Mørkets kyst av Peter Temple

Ikke mye mørk kyst dette.

Denne boka, som visst nok skal være Temples gjennombruddskrim, kjøpte jeg på flyplassen på vei til Dublin. ”Mørk” og ”kyst” høres liksom meget velklingende ut når man er på vei til Irland. Like velklingende var kanskje ikke innholdet, men skitt au.

Boka begynner på en måte som jeg kan kjenne meg igjen i. Har hørt mang en melding som likner over radioen. ”Mann slått ned”. Jau da, fest det, men denne gangen var det visst en gamling som ble slått ned, men, men. Samme ulla. Han fortjente det sikkert.

Når sant skal sies ble ikke denne boka lest i Dublin. Riktig nok ble mange sider fortært på et fly, men det flyet tok meg til Rhodos. Mye kyst, men særlig mørk var den ikke –  unntatt når jeg ikke nattbadet da. (Ekle strømmer forresten).

Temple skriver til den store gullmedaljen – gullmedaljen i ”på stedet hvil – hvil”. Det er utrolig dårlig framdrift i boka, og jeg spurte støtt og stadig hva poenget var med den. Vil Temple noe sted? Lenge trodde jeg svaret var ”nei”, nå er jeg mer usikker. Fikk jo lest den ferdig til slutt.

For å være brutalt ærlig, ble boka lest i tåka, og da snakker jeg ikke om ammetåka. (Heller ikke hasjtåke eller liknende. Fy. Du tenkte vel ikke det?). Helt om natta,  ja da får man pokker meg være helt om dagen også. Så søvn … søvn … hva skulle jeg si?

Jeg kan fort være helt på jordet med dette innlegget. Jeg husker faktisk ikke så mye av boka, men det i seg selv er ikke et veldig godt tegn. Noen ny sjanse gir jeg nok ikke Temple i umiddelbar framtid.