Norwegian Wood av Haruki Murakami

Norwegian Wood er chick lit for gutta. Det er en romantisk historie, med én-, to- og trekantdrama. Det som spriter opp boka er at den er gjennomsyret av seksuell frustrasjon fortalt gjennom grafiske scener. Dette er den andre boka på rad jeg har lest av Murakami hvor jeg-personen får en tilsynelatende grunnløs handjob, og ei jente svelger fordi hun er deprimert … har godeste Murakami en fetisj tro?

Sett bort fra at store deler av boka kunne blitt brukt i Vi Menns novelleseksjon, handler boka om ensomhet og søken etter lykken. I denne sammenhengen er både ”ensomhet” og ”lykke” en form for kjælighet … gjesp.

Det jeg har lært meg å elske hos Murakami er hvordan han binder sammen det overnaturlige, mytologien og virkeligheten. I denne boka var det verken mytologi eller noe overnaturlig. Bare en langdryg kjærlighetshistorie delvis fra universitetet og delvis fra et hvilehjem … gjesp.

For å toppe det hele, tror jeg både oversetteren og korrekturleseren har gjort jobben over noen vinflasker. Sjelden har jeg sett en verre oversettelse. Det var skrivefeil i hytt og pine – skrivefeil som typisk skylder mangel på konsentrasjon: Ord falt ut. Endinger var feil. Typiske skriveleifer. Jeg ble også tatt voldsomt på senga av hvor enkelt språket var i boka.

Tidligere har jeg lest Murakami-bøkene på engelsk. Dette er første gang jeg har lest noe av ham på norsk. Derfor er jeg voldsomt usikker på om oversetteren har ødelagt et godt språk, eller om Murakami har skrevet på en helt annen måte enn tidligere. Det er vanskelig å si siden jeg ikke har lest den engelske versjonen.

Nå skal jeg ikke svartmale boka. Den har sine styrker. Blant annet har den mange poetiske formuleringer. Som for eksempel:

”Jeg elsker deg Midori”

”Hvor høyt?”

”Så høyt som en bjørn om våren.”

”Bjørn om våren?” Midori så opp igjen. ”Kan du forklare det nærmere? ’Bjørn om våren’?”

”Der går du og rusler rundt, helt alene i en kløvereng om våren. Og hvem kommer tassende fra den andre kanten, om ikke en liten bjørnunge med store, runde, brune øyne og pels så myk som fløyel? Han ser på deg og sier som så: ’God dag, god dag frøken. Vil du leke tumleleken med meg?’ Og så tar du et fast tak i pelsen hans, og sammen triller og ruller dere ned den kløverkledde skråningen. Og slik holder dere på og boltrer dere til det blir kveld. Var det fint nok?”

”Veldig fint”

”Så høyt elsker jeg deg”

Jeg gir boka terningkast … tre. Svak treer.

På død og liv

Bill Shankly: - Noen mennesker har den oppfatningen at fotball er et spørsmål om liv og død, det er feil. Jeg kan forsikre om at det er mer alvorligere enn som så.

Bill Shankly

Jeg vet ikke om jeg skal legge meg ned og gråte, eller reise meg opp og le høyt. Men jeg forstår akkurat hva Liverpool-legenden mener. For halvannen sesong siden så jeg favorittlaget mitt, Arsenal, spille mot Manchester United. Det var en påkjenning som jeg ikke ønsker min verste fiende og en glede som jeg unner mine aller kjæreste. Kampen medførte fire ødeleggelser, hvorav to var utført i blindt raseri, mens to kom som et resultat av ukontrollerbare gledesutbrudd.

Forskning.no skrev senere den sesongen at tyske forskere har utført studier på fotballsupportere i München-området. Resultatene av studiene kan kanskje komme overraskende på de som ikke har hjertet sitt ukuelig knyttet til en klubb. Men for oss som har plumpet uti, eller de som står oss nær, blir neppe like overrasket når vi får tenkt oss om. På de dagene som det tyske fotballandslaget spilte kamper økte antall sykehusinnleggelser som var relatert til hjerteproblemer med 326 prosent blant mennene. Hos damene var det ikke like dramatisk, men likevel økte deres sykehusinnleggelser relatert til hjerteproblemer med 182 prosent.

 

Da jeg for første gang kom over tallene fra den tyske undersøkelsen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å riste vantro på hodet. Kan det virkelig være sant at det er slik at fotballengasjementet tar knekken på oss? Denne nyheten krevde nærmere ettertanke, og det sjokkerende er at jeg fant forskningens konklusjon logisk.

Det er ikke slik at den jevne fotballsupporter er en topptrent atlet, selv om de finnes de som er det også. Veldig mange av oss er halvfeite sofagriser og smellfeite matvrak, som kun spiller fotball når det ikke er for varmt - eller for kaldt. Vi må også passe på at luftfuktigheten er riktig, og at gressmatta er langt bedre enn våre ferdigheter. Men innsatsen mangler det ikke på.
Akkurat slik er vår fotballhverdag foran TV-en også. Før kampene blåses i gang må forholdene i stua være lagt til rette. Det betyr at det må være noe feit mat på tallerkenen, fett godteri i skåla, og noe godt i glasset. Den mest vanlige kombinasjonen er pizza på tallerkenen, potetgull i skåla og øl i glasset.

Når forholdene er tilrettelagt, er alt klart for en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Hvis det er en helt vanelig ligakamp begynner nervene å komme snikende fem minutter før avspark. Hvis det derimot er en viktig kamp, kan man egentlig glemme å få sove natten før. Hjertet slår for hardt til det.

Det er ingen hemmelighet at for den fotballfrelste, er det en påkjenning å se på en fotballkamp. Hjertefrekvensen er godt over hvilepuls, og musklene er stramme. Jeg har selv klart å pådra meg kramper i kampens spenning. Og hvis det avgjørende målet kommer i mot, kjennes det som om hjertet knuses.

Likevel er den jevne fotballsupporteren ganske langt unna Bill Shankly:

- Når det er min tur til å vandre heden, skal jeg være den som har vært i best form som noen gang har dødd, sa Liverpool-mannen som snakket i sitater.
Høsten 1981, døde han av et massivt hjerteattakk. Han verken drakk eller røykte, men trenet hver dag. Så hvorfor led han en slik livsstilsrelatert død? Teoriene lot seg ikke vente på.

I 1974 la han opp som manager for Liverpool Football Club. Allerede den samme dagen som avgjørelsen ble offentliggjort anså han den for å være den dummeste han noen gang hadde tatt: Han kunne ikke leve uten fotballen, selv om fotballen går videre uten ham. At klubben ble enda større uten ham, var hardt for ham. På treningsarenaen til klubben prøvde han å gjenoppdage kameratskapet som en gang fylte ham, men han ble utestengt.
Skydd av klubben i sitt hjerte, og stadig mer bitter på behandlingen han fikk, forsøkte han uten hell å finne en meningsfull rolle i sporten han elsket.
Fotballegenden Kevin Keegan sa at Shanklys død var det tristeste som noen gang har skjedd med Liverpool. Da han skulle forklare dødsfallet, tok han ordene til den gamle Leeds-spilleren Johnny Giles:

- Shankly døde av et knust hjerte.

Det er neppe mange supportere som dør fordi klubben knuser deres hjerter. Men det er neppe mange supportere som har den samme tilknytningen til klubben som det Shankly hadde. Og i mange tilfeller må man også lure på hvordan tilknytningen til klubben i det hele tatt oppsto. Hvordan har det seg at jeg, som en nordmann som knapt har vært i England, kan nesten ende i krampegråt på grunn av en kamp av et London-lag?

Jeg klarer ikke å finne noen rasjonelle forklaringer på hvorfor det skal være slik. Men det er ingen grunn til at alle aspekter ved livet skal være rasjonelle.
Selv om noen bruker fornuften, og legger rasjonelle vurderinger til grunn når de finner seg en rik kjæreste med en Porsche kabriolet, må man betrakte det som unntaket som bekrefter regelen. De fleste forelsker seg i en person, uten å helt forstå hvorfor. I mange tilfeller kan de ikke engang fatte hvordan. Og det samme kan sannsynligvis sies om fotballklubber.

Det fins garantert de som valgte å bli supporter av Chelsea Football Club da Roman Abramovich kjøpte klubben med sine endeløse milliarder. Mens Manchester City fikk helt sikkert noen nye fans da Abu Dhabi United-gruppen – gruppen uten bunn i lommeboka - kjøpte klubben i 2008. Men det er de som er unntakene som bekrefter regelen – det er ikke du som velger klubben, det er den som velger deg, sies det.

I min erfaring stemmer det utsagnet. Da jeg var en liten gutt prøvde jeg meg på minste motstandens vei - å bli Liverpool-supporter. Alle mine venner var det, men hjertet mitt ble tungt hver gang Arsenal tapte. Og til min store forundring kunne jeg ikke bry meg mindre om resultatene til de helrøde fra Beatles’ hjemby.
Ettersom tiden gikk, ble jeg tøffere enn jeg var tidligere. Jeg begynte å skrive Arsenal på mine skolebøker, og tegne klubbens emblem i boka. Hver gang jeg gjorde det, kilte det i magen, akkurat på samme måte som det kilte i magen da jeg pratet med søte jenter. Og jeg måtte bare erkjenne at Arsenal respekterte ikke valget mitt, de valgte meg.

Men hvordan skapes denne tilknytningen til en fotballklubb? Noen hevder at lokal tilhørighet er den avgjørende faktoren, og i mange tilfeller stemmer nok det. Det er ingen som stusser over at en som er født og oppvokst i Trondheim holder med Rosenborg, eller at en som er født i Bergen holder med Brann. Men hva med de som faller for en klubb på den andre siden av Nordsjøen? De kan i de fleste tilfeller ikke påberope seg noen lokal tilhørighet.

Det fins mange patriotiske fotballtilhengere. De hevder hardnakket at man svikter Norge og norsk fotball, og at man leker fan hvis man holder med et utenlandsk lag. Kan man forsvare et slikt synspunkt? Det blir fremstilt som en plikt at man skal støtte norsk fotball med sin  tid og sine penger. Jeg har blitt fortalt at det er forrædersk at denne støtten går til utenlandske lag. Men de som ikke liker fotball i det hele tatt, svikter ikke norsk fotball når de ikke støtter den. Så hvorfor skal en gruppe føle seg tvunget til å støtte et produkt de ikke liker, mens en annen gruppe skal gå fri? Jo, fordi! er svaret jeg har fått.

Etter hva jeg kan forstå, kan ikke den tilhørigheten en nordmann føler for et engelsk lag forklares på noen annen måte enn at den er irrasjonell. Men det betyr ikke at den på noen måte trenger å være mindreverdig av den grunn. De beste tingene i livet kommer som et resultat av tilfeldigheter, og irrasjonelle valg. Det er ingen grunn til at det ikke skal gjelde fotballklubber også.

Men det de ikke kan ta ifra oss, er gleden vi får ved å bruke våre studielån, trygd og hardtjente lønn på diverse betalingskanaler for å se engelsk fotball. De kan ikke ta fra oss tårene ved tap. Eller gleden ved seier. Og tomheten vi føler når alt håp er ute, er bare vår.

Så får det heller bare være at sjansen for at vi havner på sykehus med hjerterelaterte problemer er mer enn tre ganger så stor i 90 minutter to ganger i uka.

Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley

Jeg føler meg som en fjott hver gang jeg skal skrive om en vaskekte klassiker. Det er en grunn til at boka har blitt til en klassiker, så hvis jeg syns det er en dårlig bok, vet jeg at jeg har noe brunt på leggen å tørke av.

Nå er det ikke slik at jeg syns ”Vidunderlige nye verden” er en dårlig bok, jeg syns bare jeg burde ha lest den en gang til før jeg skrev om den. Det er en komplisert bok, men ikke uforståelig. Likevel er det ikke til å skyve under en stol at det er en stor fordel å ha en interesse fra perioden da boka ble skrevet (mellomkrigstida).

”Vidunderlige nye verden” er selve definisjonen på dystopisk roman, eller ironisk utopi om man vil. Huxley har laget en verden hvor alle er lykkelige, sykdommer utryddet, og krig en saga blott. Men til hvilken pris?

Barn er ikke lenger født, de blir produsert i fabrikker. Der blir de opplært gjennom sleep learning hvor de lærer læresetninger som de følger slavisk resten av livet.

Det finnes ikke familier eller faste forhold. Det bindes ikke sterke mellommenneskelige bånd - det svikter den sosiale stabilideten. Derfor er den sosiale normen å være promiskuøs.

Følelser undertrykkes med medikamentet soma. Følelser er en fare for den sosiale stabiliteten.

"A gramme is better than a damn."

Det mest interessante etter min mening er det økonomiske aspektet ved boka. Samfunnet bygger på et paradoks. Prinsippet av at konsum fører til økonomisk vekst står sterkt i boka. Likevel er samfunnet planlagt ned i minste detalj. Til og med filosofi, kunst og vitenskap er bannlyst fordi det kan rokke ved den sosiale stabiliteten.

"Ending is better than mending. The more stitches, the less riches."

Et morsomt grep er den nye religionen til Huxley. De gamle har blitt utryddet, og inn har tilbedingen av Henry Ford kommet. Dermed har uttrykk som oh my God blitt erstattet med oh my Ford. Tidsregningen har blitt til A.F.

Jeg skal ikke gå inn i noen analyse av boka. Det overlater jeg til andre. De som er interessert i dette, finner sikkert analyser i bøtter og spann. Det jeg vil avslutte med å si, er at boka er stappfull av slike små underfundligheter som jeg har påpekt her. Jeg har bare kommet med et lite utvalg av dem. Huxley har også mange referanser til historisk viktige personer, som for eksempel Marx, Watson og Lenin.

Jeg vil ikke kaste terning på en slik klassiker. Jeg vil bare si at tiden jeg brukte på lesingen var vel anvendt.

Verten av Stephenie Meyer

Jeg har lest alle bøkene til Stephenie Meyer. Ti, hi, fnis, og ja da. Det er ikke fordi historiene er så voldsomt gripende. Næhei. Det er fordi jeg er fascinert av hennes skrivestil. Joho.

Det var en fuktig sommerkveld jeg kom over den første boka i Twilight-serien. Det var ved en ren tilfeldighet. Jeg kom svett og våt til hytta etter en fotballøkt nedi dalen (Rjukan), og kom enda våtere ut av dusjen. Kvelden i forveien ble siste side i Wilbur Smiths ”Dolket” snudd, og innbindingen ble smelt sammen. Hva skulle jeg finne på nå da? Se om det var en annen bok på hytta selvfølgelig. Og jo da. Det var mange bøker der, men jeg hadde hørt mye preik om Twilight, så jeg plukket den opp. Lite visste jeg om den. Ei visste jeg at det var en ungdomsbok, selv om jeg burde ha tippet det.

Jeg antar at vi alle har en idealskrivestil, en stil som vi selv streber etter. Jeg har ofte tatt meg selv i å tenke: ”Hvis jeg hadde vært en forfatter, da ville jeg skrevet slik og slik”. Så du kan sikkert tenke deg hvor haka mi lå da jeg oppdaget at Meyer hadde truffet akkurat slik min idealstil ser ut. I ren fascinasjon har jeg derfor finlest alle bøkene hun har gitt ut. Jeg har prøvd å suge til meg hennes teknikk, ord for ord. Setning for setning. Så da hun ga ut en voksenbok gledet jeg meg til å lese den.

Stephenie Meyer.

”Verten” handler om noen små sølvmarker, såkalte sjeler, fra det ytre rom som har overtatt jorda. De blir plantet inn i nakken på menneskene, og overtar på den måten både hukommelsen og kroppen til mennesket. Men noe går galt da sjelen Wanderer (senere Wanda) blir plantet i Melanie. Wanda klarer ikke å slette Melanie fra kroppen, og de blir dermed to personer inni én kropp. Dermed klarer Mel å overføre sine følelser over til Wanda, slik at de stikker fra det samfunnet som romvesenene har bygget opp. De finner en menneskelig utbrytergruppe som lever i en hule i fjellet, og i denne gruppen bor Mels store kjærlighet.

At en slik historie skal være en såkalt voksenbok, mener jeg er helt absurd. Det er mulig det er noe som går meg hus forbi, og at dette handler om noe annet enn det hun skriver om, slik som ”War of the Worlds” av Wells, men jeg tviler.

Dessuten klarer ikke Meyer å skrive noe som helst realistisk om kjærlighet. Hennes skildringer av menneskelige følelser, minner mest av alt om naive ungdomsforelskelser, hvor alt er blindt og voldsomt. 

Det er ingen som føler at det brenner i huden når man kommer nærat den man elsker. Jeg kjøper heller ikke at man ikke kan bli fysisk tiltrukket av noen andre enn dem man elsker. Det blir rett og slett alt for naivt.

Det fins kun én grunn til at man kan kalle dette en voksenbok, og det er fordi språket er mye vanskeligere enn i Twilight-serien. Dermed har Meyer falt for eget grep. Det som har fascinert meg med Meyer er hennes fantastiske tastatur, men hun var ikke i nærheten av å leve opp til det man forventer av hennes språk. Dette var skuffende. Hun bommet i alle faser. Dårlig historie, og boka var ikke like velskrevet som det vi forventer av henne.

Terningkast 2