholikers øyne. Boka handler om selvforakt – den handler om ens egen personlige gjørme.

Jeg kjenner ikke til forfatteren. Jeg googlet ham i forbindelse med denne anmeldelsen. Strand skriver så troverdig, nært og sårt at det er nærliggende å tro at boka er basert på forfatterens egne erfaringer. Han stripper seg selv helt naken igjennom språket, og hans unike evne til å sette ord på følelsene.

Jeg klarte ikke å få denne teorien verken bekreftet, eller avkreftet. Men det jeg derimot fant, var hans egen blogg … så kan det være opp til enhver å avgjøre hva man tror om min teori.

Den uvante måten å bygge opp setninger og språk på, fungerer stort sett veldig godt. Strand skaper en intensitet, nerve og oppkjørthet som jeg ikke kan huske å ha vært borti siden jeg leste ”Journalisten” av Niels Fredrik Dahl. Men noen ganger kan det bli slitsomt å lese setninger som går over en hel side.

Til tross for at boka tar opp et tungt, trist og alvorlig tema, så er det flere scener som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Gjørme vekker alle følelsene man har i sitt register.

Terningkast 5.

Mørke netter i Barcelona av Alicia Giménez-Bartlett

Ny sveis, og tilsynelatende ny pupp.

Dette er en krimroman som hadde alle klisjeene på plass. En mannevond politietterforsker. Turbulent kjærlighetsliv. Trøblete familieforhold. Drapsmenn. Svindlere. Ja … alle klisjeene.

Men, klisjeer har blitt klisjeer fordi de fungerer, skrev Khaled Hosseini i Drageløperen. Han har kanskje et poeng.

Som mine deilige, elskede lesere sikkert har lagt merke til, har jeg som oftest ikke så veldig mye til overs for denne sjangeren. Men fordi påska nærmer seg med monsterklabber under skia sonderer jeg kriminalmarkedet, og har fullført den andre krimmen på tre uker. Sist ble det bortimot totalslakt, men denne gangen skal jeg være litt snillere. Jeg lover … i hvert fall litt.

Det er tre momenter jeg vektlegger når jeg leser en krim. Det viktigste er hovedpersonen. Deretter følger handlingen. Til slutt så er det viktig at ikke språket ødelegger for forfatteren.

Bokas hovedperson, Petra Delicado, ville gjort meg til politiets hovedmistenkte hvis jeg hadde vært med i boka. Hun er mest av alt en skikkelig grinebiter, og livet hennes er ett eneste langt raserianfall. At hun har blitt 42 år gammel gjør hele personen lite troverdig. Et menneske med det temperamentet hadde dødd av høyt blodtrykk eller hjerteinnfarkt før hun fylte 25. Med andre ord: Jeg hatet henne og håpet noen tok henne av dage.

Likevel tar jeg tastaturet for fullt når jeg sier at hun var lite troverdig. Hun er riktignok klisjépreget. Rik, advokatutdannet, stor leilighet med to etasjer, leser bøker mens hun hører på klassisk musikk og så videre. Men hun har flere lag ved seg. Så selv om Giménez-Bartlett balanserer på en knivsegg når hun har kreert Delicado, så holder hun balansen. Jeg tåler bare ikke trynet på hovedpersonen.

Ingen bok består av kun én person, og én person alene. Ved sin side har Delicado den lubne førstebetjenten Fermín Garzón. Denne førstebetjenten får derimot min sympati. Han liker jeg stort sett. Det eneste jeg misliker med ham er at han er for snill med piiiip-en Petra Delicado.

Alt i alt har den lille kvinnelige djevelen og Garzón en fin dynamikk, og hever boka mange hakk.

Historien er godt utarbeidet, og hadde evnen til å overraske meg. Jeg ble tatt på senga i hvert fall én gang – jeg var bombesikker på at jeg visste hvem skurken var, men den gang ei. Jeg ble rett og slett finta på ræva og ut i pølsebua. Gode greier.

Likevel har jeg et ankepunkt. Det går faktisk ikke an for leseren å løse saken på egenhånd … i hvert fall ikke før man nærmer seg løsningen i historien.

Språket irriterte meg i begynnelsen. Det grunnet helt sikkert i mine fordommer. Når jeg leser krim, ønsker jeg at det skal være en allvitende forteller, og ikke førsteperson. Skulle jeg se hele verden igjennom den tøytas øyne?

Etter hvert som jeg leste gikk det seg til. Jeg glemte helt at historien ble fortalt igjennom Delicado. Dermed må jeg si at det funket, og at det bare var jeg som var sær i begynnelsen av boka.

Forfatteren behersker sjangeren selvsagt veldig bra. Når man skriver krim, er det viktig å huske på at språket ikke skal stå i veien for handlinga. Legger man merke til språket, har man gjort noe feil.

Så nå er det på tide å kaste terningen. Siden jeg syns Giménez-Bartlett har hatt en del skarpe betraktninger, har jeg vektet terningen på treersiden – terningkast 4.

Tjen folket av Yan Lianke

Min rike, morderiske halvdel. 

Hvis man leser omtaler av boka, blir det til stadighet fremhevet at den er en politisk satire. Det blir, uten unntak, dratt frem at boka ble sensurert av Partiet i Kina. Og hva så?

Agnar Mykles ”Sangen om den røde rubin” ble også sensurert og innhentet av de norske myndigheter. Betyr det at den var bitende satirisk? Selvsagt ikke.

Myndighetene er lite glad i kjønnsorganer i bevegelse. Hører dere det TV1000? De var enda mindre glad i seksuelle nytelser for 60 år siden – selv i litteraturen. Det var derfor Mykle fikk klaps på lanken.

Derfor vil jeg understreke overfor mine eventuelle lesere at man ikke trenger å lese ”Tjen folket” hvis man vil ha knusende kritikk av kulturrevolusjonen i Kina på 60-tallet. Det kan godt hende det er noe som går meg hus forbi, men slik jeg oppfatter det, ønsker forfatteren å fortelle en skjønn kjærlighetshistorie. Så er det heller en bieffekt at han tråkker myndighetene på alle tærne før han snubler i salaten til Mao.

Ta boken for det (jeg tror) den er. En utenomekteskapelig kjærlighetshistorie i en militærleir. (Til gutta: Selv om mange nevner pornografiske scener og sterk sex, så nei ... Dere kan bli skuffet først som sist. Scenene er omtrent like grafiske som sexscenene i Andeby. Vil du ha grovere sex, les Murakami.)

Før jeg fortsetter, må jeg understreke at jeg liker boka veldig godt. Lianke klarer å skape en nerve i kjærlighetsscenene, og man føler en familiaritet til hovedpersonen Wu Dawang. Jeg lot meg i hvert fall rive med av historien.

Det jeg derimot ikke er så glad i, er en fortellerstemme som foregriper begivenhetenes gang. Det er mitt største ankepunkt mot boka. Men det var ikke veldig sjenerende. Ettersom jeg ble vant med fortelleren, plaget det meg ikke.

Terningkast: Veldig usikker. Den ligger mellom fire og fem. Kom gjerne med en anbefaling, så oppdaterer jeg den når måneden er ferdig.