Dette er en krim som så vidt jeg har sett har fått utelukkende gode anmeldelser og referanser. Dagbladet kaller boka for en «nyansert og reflektert kriminalroman», og Sandefjords blad karakteriserer boka som «en av høstens beste krimbøker».
Selv hadde jeg ikke hørt om boka da jeg kjøpte den. Jeg gikk innom bokhandleren i Storgata i Porsgrunn (bruk sentrum, folkens) uten å ane hva jeg var på jakt etter ... noe som tydeligvis er en bokhandlers drøm. «Jippi», var reaksjonen fra den ansatte da jeg sa jeg ikke hadde peil på hva jeg ville kjøpe.
«Da har jeg jo frie tøyler», sa hun, og dro ut Granhus' «Stormen», og fortsatte:
«Dette er en strålende krim. Både jeg og kollegaen min er enige. Denne kan jeg anbefale på det varmeste».
Ja, ja, tenkte jeg. Hvorfor ikke gi boka en sjanse.
Nå kommer det vel ikke som noen overraskelse at boka skuffet.
For all del. Det er en ålreit bok. Lettlest og ikke alt for forutsigbar. Men den levde på ingen måte opp til forventningene.
Boka handler om mishandling. Den handler om et værhardt Reine i Lofoten. Den handler om politimannen Rino Carlsen som etterforsker funnet av et sjelett som bar preg av omfattende mishandling.
Jeg syns boka aldri tok helt av. Jeg syns den aldri ble skikkelig spennende, noe som bør være et minimum for at en krim skal kunne kalles god. De få glimtene av spenning knyttet seg til identiteten til en pleiepasient som hadde blitt utsatt for en voldsom brann.
Jeg klarte heller aldri å knytte meg til personene i boka. Jeg fikk verken sympati eller antipati for noen av dem. Jeg brydde meg ikke om hva som skjedde med dem i det hele tatt. Kanskje George R. R. Martin har sørget for at jeg aldri klarer å knytte meg til en litterær person igjen? Everybody dies!
Kanskje jeg er så negativ innstilt til en bok «alle» liker fordi jeg egentlig har lyst til å lese noe helt annet? Det jeg sitter å venter på er at Murakami skal få ut fingeren og skrive en ny bok. Kanskje løsningen er å lese en av hans gamle bøker på nytt?
Selv hadde jeg ikke hørt om boka da jeg kjøpte den. Jeg gikk innom bokhandleren i Storgata i Porsgrunn (bruk sentrum, folkens) uten å ane hva jeg var på jakt etter ... noe som tydeligvis er en bokhandlers drøm. «Jippi», var reaksjonen fra den ansatte da jeg sa jeg ikke hadde peil på hva jeg ville kjøpe.
«Da har jeg jo frie tøyler», sa hun, og dro ut Granhus' «Stormen», og fortsatte:
«Dette er en strålende krim. Både jeg og kollegaen min er enige. Denne kan jeg anbefale på det varmeste».
Ja, ja, tenkte jeg. Hvorfor ikke gi boka en sjanse.
Nå kommer det vel ikke som noen overraskelse at boka skuffet.
For all del. Det er en ålreit bok. Lettlest og ikke alt for forutsigbar. Men den levde på ingen måte opp til forventningene.
Boka handler om mishandling. Den handler om et værhardt Reine i Lofoten. Den handler om politimannen Rino Carlsen som etterforsker funnet av et sjelett som bar preg av omfattende mishandling.
Jeg syns boka aldri tok helt av. Jeg syns den aldri ble skikkelig spennende, noe som bør være et minimum for at en krim skal kunne kalles god. De få glimtene av spenning knyttet seg til identiteten til en pleiepasient som hadde blitt utsatt for en voldsom brann.
Jeg klarte heller aldri å knytte meg til personene i boka. Jeg fikk verken sympati eller antipati for noen av dem. Jeg brydde meg ikke om hva som skjedde med dem i det hele tatt. Kanskje George R. R. Martin har sørget for at jeg aldri klarer å knytte meg til en litterær person igjen? Everybody dies!
Kanskje jeg er så negativ innstilt til en bok «alle» liker fordi jeg egentlig har lyst til å lese noe helt annet? Det jeg sitter å venter på er at Murakami skal få ut fingeren og skrive en ny bok. Kanskje løsningen er å lese en av hans gamle bøker på nytt?
