Jeg fikk Minh.
Jeg føler meg lurt.
Men det er helt greit.
Jeg fikk ikke verken ekte eller oppdiktede intriger om "den tapte generasjonen". Jeg fikk ikke noen svar på disputtene mellom Hemmingway og Stein. Jeg fikk en kulinarisk reise. Jeg fikk en filosofisk reise. Jeg fikk en vakker historie om en homofil vietnameser i Paris.
Ja ... du Skjønne Søndagsmann.
Boken om Salt er skrevet på en særegen måte. Den er skrevet nært. Den forandrer seg i fortellerform. Den virker fremmed. Det pirrer.
Handlingen er så som så. Den er ikke mye å bry seg om. Plottet er bortimot fraværende.
Men reisen, da. Den reisen.
Når begynte en bok å handle om å gå fra A - Å? Når var poenget med en bok å bla seg fram til slutten? Handler ikke en bok om å være et sted mellom linjene og bokstavene? I så fall treffer Monique Truong øyet til oksen.
... Og husk. Salt skal bare tilsettes når det bes om det. Ikke ta det på i ren vane!
